Kommentar

Historieprofessor Terje Tvedt er en type intellektuell som det ikke finnes for mange av i Norge. Tenkningen hans beveger seg gjerne motstrøms, og hans analyse av den norske mentaliteten er utvilsomt et viktig bidrag til vår politiske idéhistorie. Tidligere i år ga han ut artikkelsamlingen «Norske tenkemåter – tekster 2002-2016». En debatt over samme tema er nå tilgjengelig på nett.

I denne debatten, som ble hold på Litteraturhuset 29. november i år, er Tvedt opptatt av å få frem hvordan bestemte måter å tenke på gir seg utslag i praktisk politikk. Han mener å kunne ane et mønster som viser at politiske valg motiveres ut fra en forestilling om at våre egne verdier har universell gyldighet.

Vestlige verdier eller alles verdier?

Tvedt innleder med å peke på at Winston Churchill beskrev de samme verdiene som vi anser som universelle, som vestlige. I dag vil en slik påstand i beste fall risikere avvisning. I verste fall risikerer den å bli jevnført med Sindre Bangstads utvidede rasismebegrep – «kulturell rasisme». Så hva skjedde egentlig med den realiteten Churchill hadde påpekt i 1948?

Den endret seg samtidig med at språkbruken endret seg, hevder Tvedt. Begrepet «vestlig» ble byttet ut med «universell» av taktiske årsaker. Det gjorde det mulig å iscenesette seg selv som representant både for historiens mening og for den rette moral, samtidig som det ble det enklere å få flere til å slutte seg opp om de verdiene som hadde sprunget ut av en vestlig kulturkrets.

Professoren tar ikke stilling til om den enkelte menneskerettighet er universell eller ei, han spør i stedet hvorvidt overordnede forestillinger om dette verdisettet kan føre oss på villspor. Spørsmålet er fortsatt relevant, mener Tvedt, for antakelsen om at våre egne verdier representerer noe universelt er slett ikke forlatt. Han kan fortelle at det ikke er lenge siden han satt på et frokostmøte på Christiania Café, og hørte nåværende utenriksminister Børge Brende (H) si at verdiene Norge står for, de er universelle. Visstnok uten at det ble luftet en eneste motforestilling.

Poenget til Tvedt er at denne tanken om at våre egne verdier er universelle, tilslører reelle motsetninger. Den gjør det samtidig vanskelig å forstå verden.

Forestillinger om oss og dem

Under debatten blir også opplæringslovas formålsbestemmelse nevnt. Den er interessant på grunn av sin ordlyd, og kan fungere som illustrasjon på den tilsløringen Tvedt snakker om. En rimelig forståelse av bestemmelsen er at den gir uttrykk for at «våre» verdier egentlig er noe alle religioner promoterer, uavhengig religionenes opphav og nærmere innhold:

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Tvedt påpeker også at vi mangler språk for å håndtere forskjellighet. Dette er en viktig observasjon. Mangelen omfatter fenomener som høyrepopulisme på den ene siden og islamisme på den andre siden. Begge har det til felles at elitene sliter med å skille snørr fra barter i sin omtale av dem. Høyrepopulismen, som handler om legitim politisk uenighet, klarer man nesten ikke å beskrive i andre termer enn som utslag av mangel på demokratisk sinnelag. Islamismen – langt mer reaksjonære enn førstnevnte – forsøker man til gjengjeld å presse inn i demokratifolden. Spirene til demokrati finner man altså på de underligste plasser.

Dialog over alt

Under debatten virker det nesten som om tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre blir fornærmet når hans samtaler med Det muslimske brorskapet blir brukt som eksempel på det siste. Støre avviser Fredrik Solvangs antydning om at man nærmest trodde at Brorskapet kunne bli sosialdemokrater bare de fikk riktig veiledning. Støre presiserer at han gikk inn i disse samtalene for å klargjøre Norges betingelser for eventuelt samarbeid med et nytt styre i Egypt.

Dette slipper Støre unna med. Leser man kronikken som ble publisert i New York Times i februar 2011, forstår man imidlertid at Støres forsøk på å glatte over tidligere naivitet i møte med islamismen kan bli en tung øvelse. Her var det nemlig Støre selv som av hensyn til «demokratiske bevegelser» i blant annet Egypt poengterte viktigheten av ikke å skjære alle islamister over samme kam. Det faktum at pressen senere skrev at Støre inviterte Brorskapet til Norge for å lære dem om demokrati, styrker heller ikke påstanden om at disse samtalene bare dreide seg om å få poengtert realpolitiske forskjeller.

Støre sto imidlertid ikke alene i dette tankeuniverset, og det var åpenbart de som gikk mye lenger enn hva han gjorde. For noen kunne Brorskapet til og med minne om KrF på 50-tallet, erindrer Tvedt med et smil.

Arild Asnes

Mot slutten av sitt innledningsforedrag introduserer professor Tvedt en tankefigur for å illustrere det problemet han ønsker å sette under debatt: Den narsissistiske kosmopolitt! Denne karakteren er genuint opptatt av verden. Samtidig ser han verden som et speilbilde av seg selv og sine egne ønsker og behov.

En versjon av denne typen finner vi igjen i romanen «Arild Asnes 1970» av Dag Solstad. Romanens hovedperson er en frustrert intellektuell som gjerne vil gjøre en forskjell. Uten egentlig å kunne noe som helst om landet, legger han seg ned på en divan i Jens Bjelkes gate, lukker øynene og ser det hele for seg: Det virkelige Kina.

 

 

Norske tenkemåter – Verdensbilder og selvbilder på 2000-tallet. Litteraturhuset 29.11.2016. Arrangør: Fritt Ord, Universitetet i Bergen, og Aschehoug forlag

 

 

Terje Tvedts innledningsforedrag:

https://www.youtube.com/watch?v=lkpk1twcfXc

Diskusjon mellom Jonas Gahr Støre, Torbjørn Røe Isaksen, Terje Tvedt og Cathrine Holst:

https://www.youtube.com/watch?v=iGlAwzF_Tco

 

 

https://morgenbladet.no/hendelse/norske-tenkemater-verdensbilder-og-selvbilder-pa-2000-tallet

 

 

 

Les også

-
-
-
-