Kommentar

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i dagens VG en kronikk om Norges rolle i FNs menneskerettsråd. Den er formulert på en måte som etterlater tvil, tvil om Gahr Støre forstår eller vil forstå de ideologiske skillelinjene i dagens verden. Det skaper usikkerhet: Hvilken side står Norge på?

Når Gahr Støre blir konfrontert med at Norge under hans ledelse «blander seg» og velger å delta, i dette tilfellet med en rekke stater med høyst tvilsom praksis, som man ville forsverget hadde noe i et Menneskerettsråd å gjøre – så svarer han at «men dette er jo verden» og «den må vi forholde oss til». Men det er ikke naturfenomen vi snakker om. Det er mange måter å forholde seg på, og Gahr Støre unnlater å nevne andre måter. Skulle han gjort det, måtte han gitt en annen analyse av verden.

Gahr Støre konstaterer at vestlige land ikke er i flertall, hverken i FN eller i Menneskerettsrådet, selv om han hevder at «noen» gjerne skulle sett det annerledes (hvem?). Det blir derfor en utfordring å få andre land med på å forsvare universelle menneskerettigheter, skriver utenriksministeren. Selvsagt. Men jeg nages av en liten tvil om vi mener det samme med «menneskerettigheter». Konferansen av islamske stater (OIC) snakker også om ytringsfrihet, men de legger noe helt annet i det.

Gahr Støre var en sterk forsvarer av at Norge skulle delta på Durban II-konferansen. Det er strid om utfallet. Sjefjurist for den danske tenketanken Cepos, Jacob Mchangama skriver i en kronikk at problemene ble med inn i slutterklæringen. De som har en autoritær tolkning, fikk lagt inn nok premisser til at de kan fortsette sitt arbeid for å innskrenke ytringsfriheten. Det høres plausibelt ut. De som dømmer Durban II nord og ned og kaller det et nytt München, virker ikke overbevisende. Men det gjør heller ikke Gahr Støres trompetstøt.

Arbeidet med sluttdokumentet fra FNs rasismekonferanse i april viste betydningen av denne strategien. De som ville vingeklippe dokumentet, de som ville ha inn ekstreme posisjoner, ble drevet tilbake.

Vi tok ledelsen i dialog med andre land og grupper av land. Vi brukte tid på å lytte og til å finne samlende løsninger. Resultatet ble en meget god tekst.

Virkelig? Den som leser kronikken til Mchangama, oppfatter noe annet. Virker det rimelig at gruppen av 57 land i OIC skulle gi seg så lett? De har begynt den lange marsjen gjennom FN-systemet for sitt syn, og er seg bevisst makten de har i kraft av sitt antall. Men «speiler» dette verden? Dette gir inntrykk av noe representantivt, men disse landene er noe av det mest korrupte og bigotte i verden. De holder befolkningen nede i uvitenhet, overtro og underutvikling. Bør man ikke kommunisere over hodene på lederne og direkte til folket? Gahr Støre virker å være mest opptatt av lederne. De er for ham representantive.

At det er disse lederne som er Gahr Støres samtalepartner, kommer tydelig til uttrykk i neste avsnitt. Når Gahr Støre vil omtale noe som ikke passer inn i hans verdensbilde, konstruerer han nye ord som harmonerer med hans egen fremstilling.

Han skriver at det er «strømninger i Vesten» som ønsker å boikotte – her kommer nok en eufemisme – det han kaller utslag av «radikal verdimotstand» fra muslimske stater.

Her rører Gahr Støre ved et kjernepunkt i dagens verden. Både regjeringer, NGO-er og enkeltpersoner er urolig over forsøket på å bruke menneskerettighetene til å innskrenke de samme rettighetene. Det er samme fremgangsmåte som man ser i demokratier: Toleranse og frihet brukes til å undergrave friheten. De kreftene som gjør dette, gir Gahr Støre betegnelsen «radikal verdimotstand». Det er en eufemisme for alt fra Al-Qaida til Det muslimske brorskap og det institusjonelle samarbeidet i OIC for å stramme inn på friheten.

Samtidig er det strømninger i Vesten – og i Norge – som sier at radikal verdimotstand, ikke minst fra muslimske stater, bør møtes med å utebli eller boikotte. La meg si det slik: Å unnlate å delta, er alltid et alternativ. Men i få tilfeller er dette klokt, og sjelden er det særlig effektivt.

Gahr Støre gir – falskt – inntrykk av at andre trekker seg unna, mens han blir stående og tar fighten. Det er grovt.

Så formulerer Gahr Støre sin egen tilnærming, og den er skåret over lesten: «Det er vår skyld». Sentensen «boikott radikaliserer gjerne den annen part» er selvanklagende tøv. Gahr Støre ville ha deltatt i Berlin-olympiaden i 1936.

Motsigelsen ligger innebygget i Gahr Støres eget resonnement. Som han selv sier: Statene vil selv ha konfrontasjon og ser gjerne at Vesten innfører boikott. Nettopp. Radikalseringen kommer innenfra, den utløses ikke av Vestens oppførsel. Men Vesten må selvsagt velge virkemiddel alt ettersom. I Geneve ønsket Ahmadinejad å provosere, og det var å trampe på konferansens tema å slippe ham til. Derfor boikott når han begynte på sine antisemittiske tirader.

Men sanksjoner? Se det ønsker ikke regimet. Det vil gjerne bedrive «histrionics», teatralsk demonstrative konfrontasjoner som det kan ro seg ut av når det måtte passe.

Boikott radikaliserer gjerne den andre part. Boikott er ofte ønsket av stater som vil ha konfrontasjon med Vesten. Den iranske presidenten Ahmadinejad vendte hjem til Teheran i triumf etter at EU-ambassadørene marsjerte ut i Genève. Derfor skal vi arbeide for de universelle menneskerettighetene ved å engasjere oss, ved å bruke FN, og ikke overlate verdensorganisasjonen til en liten gruppe stater med ekstreme syn.

For det er ikke slik at disse landene har bred støtte verden over. En lang rekke stater med store muslimske befolkninger avviste Irans linje under rasismekonferansen. De takket oss for at vi sto i mot og ikke uteble – ved å foreslå noe bedre.

Selvanklagene – «det er vår skyld» – er blitt en møllesten politikere som Gahr Støre henger rundt halsen på alt og alle, fra norsk utenrikspolitikk til den vanlige borger og helt ned i barneskolen og barnehaven. Over alt får europeerne høre at det er deres skyld, nevner slavehandel og korstog, og Vesten har aldri gjort noe annet enn å stigmatisere og diskriminere, særlig muslimer, og se, nå er man i gang i gjen, akkurat som i 30-årene. Propagandaen mot Israel og Bush ble brukt for å bekrefte hvor levende denne skylden er.

Dette vrøvlet tror åpenbart Gahr Støre på selv, for han serverer det nå i artikler, taler og sin egen bok.

Det finnes en annen vei som er helt normal: naturlig selvrespekt. Sammenlignet med land som OIC har Vesten ingenting å skamme seg over. I møte med hykleriet og undertrykkelsen kan og bør Vesten ikke gi etter for utpressing.

Selvbebreidelsen og skyldfølelsen Gahr Støre bærer og dyrker, er de antidemokratiske kreftenes fremste våpen til psykologisk utpressing. Det er også blitt et halmstrå for muslimer i Europa som ikke orker oppgjøret med egen kultur og religion, men kan snu seg rundt og si: «Det er deres skyld». Gahr Støre opplever det kanskje som et utslag av politisk medmenneskelighet. I virkeligheten er det et signal om svakhet som inviterer til nye krav og større innrømmelser.

Gahr Støre avleverer en sentens som pulveriserer all tivl om at denne utlegningen av hans politikk er ondsinnet eller feilaktig:

Men vi kan ikke bruke hvert eneste møte i rådet til et ordskifte om enkeltland. Vi må forhindre at hver debatt ender opp med en ordkrig om Israel og Palestina. På samme måte vil vi ikke at alle møter skal ende opp som «rituelle øvelser» mot såkalte «verstingland».

På den offisielle Durban-II snakket man generelt om diskriminering og hate speech. Man nevnte ikke konkrete hendelser som Darfur, hvor diskriminering og rasisme er klare elementer. Gahr Støre gir nærmest en garanti om at slik skal det fortsette å være.

Kritikk av Sudan og den etterlyste presidenten i Khartoum skulle være en «rituell øvelse»? Et nytt ord er innlemmet i Gahr Støres vokabular.

Kamp for menneskerettighetene

Kronikk i VG, 13. mai 2009