Kommentar

Nei, så skulle en jammen oppleve det òg. Endelig skjer det faktisk noe ute i den store, vide verden som den norske eliten, snakkende hoder og medier tilsynelatende er opptatt av at vi skal spille på lag med, og attpåtil implementere bindende lover fra – og så er det helt stille når et høyaktuelt internasjonalt forum står på dagsordenen i nesten hele Europa og andre land vi liker å sammenligne oss med? Skal tro hva det kan komme av?

I europeiske og andre demokratiske land går nå debatten om den planlagte rasismekonferansen i FN-regi – Durban II – bemerkelsesverdig høyt. Canada har allerede meldt avbud, da konferansen strider mot de canadiske prinsippene om anti-rasisme. Både Australia, USA, Storbritannia, Frankrike og Israel vurderer å boikotte den omstridte konferansen, der ytringsfrihet defineres som en hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme og et internasjonalt forbud mot å krenke religioner står på dagsordenen. En ikke-bindende oppfordring til forbud mot å krenke religioner ble for øvrig vedtatt av FN`s Menneskerettighetsråd i mars i år, så de aktuelle forslagene kan ikke akkurat tolkes som at noen bare vil tøyse litt med oss for den gode stemningens skyld.

En studie foretatt av tenketanken European Council on Foreign Relations viser dessuten at oppslutningen om universelle verdier som nettopp menneskerettighetene og vestlige frihetsbegreper er på retur blant FNs medlemsland:

De vestlige frihedsbegreber og principper for menneskerettigheder er på retur i FN, viser en undersøgelse af de sidste ti års udvikling i verdensorganisationen.
Kina, Rusland og de muslimske lande sætter i stadig højere grad dagsordenen, mener tænketanken European Council on Foreign Relations, der har forsøgt at kortlægge udviklingen. European Council on Foreign Relations offentliggør i dag en rapport om undersøgelsen.

Noen land har visst sett hvor det bærer hen, så på initiativ fra Norges beste samarbeidspartner i FN – Canada – stemte 46 overveiende europeiske land i desember 2007 mot at FN skulle finansiere en oppfølging av skandale-konferansen Durban I med 6,8 millioner dollar, men tapte avstemningen 93-46. Norge avsto fra å stemme. At landene som samlet dekker 65 prosent av FN`s regulære budsjetter tapte, skyldes hovedsakelig at arabiske land under ledelse av Organisasjonen for islamske stater (OIC) sammen med flere tredjeverdensland etterhånden har oppnådd suverent flertall i FN. Følgelig er det disse som setter dagsordenen i dagens FN. Og FN`s Menneskerettighetsråd – det domineres i dag av OIC og ikke-demokratiske stater som Cuba, Saudi Arabia, Egypt og Pakistan.

Etter planen skal Durban II evaluere tiltakene som ble vedtatt på Durban I, men eventuelle håp om at Durban II skal forløpe annerledes enn forgjengeren ble raskt gjort til skamme: FN ga Menneskerettighetsrådet oppdraget med å opprette en planleggingskomitèen for Durban II, og Rådet valgte å plassere Iran og Egypt i komitèen – der Libya presiderer som formann. Tidligere i år gjorde Menneskerettighetsrådet det følgelig klart at man ikke vil akseptere kritikk av islamske sharialover.

Iran som komitèmedlem benytter på sin side anledningen til å gjøre det vanskelig både for islamkritiske ikke-statlige (NGO) organisasjoner og jødiske organisasjoner å bli akkreditert som deltagere på konferansen. Blant disse organisasjonene er det Internasjonale humanetikerforbundet (IHEU, som vårt Human Etisk Forbund (HEF) er medlem av), hvis leder og representant for FN i Geneve Roy Brown ble hysjet ned og irettesatt av Menneskerettighetsrådet på grunn av sin kritikk av religion under en tale i mars 2008. Kort etter stilte IHEU seg bak en kampanje som kaller demokratier til kamp for å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot FN. Kampanjen ble opprinnelig lansert av det Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA) som svar på OIC`s angrep på universelle menneskerettigheter.

I mars 2008 gjennomførte OIC et kupp i FNs Menneskerettighetsråd, da Rådet vedtok å pålegge spesialrapportøren for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge IHEU lyktes de muslimske landene dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. Brown kalte vedtaket historisk: Et FN-organ som er satt til å vokte menneskerettighetene er blitt forvandlet til et organ for å krenke dem.

Både norske HEF og Njål Høstmælingen ved Senter for menneskerettigheter mente i den forbindelsen at Roy Brown og IHEU overdrev, og hevdet at vedtaket ikke var særlig problematisk:

– Det er allerede et forbud mot diskriminering og hets på grunn av rase eller religion i den universelle menneskerettighetserklæringen. Vedtaket i FNs menneskerettighetsråd reflekterer bare dette. Dette er altså ikke noe nytt. Man kan selvsagt diskutere hva som er poenget med å gjenta dette i et vedtak på denne måten, men det er ingen tvil om at rådet er i sin fulle rett til å gjøre det, sier han.

Andre mener i motsetning at det hele ikke er så rent lite problematisk, og derfor tok nylig førende europeiske intellektuelle til orde for en protest-kampanje mot Durban II og det som foregår i FN. Flere politikere har fulgt opp, og problematiserer åpent tilstandene i dagens FN. I Danmark er et lignende initiativ igangsatt, og både ledende politikere, intellektuelle og landets avisredaksjoner er aktivt involvert i debatten om Durban II og utviklingen i FN generelt og Menneskerettighetsrådet spesielt.

I Norge melder imidlertid UD at man ikke på noe tidspunkt har vurdert å delta i en eventuell boikott sammen med øvrige europeiske/vestlige land.

Og blant norske intellektuelle og i landets avisredaksjoner – ja, der er det tyst som i graven. Ingen av våre ellers så tale- og skriveføre later til å ha noen interesse av å uttale seg om den høyst urovekkende utviklingen i FN. En utvikling som dagsordenen for Durban II stiller klart til skue.

Hvorfor ikke, mon tro?

Vår elite er da vanligvis svært opptatt av hva som rører seg i Europa og den øvrige verden? Og FN har man hittil vært ytterst opptatt av i Furet, Værbitt – særlig FN`s høykommissær for flyktninger er jo for tiden sterkt i vinden som høyeste autoritet blant dem som til enhver tid proklamerer at den humanitære stormakten Norge med fordel kan bli mer internasjonalt innstilt og delta enda mer i det globale samfunnet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har til og med oppfordret oss til å tenke globalt ved lokale kommunevalg.

Men når utviklingen i det overordnede forumet for det internasjonale samfunnet for èn gangs skyld er høyt prioritert på den politiske, verdimessige og intellektuelle europeiske dagsordenen, da er det plutselig ingen som har noe å si til sitt hjemlige, provinsielle publikum.

Kan den øredøvende stillheten bety at vår selvutnevnt kosmopolitiske elite og ditto medier i virkeligheten er nøyaktig like provinsielle og insulære som de beskylder folket sitt for å være? Det får vi virkelig ikke håpe, men det er fort gjort å tro at det dessverre forholder seg slik.

For det kan da vel aldri være andre grunner til at man – mot normalt – overhodet ikke ser ut til å interessere seg for hva som foregår i den internasjonale autoriteten FN og resten av verden, eller…?