Så kom da endelig debatten om antirasismekonferansen Durban II – som hovedsakelig er viktig fordi den i aller høyeste grad illustrerer utviklingen i både FN og FNs Menneskerettighetsråd – på dagsordenen i norsk presse. Over et halvt år for sent, om ikke enda mer på etterskudd.

30. oktober 2008 inviterte den norske P.E.N-komiteen til debattmøte om ytringsfrihetens stilling i Menneskerettighetsrådet i dagens FN, og siden det har landets ledende medier utvist en akutt interesse for den utrivelige problemstillingen. Og det er jo ikke verst det – når alarmklokkene burde begynt å ringe for bare 16 små måneder siden – i hvert fall i en statsstøttet presse vi andre vanligvis har trodd at var noenlunde opptatt av å gjøre jobben sin?

Hvis vi for et øyeblikk forsøker å se bort fra svært mange FN-lands (arrangør-landene inklusive) hårreisende opptreden på den FN-finansierte- og initierte Durban I i 2001 – som endte i det den canadiske regjeringen kalte et «intoleransens sirkus», rimelig sterke ord fra et land som er så lojalt mot FN som Canada, Norges nærmeste allierte i FN så å si – så er det svært mye som i ettertid har tydet på at Durban I slett ikke var et uheldig engangs-tilfelle. Det er også mye som tyder på at en gjennomsnittlig avisleser ville fått med seg akkurat det, men det forutsetter selvfølgelig at norske medier tar seg bryet med å informere om aktuelle temaer. Sånn som nyheter og denslags.

Et tydelig tegn på at det ikke står helt bra til i FN kom allerede i april 2007. Da vedtok Menneskerettighetsrådet at kritikk av religion burde forbys fordi kritikk kan såre de troende og lede til intoleranse. Resolusjonen ble vedtatt med én stemmes overvekt, og de som stemte for var overveiende hel- og halvdiktaturer. De demokratiske landene tapte – slik de for tiden pleier å gjøre på grunn av dagens sammensetning i FN.

Nå tenker du kanskje at disse opplysningene utelukkende var å finne på en eller annen obskur, ytre-ytre høyreorientert nettside? Nei, de kom fra den svenske avisen Världen I dag; en avis de fleste kan lese uten å bli altfor skitten på fingrene. Kritikken av Menneskerettighetsrådets resolusjon ble i denne anledningen målbåret av den pakistanske advokaten Asma Jahangir, ekspert i religionsfrihet og jurist Angela Wu og juristprofessor Bill Wagner:

I følge juristprofessor Bill Wagner er Menneskerettighetsrådets vedtatte forslag et fullstendig brudd på grunnleggende menneskerettigheter, blant annet uttrykt gjennom FN`s egne prinsipper om religionsfrihet og ytringsfrihet, som fokuserer på individets fri- og rettigheter:

– Det är helt främmande för grundläggande mänskliga rättigheter när detta kollektiviseras, och när man hävdar att en grupp eller en religion inte kan eller får ifrågasättas eller kritiseras, sa Bill Wagner.

Fra da av ble flere nettsider i Norge interessert i saken, og siden har det gått slag i slag:

I september 2007 har den danske avisen Berlingske Tidende et stort intervju med jusprofessor Anne Bayefsky, som i en årrekke har fulgt FN, resolusjon for resolusjon. Hun samarbeider med de Geneve-baserte organisasjonene Eye on the UN og UN Watch. Professor Bayefsky gjør oppmerksom på at det foregår en kamp om verdier i FN, og at vestlige land er i ferd med å tape kampen fordi arabiske land sammen med en rekke tredjeverdensland etterhånden har oppnådd suverent flertall i FN, og følgelig setter dagsordenen.

Nå forbereder FN en ny rasismekonferanse, etter at konferansen i Durban endte i skandale. Iakttagere mener at der Durban I var en skjellsettende begivenhet fordi den så tydelig markerte muslimske lands offensiv mot Vesten, vil Durban II i 2009 bare bekrefte OIC`s aggresjon ytterligere og samtidig bli benyttet av de muslimske landene til å angripe vestlig ytringsfrihet.

I november 2006 vedtok generalforsamlingen i FN at Durban I skulle følges opp av en evaluerings-konferanse. USA og Israel stemte mot, men EU vaklet og lovet å stemme for en oppfølgingskonferanse dersom den bare skulle bli en bekreftelse av det som ble vedtatt under Durban I, og ikke inneholde noe nytt. Det viste seg hurtig at de arabiske landene under ledelse av OIC (Organisasjonen av Islamske Stater) ikke hadde noen intensjon om å overholde avtalen. I løpet av få uker vedtok det da nye Menneskerettighetsrådet å avholde en ny konferanse med et helt nytt og mer radikalt innhold. På det første forberedende møtet ble det vedtatt en ny dagsorden med aggressive tiltak som var i strid med avtalen som var inngått på forhånd. EU protesterte, men gav seg da både OIC og de afrikanske landene avviste protesten.

I desember 2007 tar Canada – stadig Norges nærmeste allierte i FN – initiativet til å stemme over hvorvidt FN skal finansiere oppfølgingen av Durban I med 6,8 millioner dollar. De overveiende demokratiske landene som er i mot, taper imidlertid avstemningen 93-46. Norge avsto fra å stemme, og da document ringer UD ved avdelingsdirektør Petter Wille for å spørre hvorfor, blir man i UD særdeles overrasket over at noen i Norge i det hele tatt interesserer seg for hva som foregår på dette området. Wille forklarer at Norge forsøkte å dele avstemningen; for å avholde Durban II, men mot at FN skulle finansiere den. Da det ikke lyktes, avsto Norge fra å stemme sammen med resten av de demokratiske landene.

Ved slutten av januar 2008 trekker Canada offisielt sin støtte til Durban II og varsler at landet ikke akter å delta, med begrunnelsen at FNs antirasistiske konferanse bryter med Canadas antirasistiske prinsipper.

I februar advarer Frankrike om at «ingen har glemt de utålelige anstrengelsene fra enkelte stater og en rekke NGO`er for å gjøre konferansen til et anti-israelsk forum», og meddeler at landet ikke vil tillate at en reprise finner sted. Man legger til at hvis ikke Frankrikes legitime krav blir tatt hensyn til, kommer man til å trekke seg fra konferansen.

I mars stiller det Internasjonale humanistforbundet (IHEU) seg bak en kampanje som kaller demokratier til kamp for å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot FN. Kampanjen er opprinnelig lansert av det Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA) som svar på angrepene på universelle menneskerettigheter. LICRA skriver at angrepene ledes av OIC via FN`s Menneskerettighetsråd. Manifestet er opprinnelig underskrevet av ledende europeiske intellektuelle som blant andre Pascal Bruckner, Chahdortt Djavann, Alain Finkielkraut, Mohamed Sifaoui og Elie Wiesel.

I mars 2008 gjennomfører OIC et kupp i FNs Menneskerettighetsråd, da Rådet vedtar å pålegge spesialrapportøren for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge IHEU lyktes de muslimske landene dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. IHEUs leder og representant for FN i Geneve, Roy Brown, kaller vedtaket historisk: Et FN-organ som er satt til å vokte menneskerettighetene er blitt forvandlet til et organ for å krenke dem. Samme måned blir Brown hysjet ned og irettesatt av Menneskerettighetsrådet på grunn av sin kritikk av religion under en tale.

I mai følger Storbritannia opp Frankrikes uttalelser og truer med at landet kan komme til å trekke seg fra Durban II hvis den nåværende dagsordenen ikke blir endret. Det blir opplyst om at Australia, USA, Israel og Nederland overveier det samme.

I juni gjør Menneskerettighetsrådets president oppmerksom på at man heretter ikke vil akseptere kritikk av islamske sharialover i FNs råd for menneskerettigheter.

Mot slutten av august blir det klart at dagsordenen for Durban II inneholder formuleringer som definerer ytringsfrihet som en «hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme».

Tidlig i september oppfordrer en lang rekke franske og tyske forfattere og intellektuelle til protest mot- og boikott av Durban II, og gjør i samme anledning oppmerksom på hva som er i ferd med å skje i FN og FNs Menneskerettighetsråd. Kampanjen er underskrevet av blant andre Pascal Bruckner, filminstruktøren Claude Lanzmann, forfatteren Elie Wiesel samt filosofene Alain Finkielkraut og Andre Glucksmann. Fra Frankrike sprer protestaksjonen seg til andre land, og boikotten får tilslutning fra forfatteren Ralph Giordano, den prisbelønte polemikeren Henryk Broder, den svenske forfatteren Lars Gustafsson, den tyske forfatteren Peter Schneider, samfunnsfilosofen Russell A. Berman og den tyske historiker Matthias Künzel.

Omtrent samtidig blir det franske initiativet plukket opp av ledende samfunnsaktører i Danmark, som for eksempel Berlingske Tidendes Michael Jalving og filosof og forfatter Kai Sørlander. Partileder for Sosialistisk Folkeparti, Villy Søvndal, slutter seg til kritikken mot FN og Durban II. I samme forbindelse skriver Jyllands-posten og Berlingske Tidende ledere som i sterke ordelag støtter opp om kravet om boikott og problematiserer både FN og FNs Menneskerettighetsråd. Da document ringer UD for å spørre om Norge mener noe som helst om saken slik den har utviklet seg, får vi til svar at Norge på ikke noe tidspunkt har vurdert en boikott på linje med andre demokratiske land. Business as usual, med andre ord, og det kom ikke som noe sjokk – alt lar seg naturligvis gjøre når temaet praktisk talt er tabubelagt i norske medier og blant norske intellektuelle.

I midten av september holder lederen av den danske Liberalalliansen, Naser Khader, en tale på en forberedende motkonferanse i Geneve, der han tar et flammende oppgjør med islamiseringen av FN. Khader sier at han ikke hadde trodd at en slik erkjennelse noen gang skulle bli mulig, men at det nå kan være på tide å forlate FN og opprette en ny organisasjon hvis ikke de muslimske landenes overtakelse blir stanset.

I begynnelsen av oktober retter Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen kraftig kritikk mot forsøket på å gjøre Durban II-konferansen i 2009 til en konferanse som vil kneble ytringsfriheten ved å stemple religionskritikk som blasfemi, og sier at det hele er en uakseptabel hån mot menneskerettighetene. Og jammen rapporterer ikke danske medier hva statsministeren i vårt naboland sier.

Mot slutten av måneden kommer utenriksminister Per Stig Møller med en klar beskjed til OIC: Enten trekker de forslaget om at religionskritikk er å anse som rasisme, ellers uteblir Danmark fra Durban II.

Og mens alt dette har stått på – og vært regelmessig rapportert i nesten alle andre lands medier – har det vært tyst som i graven i norsk offentlighet og det kongelige norske meningskorps, som jo ellers later til å være riktig så opptatt av hva som foregår internasjonalt og ikke sjelden har noe de gjerne vil ha sagt om så godt som alt. Derimot har noen av oss andre, som både er få i redaksjonen og ikke får betalt av staten for å holde det norske folk informert, fått med oss praktisk talt alt sammen og attpåtil tatt oss bryet med å skrive jevnlig om det. I den grad at vi på lederplass i midten av september lurte på om det var noen hjemme her til lands? Rare greier – er det ikke?

Men ingen har altså hatt noe å ytre, inntil leder for den norske P.E.N.-komiteen, Anders Heger, endelig fant det opportunt å invitere til debattmøte 30 oktober. Da hadde han dette å si om den overraskende mangelen på interesse for problematikken i norsk offentlighet:

«I praksis har resolusjonene ikke vært diskutert i det hele tatt her til lands» Torsdag inviterte den norske P.E.N-komiteen til debattmøte om ytringsfrihetens stilling i Menneskerettighetsrådet, som i 2005 erstattet FNs menneskerettighetskommisjon.

– Møtet kommer et halvt år for sent. Vi arrangerer det i ren frustrasjon. Det har vært stor debatt om disse resolusjonene internasjonalt, men i praksis har de nærmest ikke vært diskutert i det hele tatt her til lands, sier leder i den norske P.E.N-komiteen, Anders Heger. P.E.N. er verdens største ytringsfrihetsorganisasjon.

Jaha, men hvorfor kommer det et halvt år for sent?

Mon det er uhøflig av meg å lure litt på hvorfor ikke den frustrerte Anders Heger har skrevet om det – eller innkalt til debattmøte – før, når han jo har vært så frustrert som han hevder han har vært de siste seks måneder? Så vidt meg bekjent har Anders Heger fast spalteplass i Dagsavisen, der han kan skrive om det han er opptatt av. Han kunne kan hende skrevet noe der underveis hvis han hadde ønsket?

I dagene etter Hegers invitasjon og kronikk, har flere uttrykt en sterk bekymring for utviklingen i FN generelt og Menneskerettighetsrådet spesielt. I hhv ABC Nyheter og Aftenposten tar generalsekretær i Norsk presseforbund Per Edgar Kokkvold og Stortingspresident Thorbjørn Jagland et oppgjør med den fraværende interessen for saken:

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, mente det var positivt at Thorbjørn Jagland uttrykte seg så tydelig som han gjorde. I lang tid har det offisielle Norge vært altfor utydelig i disse livsviktige spørsmålene. Også norske medier har sovet i timen, mente han.

skriver Halvor Tjønn i Aftenposten.

Hvem som har sovet i timen kan det imidlertid stilles spørsmål om. Man kan i grunn stille spørsmål om noen i det hele tatt har sovet eller om det ikke er et par andre motiver som har forårsaket den forbausende stillheten – helt uten å ty til konspirasjonsteorier. For hvorfor er det for eksempel nettopp hovedmediene, som jo kunne ha gjort saken brennende aktuell hvis de ville, som har sovet så påfallende godt i dette tilfellet?

I dag kommer til og med Dagbladet på banen, i form av en kronikk begått av Jan Olav Egeland:

SAKEN BLE DRØFTET på et åpent møte i forrige uke, arrangert av den norske PEN-klubben, og med stortingspresident Thorbjørn Jagland og Per Edgar Kokkvold i Presseforbundet som innledere. For øvrig har tausheten vært kompakt. Her behøver man ikke være konspiratør for å se et mønster.

Det er beklagelig at man skal måtte meddele kongeriket Norge og Svalbards største aviser dette – selv om det nok er en viss grunn til å mistenke at de vet det fra før: Nei, tausheten har ikke vært kompakt. Så langt der i fra, faktisk. I et lite naboland det er naturlig å sammenligne oss med, har mediene vært opptatt av saken omtrent fra dag èn. Og i vårt eget land har blogger med relativt høye lesertall vært det samme: Humanetisk Forbunds nettside Fritanke.no, Human Rights Service, Honestthinking, Hablog og document.no. Og sikkert flere andre jeg ikke har fått med meg.

For øvrig later det så avgjort til at de samme mediene stadig får med seg oppslag fra bloggeres side når det gjelder kritikk av dem selv, noe som gjør det ekstra vanskelig å begripe hvordan det er mulig at ingen redaktører og journalister ansatt i norske hovedmedier har fått med seg andre lands offentlige og aktive debatt om Durban II- og/eller utviklingen i FN.

Uansett hvilke unnskyldninger pressen føler for å benytte seg av, så kan jo vi andre undres på følgende: Hva skal Norge med mer enn èn avis og/eller offentlig støtte for å angivelig fremme mangfold i pressen, når samtlige – visstnok uavhengig av hverandre – fravelger å skrive om et såpass viktig emne? Spørsmålet er like gyldig dersom den «kompakte tausheten» ikke beror på at temaet har vært bevisst fravalgt, men pussig nok på at landets journalister og redaktører skal ha klart det kunststykket å i samlet tropp gå glipp av akkurat denne ene, spesielle saken.

Hvilken av disse to eneste mulige forklaringene som er minst tillitsvekkende og smigrende for tilstandene i norsk pressemiljø, er det neimen ikke godt å si.

For tausheten har ikke på noen måte vært kompakt andre steder enn i våre hovedmedier; og det vet de sannsynligvis utmerket godt selv – hvis ikke hadde det neppe vært så viktig for dem i dag å late som noe annet i et forholdsvis gjennomsiktig forsøk på å bortforklare sin egen, komplett manglende vilje til å ta i en sak nesten alle vestlige lands medier har beskjeftiget seg med siden 2007.

Men nå som problematikken endelig har blitt så synlig at den nærmest har tvunget seg frem av seg selv, burde det rett og slett føles flaut å være redaktører og journalister i annerledeslandet Norge. Men litt skamvett er kanskje for mye forlangt fra en presse som er blitt så engstelige for å skille seg ut at de til enhver tid løper i flokk hvis og når man blir konfrontert med en ubehagelig virkelighet?

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.