Mens USA plan­leg­ger tiårs­mar­ke­rin­gen av ter­ror­an­gre­pet i sep­tem­ber 2001, plan­leg­ger FN å avholde Dur­ban III på samme tid og samme sted for å feire tiårs­ju­bi­leu­met til den sterkt anti­vest­lige kon­fe­ran­sen Dur­ban I.

FN-kon­fe­ran­sen som ble avholdt i den sør­afri­kanske byen Dur­ban i 2001 var en regel­rett skan­dale, men hver­ken anti­ra­sisme­kon­fe­ran­sen eller dens nå beryk­tede slutt­er­klæ­ring fikk nevne­ver­dig omtale i inter­na­sjo­nale medier. Den lille omta­len som var ble da også raskt over­skyg­get i nyhets­bil­det etter­som kon­fe­ran­sen avslut­tet bare tre dager før ter­ror­an­gre­pet på USA.

Under Dur­ban I ble de ara­bisk- og mus­limsk­le­dede angre­pene på Israel så domi­ne­rende at USA og Israel for­lot kon­fe­ran­sen i pro­test. Canada – med en da libe­ral admi­ni­stra­sjon – valgte å bli, men dele­ga­tene for­klarte i etter­tid at de ute­luk­kende ble for å til­bake­vise de gjen­tatte og aggres­sive for­sø­kene på å dele­gi­ti­mere sta­ten Israel, dis­kredi­tere his­to­rien og det jødiske folks lidelse. Kon­fe­ran­sen endte med å vedta den pro­ble­ma­tiske reso­lu­sjo­nen Dur­ban Decla­ra­tion and Pro­gramme of Action (DDPA), som bl.a. side­stil­ler reli­gions­kri­tikk med rasisme, kre­ver inskrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten og hoved­sa­ke­lig ankla­ger Israel for rasisme sam­ti­dig som det i erklæ­rin­gen heter at kri­ti­serte land ikke bør nev­nes ved navn. Kon­fe­ran­sen berørte da hel­ler ikke situa­sjo­nen for kvin­ner og mino­ri­te­ter i en rekke ara­biske land eller mas­sa­krene i hhv. Kongo og Dar­fur.

ANNONSE

Dele­ga­tene på Dur­ban I ble også vitne til at Nige­ria og Zim­babwe, med dika­to­ren Robert Mugabe i spis­sen, ledet de til­stede­væ­rende afri­kanske sta­tene i et krav om at vest­lige land skulle unn­skylde den trans-atlan­tiske slave­han­de­len og betale enorme erstat­nin­ger.

I 2006 ved­tok FNs gene­ral­for­sam­ling at Dur­ban I og de til­ta­kene den førte til skulle eva­lu­eres. Men da Dur­ban I var en skjell­set­tende begi­ven­het fordi den så tyde­lig mar­kerte mus­limske lands offen­siv mot Ves­ten, fryk­tet man at Dur­ban II bare ville bli en ytter­li­gere bekref­telse av den 57 lands tunge OICs (Orga­ni­sa­sjo­nen av islamske sta­ter) aggres­sive hold­ning – spe­si­elt i for­hold til vest­lig ytrings- og reli­gions­fri­het. USA og Israel stemte der­for mot å avholde en eva­lu­e­rings­kon­fe­ranse (Dur­ban II), mens EU vak­let og lovet å stemme for opp­føl­gings­kon­fe­ran­sen der­som den bare skulle være en bekref­telse av det som ble ved­tatt under Dur­ban I, og ellers ikke inne­holde noe nytt.

Det viste seg hur­tig at OIC og de afri­kanske lan­dene ikke hadde noen inten­sjo­ner om å over­holde avta­len. FN ga opp­dra­get med å plan­legge Dur­ban II til Men­neske­ret­tig­hets­rå­det, som da hadde erstat­tet den dis­kredi­terte Men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nen. Rådet plas­serte Iran i plan­leg­gings­ko­mitèen, hvor Libya satt som for­mann. I løpet av få uker ved­tok det nye Men­neske­ret­tig­hets­rå­det å avholde en ny kon­fe­ranse med et mer radi­kalt inn­hold. På det første for­be­re­dende møtet ble det ved­tatt en ny dags­or­den med aggres­sive til­tak som var i strid med avta­len som var inn­gått på for­hånd om at eva­lu­e­rings­kon­fe­ran­sen ikke skulle ha noe nytt inne­hold. EU pro­te­sterte, men gav seg da både OIC og de afri­kanske lan­dene – som til sam­men utgjør G77-alli­an­sen og har suve­rent fler­tall i FN – avviste pro­tes­ten.

Utover den sed­van­lige kri­tik­ken av Israel, sto isla­mo­fobi, beskyt­telse av reli­gion og de danske Muham­med­ka­ri­ka­tu­rene på dags­or­de­nen for Dur­ban II. Opp­leg­get var i følge flere iakt­ta­gere helt klart anti­vest­lig og anti­de­mo­kra­tisk.

Den cana­diske regje­rin­gen som offi­si­elt kalte Dur­ban I for “et into­le­ran­sens sir­kus”, tok der­for ini­tia­tiv til å stemme over hvor­vidt FN skulle finan­siere opp­føl­gin­gen av Dur­ban I med 6,8 mil­lio­ner dol­lar. De 46 over­vei­ende demo­kra­tiske lan­dene som sam­let dek­ker 65 pro­sent av FN‘s regu­lære bud­sjet­ter, tapte imid­ler­tid stem­me­av­gi­vin­gen med 93 mot 46. Norge avsto fra å stemme. 

I januar 2008 med­delte Cana­das regje­ring at de ikke aktet å delta da inn­hol­det på FNs nye kon­fe­ranse om anti­ra­sisme ville bryte med lan­dets anti­ra­sis­tiske prin­sip­per.

Cana­das utta­lelse førte til at euro­pe­iske og andre demo­kra­tiske land ret­tet opp­merk­som­he­ten mot FN-kon­fe­ran­sens fiendt­lige dags­or­den, og med unn­tak av Norge gikk det nå slag i slag:

I februar 2008 advarte Frank­rike om at “ingen har glemt de utå­le­lige anstren­gel­sene fra enkelte sta­ter og en rekke NGO‘er for å gjøre kon­fe­ran­sen til et anti-isra­elsk forum”, og med­delte at lan­det ikke ville til­late at en reprise fant sted. Man gjorde også opp­merk­som på at hvis ikke Frank­ri­kes legi­time krav ble tatt hen­syn til, ville man til å trekke seg fra kon­fe­ran­sen.

I mars stilte det Inter­na­sjo­nale huma­nist­for­bun­det (IHEU) seg bak en kam­panje som kalte demo­kra­tier til kamp for å for­svare de indi­vi­du­elle fri­hets­ret­tig­he­tene mot FN. Kam­pan­jen var opp­rin­ne­lig lan­sert av det Inter­na­sjo­nale For­bun­det mot Rasisme og Anti­se­mit­tisme (LICRA) som svar på angre­pene på uni­ver­selle men­neske­ret­tig­he­ter. LICRA skrev at angre­pene ble ledet av OIC via FN‘s Men­neske­ret­tig­hets­råd. Mani­fes­tet var under­skre­vet av ledende euro­pe­iske intel­lek­tu­elle som blant andre Pas­cal Bruck­ner, Cha­h­dortt Dja­vann, Alain Finkiel­kraut, Moha­med Sifa­oui og Elie Wie­sel.

Samme måned gjen­nom­førte OIC et kupp i FNs Men­neske­ret­tig­hets­råd, da Rådet ved­tok å pålegge spe­sial­rap­por­tø­ren for ytrings­fri­het ikke bare å passe på ytrings­fri­he­ten, men også mis­bruk av den i for­hold til reli­gion og rase. I følge IHEU lyk­tes de mus­limske lan­dene der­med å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene kren­ker islam og mus­li­mer. IHEUs davæ­rende leder og repre­sen­tant for FN i Geneve, Roy Brown, kalte ved­ta­ket his­to­risk: Et FN-organ som er satt til å vokte men­neske­ret­tig­he­tene er blitt for­vand­let til et organ for å krenke dem. Kort etter ble den samme Brown hys­jet ned og irette­satt av Men­neske­ret­tig­hets­rå­det på grunn av sin kri­tikk av reli­gion under en tale.

I mai fulgte Stor­bri­tan­nia opp Frank­ri­kes utta­lel­ser og truet med at lan­det ville trekke seg fra Dur­ban II hvis den davæ­rende dags­or­de­nen ikke ble end­ret. Aust­ra­lia, USA, Israel og Neder­land opp­lyste om at de over­veide det samme.

I juni gjorde Men­neske­ret­tig­hets­rå­dets pre­si­dent opp­merk­som på at man fra da av ikke ville aksep­tere kri­tikk av islamske sha­rial­over i FNs råd for men­neske­ret­tig­he­ter.

Mot slut­ten av august ble det klart at dags­or­de­nen for Dur­ban II inne­holdt for­mu­le­rin­ger som defi­nerte ytrings­fri­het som en “hoved­ut­ford­ring og hind­ring for å imøtegå nåti­dige for­mer for rasisme”.

I sep­tem­ber opp­ford­ret en lang rekke franske og tyske for­fat­tere og intel­lek­tu­elle til pro­test mot- og boi­kott av Dur­ban II, og gjorde i samme anled­ning opp­merk­som på hva som var i ferd med å skje i FN og FNs Men­neske­ret­tig­hets­råd. Kam­pan­jen var under­skre­vet av blant andre Pas­cal Bruck­ner, film­in­struk­tø­ren Claude Lan­z­mann, for­fat­te­ren Elie Wie­sel samt filo­so­fene Alain Finkiel­kraut og Andre Glu­cks­mann. Fra Frank­rike spredte pro­test­ak­sjo­nen seg til andre land, og boi­kot­ten fikk til­slut­ning fra for­fat­te­ren Ralph Giordano, den pris­be­lønte pole­mi­ke­ren Hen­ryk Bro­der, den svenske for­fat­te­ren Lars Gus­tafs­son, den tyske for­fat­te­ren Peter Schnei­der, sam­funns­fi­lo­so­fen Rus­sell A. Ber­man og den tyske his­to­ri­ker Matt­hias Kün­zel.

Omtrent sam­ti­dig ble det franske ini­tia­ti­vet pluk­ket opp av ledende sam­funns­ak­tø­rer i Dan­mark, som blant andre for­fat­te­ren Michael Jal­ving og filo­sof og for­fat­ter Kai Sør­lan­der. Parti­le­der for Sosia­lis­tisk Folke­parti, Villy Søvn­dal, slut­tet seg til kri­tik­ken mot FN og Dur­ban II. I samme for­bin­delse skrev lan­dets største aviser Jyl­lands-pos­ten og Ber­ling­ske Tidende ledere som i sterke orde­lag støt­tet opp om kra­vet om boi­kott og pro­ble­ma­ti­serte både FN og FNs Men­neske­ret­tig­hets­råd.

I begyn­nel­sen av okto­ber 2008 ret­tet Dan­marks davæ­rende stats­mi­nis­ter Anders Fogh Ras­mus­sen kraf­tig kri­tikk mot for­sø­ket på å gjøre den kom­mende Dur­ban II-kon­fe­ran­sen i april 2009 til en kon­fe­ranse som ville kneble ytrings­fri­he­ten ved å stemple reli­gions­kri­tikk som blas­femi, og sa at det hele var en uak­sep­ta­bel hån mot men­neske­ret­tig­he­tene.

I mars 2009 kom davæ­rende uten­riks­mi­nis­ter Per Stig Møl­ler med en klar beskjed til OIC: Enten trakk de for­sla­get om at reli­gions­kri­tikk er å anse som rasisme, ellers ville også Dan­mark ute­bli fra Dur­ban II.

I midten av mars sam­let EU seg ende­lig om en fel­les reak­sjon, og pre­sen­terte en liste over øns­kede end­rin­ger i det davæ­rende slutt­do­ku­men­tet. Det ble almin­ne­lig antatt at mang­lende imøte­kom­men­het fra OICs side ville resul­tere i at kon­fe­ran­sen ble boi­kot­tet av samt­lige EU-land. 

Mens alt dette sto på – og ble regel­mes­sig rap­por­tert i nes­ten alle andre vest­lige lands medier – var det prak­tisk talt tyst som i gra­ven i norsk offent­lig­het og det kon­ge­lige norske menings­korps.

Etter iher­dig inn­sats fra sær­lig Dan­mark og Neder­land lyk­tes det å i hvert fall få fjer­net fire av de mest uak­sep­table punk­tene i slutt­er­klæ­rin­gen, og kon­fe­ran­sen ble avholdt i Geneve i april 2009. Hver­ken Canada, USA, New Zea­land, Neder­land, Israel, Ita­lia, Tysk­land, Polen eller Aust­ra­lia del­tok, mens Tjek­kia, som da hadde EU‘s for­mann­skap, trakk seg fra hele FN-kon­fe­ran­sen i pro­test mot Irans pre­si­dent Mahmoud Ahma­dine­jad som brukte tale­ti­den sin til kraf­tige utfall mot Israel, kalte FN‘s Sik­ker­hets­råd “et ude­mo­kra­tisk forum som håner sen­trale men­neske­ret­tig­he­ter” og beskyldte Europa for rasisme. 

Det lyk­tes altså å få de mest uak­sep­table for­mu­le­rin­gene ut av Dur­ban IIs slutt­er­klæ­ring, som i følge uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre er en meget god tekst. Vir­ke­lig? I vir­ke­lig­he­ten bekref­ter slutt­er­klæ­rin­gen for Dur­ban II den dypt pro­ble­ma­tiske reso­lu­sjo­nen for Dur­ban I, så de som tror at Dur­ban II satte en ende­lig stop­per for FN-reso­lu­sjo­ner som for­døm­mer reli­gions­kri­tikk, må tro om igjen. G77-grup­pen fikk lagt inn nok pre­mis­ser i slutt­do­ku­men­tet til at de kan fort­sette sitt arbeid for å inn­skrenke ytrings­fri­he­ten og kri­mi­na­li­sere reli­gions­kri­tikk.

– Dur­ban II er over, men pro­ble­mene består. Men­neske­ret­tig­hets­ar­bei­det i FN er blitt under­mi­nert, og de poli­tiske inter­es­ser som ude­mo­kra­tiske FN-land for­føl­ger er i direkte strid med de prin­sip­per og ret­tig­he­ter som FN er satt til ver­den for å for­svare, skrev sjefs­ju­rist i tenke­tan­ken Cepos, Jacob Mchan­gama:

Med Dur­ban II over­stået har uden­rigs­mi­nist­rene fra de EU-lande, der beslut­tede at del­tage i kon­fe­ren­cen, for­ment­lig dra­get et let­tel­sens suk. Men let­tel­sen kan vise sig at være kort­va­rig. Ind­hol­det af slu­t­er­klæ­rin­gen bety­der på ingen måde, at sla­get om ytrings­fri­hed og reli­gion er over­stået. Derud­over viste selve kon­fe­ren­cens optakt og for­løb, at EU-lan­dene får mere end svært ved at gøre FN til et effek­tivt og tro­vær­digt forum for fremme af men­neske­ret­tig­he­der på den inter­na­tio­nale scene. Risi­koen for et nyt Dur­ban II er der­for over­hæn­gende.

Mchan­gama og andre kri­ti­kere fikk rett: alle­rede i novem­ber 2009 ved­tok FNs 3. Komitè – som er en del av Gene­ral­for­sam­lin­gen – enda et ukast til en reso­lu­sjon som for­døm­mer reli­gions­kri­tikk og kre­ver inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Få uker etter ble det ende­lig ved­tatt i FNs Gene­ral­for­sam­ling 81 stem­mer for, 55 mot og 43 som avholdt seg fra å stemme.

Og temaet fort­set­ter å dukke opp i FN-regi: senest i okto­ber anmo­det OIC FN om ytter­li­gere en reso­lu­sjon som skal for­hindre “reli­gions­in­ju­rier”. Frem­stø­tet er bare det siste i OICs ti år lange kam­panje i FN for å få FN til å inn­føre for­bud mot bak­vas­kelse (defa­ma­tion) av islam.

Kam­pen om FN er ikke over. Vel­kom­men til Dur­ban III.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Akers­hus_­Fest­ning

    Meget bra artik­kel – flott med litt per­spek­tiv!

    Ville det vært mulig å sende noen fra Document.no til Dur­ham for å dekke kon­fe­ran­sen? Det ville gi Document.no første­hånds­kunn­ska­per og kunne fått fast­slått utta­lel­ser som Nor­ges main­stream-media nes­ten må kom­men­tere. Bare bil­dene kunne være verdt tusen­vis av ord og video­snut­ter av galin­gene enda mer.
    Even­tu­ellt foreta en krone­rul­ling for å få til dette.

  • Brig­gen

    AF har et glim­rende for­slag. Søk Fritt Ord om et sti­pend for reise og opp­hold. De bør ha dår­lig sam­vit­tig­het for behand­lin­gen av blogg-søk­na­den, og et slikt pro­sjekt skulle ligge inne­for stif­tel­sens for­mål. Ikke sær­lig dyrt er det hel­ler. To per­soner bør klare dette på et bud­sjett mel­lom 50 og 100 tusen. I Fritt Ords for­mål heter det (bl.a):

    – I sær­lige til­felle kan Fritt Ord bidra til å fremme ytrings­fri­he­ten i andre land. 

    En sak som hand­ler om glo­bal avvik­ling av ytrings­fri­he­ten bør defi­ni­tivt kunne hev­des å ligge innen­for “sær­lige for­hold”.

  • Akers­hus_­Fest­ning

    Nå ser det ut som Dur­ban III kon­fe­ran­sen fak­tisk skal hol­des i New York. Tur-retur 10400 kr med SAS for to per­soner, hotel kom­mer i til­legg. Høres over­kom­mer­lig ut.