Kommentar

Måtte himmelen bevare oss alle, det utenkelige har skjedd: FN står på dagsordenen i kongeriket Norge og Svalbard, i intet mindre enn et kritisk lys! Så det er nok heller tvilsomt at verden står til påske, nå når det til alt overmål er den tidligere borgerlige avisen Aftenposten som fører an – og det med en leder som åpner for helt eksistensielle spørsmål:

Finnes Gud? Og hvis han gjør; er han norsk?

Svaret er mest sannsynlig ja på begge deler, for nok en gang trår han til som en reddende engel for Det kongelige norske utenriksdepartement (UD) og deres trosfeller i nyhetsredaksjonene i det ganske land.

For i et land som ukritisk dyrker FN og FNs Menneskerettighetserklæring som det eneste saliggjørende, kan ikke den nåværende generalsekretæren i FN Ban Ki-moons antatt uheldige personlighetstrekk være noe annet enn en gave fra Oven. Endelig har det dukket opp en sak der man kan opparbeide et skinn av ytre troverdighet ved å kritisere FN, uten å måtte gå på akkord med seg selv ved å kritisere FN. Ban Ki-moon er èn enkelt mann – og gudskjelov koreaner attpå – i det omfattende FN-byråkratiet, så her er det bare å fyre løs for å vise hvor kritiske vi egentlig er. Vi er jo en kritisk presse må vite, og at en enkelt person med dårlige lederegenskaper velter hele det guddommelige FN, kan vi ikke ha noe av.

Derfor er Aftenposten på riktig spor når de skriver en leder de for anledningen kaller Nødvendig å si sannheten om FN:

Vurderingene i notatet har vakt internasjonal oppmerksomhet fordi de kommer fra en profesjonell diplomat. Interessen blir ikke mindre av at språkbruken er «udiplomatisk», i betydningen åpenhjertig og direkte.

Støre har reagert med å understreke at dokumentet ikke var ment for offentliggjøring og har beklaget at det lekket ut. Vi kan naturlig nok ikke slutte oss til den beklagelsen, men forstår at utenriksministeren sier det han må si.

Innvendingene mot FNs generalsekretær dreier seg delvis om hans sviktende politiske skjønn, delvis om forhold av mer personlig karakter. Til den første kategorien hører for eksempel hans ydmykende besøk i Burma i begynnelsen av juli, der militærjuntaen nektet ham å møte den fengslede opposisjonslederen Aung San Suu Kyi. Ban insisterte på å gjennomføre denne reisen, selv om han ble advart fra flere hold. I andre kontroversielle spørsmål er Ban blitt kritisert for det stikk motsatte – at han unnlater å gjøre noe, til tross for sterke oppfordringer.

VILJEN TIL ENDRINGER har hittil vært beskjeden hos Ban, som allerede er halvveis i sin femårsperiode som FNs øverste leder. Hvis han ikke meget snart viser tegn til å vokse med oppgaven, bør Norge engasjere seg for å hindre at han blir gjenvalgt.

Skiftende norske regjeringer har satset på FN som et uunnværlig utenrikspolitisk arbeidsredskap. For et lite land som Norge er det uholdbart at FN taper terreng som følge av svak ledelse. Dette budskapet må formidles klart og tydelig til generalsekretæren.

Med andre ord: Det er utrolig gode grunner til å takke Gud for Ban Ki-moon, hvis personlige egenskaper har diskreditert FN – og som i tillegg har de personlige egenskapene at han er et enkeltindivid man skadefritt kan kritisere som legemligjøringen av det som eventuelt er feil (Hva behager? Selvfølgelig ikke!) med FN, samtidig som hans person enkelt kan fjernes sånn at alt som fra før er helt supert i FN, blir enda suprere.

Så kan man spørre hva slags personlige lederegenskaper Aftenposten mener at er påkrevet for at dagens FN ikke skal tape ytterligere terreng? Altså det FN som ikke bare Aftenposten later til å kvie seg overordentlig for å si hele sannheten om, siden denne sannheten ikke passer spesielt godt inn i den offentlig godkjente virkelighetsbeskrivelsen. Og er det noe pliktoppfyllende, statsstøttede norske medier åpenbart ser på som svært unødvendig, så er det å opplyse det lesende publikum om sannheter som ikke passer det offisielle Norge.

Dette gjelder for eksempel den sannheten at FN i dag er fullstendig dominert av land vi ikke liker å sammenligne oss med: Det FN hvor arabiske land sammen med flere tredjeverdensland har oppnådd suverent flertall, og følgelig setter dagsordenen. I dette FN taper EU-landene avstemninger på løpende bånd, da vestlige frihetsbegreper og prinsipper for menneskerettigheter er på full retur. I 2008 kartla European Council on Foreign Relations (ECFR) utviklingen:

Ved å avlese avstemningsmønsteret i FNs generalforsamling og dens mange underavdelinger, mener ECFR å kunne dokumentere at Vesten innflytelse på de verdinormene som bør prege verden er i ferd med å bli avløst av andre verdensdelers oppfating av samme. For ti år siden støttet 72 prosent av FN’s medlemsland den europeiske menneskeretts-politikken, mens det i dag kun er 48 prosent som støtter EU-landene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetene som er nedfelt i FNs egen Menneskerettighetserklæring, som man i størstedelen av verden har et ganske annet syn på. Det har derfor vært tilnærmet umulig å få vedtatt resolusjoner om forholdene i for eksempel Burma, Zimbabwe og Darfur.

Også i FNs Menneskerettighetsråd har land som ikke selv følger de samme menneskerettighetene flertall. Rådet domineres hovedsakelig av arabiske/muslimske land under ledelse av Organisasjonen av islamske stater (OIC), med støtte fra afrikanske land. Denne alliansen kalles G77 og består i dag av 130 land, hvilket utgjør en klar majoritet i FN. Av de 130 landene er 57 også medlemmer av OIC. G77-gruppen ga forøvrig nylig formannskapet til Sudan, hvis president Omar Hassan al-Bashir er tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av regimets pågående overgrep mot befolkningen i Darfur.

Sammensetningen i Menneskerettighetsrådet har blant annet ført til at vi har fått høyst interessante problemstillinger i forhold til medlemslandene i det aktuelle rådet: FN er i den artige og logiske situasjonen at FNs menneskerettighetsrådsmedlem Tunisia er så opptatt av menneskerettighetene de er satt til å arbeide for, at de er eier av en statsborger som et annet av FNs medlemsland, Danmark – som forøvrig ikke er ønsket i FNs Menneskerettighetsråd – ikke kan sende hjem. Danmark må i stedet mot sin vilje samle på mannen, da tilstandene i hans menneskerettighetsrådsmedlem-hjemland er slik at Danmark rett og slett begår et klart brudd på FNs menneskerettigheter hvis de sender ham dit.

Og i mars 2008 gjennomførte OIC et kupp i FNs Menneskerettighetsråd, da Rådet vedtok å pålegge spesialrapportøren for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge det Internasjonale humanetikerforbundet (IHEU) lyktes de muslimske landene dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. Leder og representant for IHEU, Roy Brown, kalte vedtaket historisk: Et FN-organ som er satt til å vokte menneskerettighetene er blitt forvandlet til et organ for å krenke dem. Da Brown i en tale kritiserte religion, ble han hysjet ned og irettesatt av rådets representanter i Geneve, og juni 2008 erklærte Menneskerettighetsrådet at man ikke vil akseptere kritikk av islamske sharialover. November samme år vedtok FNs hovedforsamling en ikke-bindende resolusjon som fordømmer «bakvaskelse av religion» og oppfordrer samtlige medlemstater til å endre sine lovgivinger eller konstitusjoner for å beskytte religion mot slik bakvaskelse. Den norske delegasjonen stemte mot resolusjonen, men den rødgrønne regjeringen fulgte likevel opp FN-vedtaket ved å legge frem forslag om en lignende lov måneden etter.

FN er dermed blitt en institusjon som organisasjoner som IHEU – som vårt Human-Etisk Forbund (HEF) er medlem av – nå mener at det er nødvendig å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot. I mars 2008 stilte IHEU seg følgelig bak en kampanje som kalte demokratier til forsvarskamp som svar på OICs angrep på universielle menneskerettigheter via FNs Menneskerettighetsråd. Kampanjen ble opprinnelig lansert av det Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA).

Opptakten til den såkalt antirasistiske FN-konferansen Durban II, som ble avholdt i april 2009 i regi av Menneskerettighetsrådet, illustrerer klart den problematiske utviklingen i FN:

Etter at Durban I i 2001 hadde endt i skandale og det den canadiske regjeringen offisielt kalte «et intoleransens sirkus», vedtok generalforsamlingen i FN i 2006 at Durban I skulle følges opp av en evaluerings-konferanse (Durban II). Da Durban I var en skjellsettende begivenhet fordi den så tydelig markerte muslimske lands offensiv mot Vesten, fryktet man at Durban II bare ville bli en ytterligere bekreftelse av OICs aggressive holdning – spesielt i forhold til vestlig ytrings- og religionsfrihet. USA og Israel stemte derfor mot, men EU vaklet og lovet å stemme for en oppfølgingskonferanse dersom den bare skulle bli en bekreftelse av det som ble vedtatt under Durban I, og ikke inneholde noe nytt.

Det viste seg hurtig at de arabiske landene under ledelse av OIC ikke hadde noen intensjon om å overholde avtalen. FN ga oppdraget med å planlegge Durban II til Menneskerettighetsrådet, som da hadde erstattet den diskrediterte Menneskerettighetskommisjonen. Rådet plasserte Iran i planleggingskomitèen, der Libya for øvrig satt som formann. I løpet av få uker vedtok det nye Menneskerettighetsrådet å avholde en ny konferanse med et helt nytt og mer radikalt innhold. På det første forberedende møtet ble det vedtatt en ny dagsorden med aggressive tiltak som var i strid med avtalen som var inngått på forhånd. EU protesterte, men gav seg da både OIC og de afrikanske landene avviste protesten.

I desember 2007 tok derfor Canada – Norges nærmeste allierte i FN – initiativ til å stemme over hvorvidt FN skulle finansiere oppfølgingen av Durban I med 6,8 millioner dollar. De 46 overveiende demokratiske landene som samlet dekker 65 prosent av FN`s regulære budsjetter, tapte imidlertid stemmeavgivingen med 93 mot 46. Norge avsto fra å stemme, mens Canada meddelte at de aktet å utebli da innholdet på FNs konferanse ville bryte med Canadas antirasistiske prinsipper.

Ledende europeiske intellektuelle – norske unntatt – så hvor det bar hen, og oppfordret til boikott. Manifestet ble opprinnelig underskrevet av fremstående franske og tyske intellektuelle og forfattere, blant andre Pascal Bruckner, Chahdortt Djavann, Alain Finkielkraut, Mohamed Sifaoui og Elie Wiesel:

«Blir 2008 året da de Forente Nasjoner feirer både 60 årsdagen til den universelle Menneskerettighetserklæringen og samtidig ødelegger dens prinsipper?


Alarmert av de alvorlige problemene som således ble avdekket i FN`s Menneskerettighetskommisjon, opprettet FN det nye Menneskerettighetsrådet (HRC) i juni 2006, hvilket skulle løse den dypt foruroligende utviklingen.

I dag er situasjonen enda verre: den neste verdenskonferansen i Durban skal avholdes i 2009, og vi er vitner til planleggingen bekrefter utviklingen. Verre er det at den formelle utviklingen vil bety de universelle menneskerettighetenes endeligt, dersom de nye standardene blir til offisielle normer og meisles inn i en ny og svært usedvanlig Menneskerettighetserklæring.

De koalisjoner og allianser som dannes i Menneskerettighetsrådets regi, de talene som holdes, de tekstene det forhandles om og den terminologi som benyttes, kveler ytringsfriheten, legitimerer undertrykkelse av kvinner og stigmatiserer systematisk vestlige demokratier.

I 2001 støttet FN verdenskonferansen om rasisme som ble holdt i Durban i Sør-Afrika – byen der Gandhi innledet sin karriere som jurist. I menneskerettighetenes navn gjallet ropene «Død over Amerika» og «Død over Israel» i Durban. I kulturrelativismens navn hersket det taushet om diskriminering og vold mot kvinner.

HRC har blitt en ideologisk krigsmaskin mot sine egne, grunnleggende prinsipper. Ignorert av mainstream media dag etter dag, møte etter møte, resolusjon etter resolusjon, blir politisk retorikk forfalsket for å legitimere morgendagens vold.

En «trippelallianse» bestående av OIC, så langt representert av Pakistan, de alliansefrie landenes løse sammenslutning, der Cuba, Venezuela og Iran har en sentral rolle, og Kina – med kynisk bistand fra Russland – arbeider sammen for å iverksette en revolusjon i FN under dekke av «multikultur».

I denne konteksten har FN`s spesialrapportør i spørsmål om rasisme, Doudou Diène, kunnet erklære at kritikk av plagget burka er et rasistisk angrep, at sekularisme er rotfestet i en kolonialistisk kultur som er tilhenger av slaveri, at den franske loven som forbyr religiøse symboler i skoler er anti-muslimsk rasisme, for anledningen døpt til «vestlig islamofobi».

Enten tar de demokratiske landene utfordringen og følger Canadas eksempel, som offisielt har trukket seg fra konferansen Durban II i det regjeringen regner med at FN-konferansen vil bli «preget av intoleranse og antisemittisme», og slutter å avholde seg fra å stemme vedrørende – eller stemme for – resolusjoner som er i motstrid til idealene fra 1948, eller religiøs obskurantisme og dens påfølgende politiske forbrytelser vil triumfere med FN`s velvillige bistand og beskyttelse.

Og når hatefulle ord blir omsatt til gjerninger, vil ingen kunne si: Vi visste ikke.»

Likeledes gikk debatten høyt i ledende europeiske medier. I de norske hersket det mer eller mindre taushet, utover noen få debattører som gjorde spredte forsøk på å sette problemstillingen på den politiske dagsordenen.

Arbeidsgrupper underlagt FN brukte flere måneder på å forberede sluttdokumentet for Durban II, men slutterklæringen ble stadig lenger og mer omfattende. I den felles resolusjonsteksten for Durban II ble ytringsfriheten beskrevet som en «hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme» og inkluderte blant annet et internasjonalt forbud mot å krenke religioner. Samtlige punkter var et uttrykk for OICs holdninger, som de i løpet av de forberedende forhandlingene hadde flertall for å få med i den felles slutterklæringen for deltagerlandene på Durban II.

Etterhvert erklærte flere vestlige land at de anså dagsordenen for FNs antirasistiske konferanse som uakseptabel, og både USA, New Zealand, Nederland, Israel, Italia, Tjekkia, Tyskland, Polen og Australia meldte avbud. Resolusjonsutkastet var da på 45 sider, og inneholdt punkter som ikke er gangbare i demokratiske stater. Det norske utenriksdepartementet overveide på ingen tidspunkter å boikotte Durban II, men da både Storbritannia og Frankrike truet med å utebli, gjorde Danmark og Nederland et siste forsøk før Durban II skulle gå av stabelen: De søkte å overtale 10 afrikanske land til å godta at i hvert fall 4 konkrete punkter i det daværende sluttdokumentet utgikk eller ble endret.

De lyktes i noen grad, men Durban II resulterte uansett i en bekreftelse av resolusjonen for Durban I, der flere av de kontroversielle punktene man fikk fjernet i 2009 fortsatt står.

Er det sannsynlig at alt dette skyldes generalsekretær Ban Ki-moons utrivelige personlighet, slik Aftenposten går langt i å antyde? Eller kan det tenkes at hele misèren med Ban Ki-moons lite tilfredstillende lederskap og påfølgende tap av terreng for FN skyldes den enkle kjensgjerning at FN slett ikke er hva det en gang var? Kan noe vestlig land – bortsett fra annerledes-landet Norge, naturligvis – forventes å ta resolusjoner om menneskerettigheter, enn si om noe som helst, alvorlig fra et FN og et Menneskerettighetsråd som nå domineres av stater som har gjort karriere i å trampe på samtlige av de rettighetene de er satt til å opprettholde og fremme? Bør vi i det hele tatt ta FN alvorlig slik denne internasjonale institusjonen fremstår i dag, og hvorfor skal vi i så fall det?

Det gir ikke Aftenpostens redaksjon noe svar på, men det trenger de da heller ikke når spørsmålene aldri blir stilt fordi norske medier tydeligvis ikke ønsker å forholde seg til den reelle, ubehagelige tilstanden i FN anno 2009.

Men Aftenposten har i det minste rett i overskriften om at det er nødvendig å fortelle sannheten om FN, så da får vi vel bare vente på at Aftenposten og øvrige medier bestemmer seg for å begynne med nettopp det?

Les også

-
-
-
-
-
-
-