Kommentar

Aftenposten kommer sent men godt på banen, og forklarer oss at en opprørt FN-ambassadør Morten Wetland og delegasjonen hans ble utmanøvrert av det Aftenposten oppfinnsomt kaller en «muslimsk interesseorganisasjon»:

-Det gikk en alarmklokke da det nærmet seg, sier Norges FN-ambassadør Morten Wetland.

I forrige uke ble Norge og andre vestlige land regelrett utmanøvrert av en muslimsk interesseorganisasjon. Slaget sto om ordlyden i en FN-resolusjon som skal beskytte alle mennesker mot drap og henrettelser basert på diskrimminering.

Tidligere var seksuell legning en del av denne resolusjonen.

Men ikke nå lenger.

Eller, som Wetland sier det:

– Det var en svart dag i FN.

Den norske delegasjonen ble altså tatt på senga da avstemningen nærmet seg og man fikk merkbart vagere tilbakemeldinger fra land som i forrige runde stemte det samme som Norge.

Men hvilke land var det så som tildelte den etter alt å dømme overraskede norske delegasjonen dette nederlaget?

– Vi merket oss at nesten alle de afrikanske landene stemte motstatt av Norge. Noe som heter Organisation of the Islamic Conference (OIC) satte inn en mye hardere lobby mot vår lobbby. Vi merket oss at nesten alle de afrikanske og karibiske landene nå stemte det motsatte av oss. Tidligere har bildet vært mer variert, sier Wetland.

Med mindre herr FN-ambassadøren og resten av delegasjonen lever i Eventyrland spørs det vel hvor kledelig det er å fremstå som såpass forundret som det jo later til at de er. For ikke å nevne at det hadde vært mer kledelig for Aftenpostens journalist om han hadde stilt seg litt mer kritisk til Wetlands fremstilling.

Det har seg nemlig slik at negative utfall av avstemninger som særlig dreier seg om menneskerettigheter er status quo i dagens FN, og har vært det de siste 10 årene. Men det er selvfølgelig en trøst at den norske delegasjonen endelig har merket seg at nesten alle de afrikanske landene stemte motsatt av Norge – og alle andre demokratiske og/eller vestlige land – i og med at de fleste andre som har med FN å gjøre og ikke minst andre lands medier har merket seg dette for lengst. Faktisk i den grad at fenomenet som tilsynelatende traff den norske delegasjonen som lyn fra klar himmel har et navn:

Det kalles G77, og er den offisielle betegnelsen på alliansen mellom utviklingslandene og de 57 muslimske statene som utgjør dette «noe som heter Organisation of the Islamic Conference (OIC)». G77-alliansen består av 130 land og har klar majoritet i FN. I 2009 tildelte G77 Sudan, hvis president Omar Hassan al-Bashir er tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av regimets pågående overgrep mot befolkningen i Darfur, formannskapet for gruppen.

I forkant av FNs rasismekonferanse Durban II forsøkte den danske regjeringen å overtale 10 afrikanske land i G77 til å godta at i hvert fall 4 konkrete punkter i det daværende sluttdokumentet for konferansen ble endret eller fjernet, og dermed slå en kile i FNs dominerende allianse. Forsøket ble for øvrig støttet av Stoltenberg-regjeringen, så det er vanskelig å tro at norske embedsmenn- og kvinner ikke kjente til alliansens eksistens før den siste avstemmingen.

Det er naturligvis på grunn av denne alliansen at FN stadig vedtar resolusjoner som ikke er gangbare i demokratiske, frie og/eller vestlige land, og det er derfor EU, USA, Israel og deres allierte praktisk talt alltid taper avstemninger om f.eks. sidestilling av religionskritikk med rasisme. Det er også derfor FNs generalforsamling regelmessig vedtar resolusjoner mot det man kaller «bakvaskelse av religion» og samtidig oppfordrer medlemsstater til å endre lovgiving eller konstitusjon for å beskytte religion mot denslags.

Den ubehagelige sannheten er at FN i dag er fullstendig dominert av land vi ikke liker å sammenligne oss med: Et FN hvor de islamske landene sammen med flere tredjeverdensland i form av G77-alliansen har oppnådd suverent flertall, og følgelig setter dagsordenen. I dette FN taper EU-landene avstemninger på løpende bånd, da vestlige frihetsbegreper og prinsipper for menneskerettigheter er på full retur. I 2008 kartla European Council on Foreign Relations (ECFR) den bekymringsfulle utviklingen i FN:

Ved å avlese avstemningsmønsteret i FNs generalforsamling og dens mange underavdelinger, mente ECFR å kunne dokumentere at Vestens innflytelse på de verdinormene som bør prege verden er i ferd med å bli avløst av andre verdensdelers oppfating av samme. For ti år siden støttet 72 prosent av FN’s medlemsland den europeiske menneskeretts-politikken, mens det i dag kun er 48 prosent som støtter EU-landene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetene som er nedfelt i FNs egen Menneskerettighetserklæring, som man i størstedelen av verden har et ganske annet syn på. Det har derfor vært tilnærmet umulig å få vedtatt resolusjoner om forholdene i for eksempel Burma, Zimbabwe og Darfur.

Det er med andre ord ingen grunn til å være nevneverdig overrasket over at dette FN fjernet seksuell legning som eget punkt i resolusjonen som skal beskytte alle mennesker mot drap og henrettelser basert på diskriminering. Derimot er det god grunn til å være overrasket over at en FN-ambassadør kan spille overrasket i landet største abonnementsavis – og over at den samme avisen velger å la ham slippe unna med det.

For kanskje hadde Aftenposten sluppet å sette barneskole-setninger som «noe som heter OIC» på trykk hvis de og andre medier gjorde sin plikt og informerte leserne sine om den virkelige tilstanden i dagens FN? Om ikke annet ville de dermed spart leder Karen Pinholt i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner for skuffelsen over en urovekkende type FN-vedtak vi nok vil få se mange flere av i tiden som kommer.

Tydeligvis til den norske delegasjonens store overraskelse hver eneste gang – og antagelig gangen etter der igjen også.