Nytt

IHEU (International Humanist and Ethical Union) – som norsk Human-Etisk Forbund er medlemmer av – stiller seg bak en kampanje som kaller demokratier til kamp for å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot FN. Kampanjen er opprinnelig lansert av det Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA) som svar på angrepene på universelle menneskerettigheter. Angrepene ledes av OIC (Organization of the Islamic Conference) via FN`s Menneskerettighetsråd.

Manifestet er opprinnelig underskrevet av blant andre Pascal Bruckner, Chahdortt Djavann, Alain Finkielkraut, Mohamed Sifaoui og Elie Wiesel.

«Blir 2008 året da de Forente Nasjoner feirer både 60 årsdagen til den universelle Menneskerettighetserklæringen og samtidig ødelegger dens prinsipper?

I 2001 støttet FN verdenskonferansen om rasisme som ble holdt i Durban i Sør-Afrika – byen der Gandhi innledet sin karriere som jurist. I menneskerettighetenes navn gjallet ropene «Død over Amerika» og «Død over Israel» i Durban. I kulturrelativismens navn hersket det taushet om diskriminering og vold mot kvinner.

Alarmert av de alvorlige problemene som således ble avdekket i FN`s Menneskerettighetskommisjon, opprettet FN det nye Menneskerettighetsrådet (HRC) i juni 2006, hvilket skulle løse den dypt foruroligende utviklingen.

I dag er situasjonen enda verre: den neste verdenskonferansen i Durban skal avholdes i 2009, og vi er vitner til planleggingen bekrefter utviklingen. Verre er det at den formelle utviklingen vil bety de universelle menneskerettighetenes endeligt, dersom de nye standardene blir til offisielle normer og meisles inn i en ny og svært usedvanlig Menneskerettighetserklæring.

De koalisjoner og allianser som dannes i Menneskerettighetsrådets regi, de talene som holdes, de tekstene det forhandles om og den terminologi som benyttes, kveler ytringsfriheten, legitimerer undertrykkelse av kvinner og stigmatiserer systematisk vestlige demokratier.

HRC har blitt en ideologisk krigsmaskin mot sine egne, grunnleggende prinsipper. Ignorert av mainstream media dag etter dag, møte etter møte, resolusjon etter resolusjon, blir politisk retorikk forfalsket for å legitimere morgendagens vold.

En «trippelallianse» bestående av OIC, så langt representert av Pakistan, de alliansefrie landenes løse sammenslutning, der Cuba, Venezuela og Iran har en sentral rolle, og Kina – med kynisk bistand fra Russland – arbeider sammen for å iverksette en revolusjon i FN under dekke av «multikultur».

I denne konteksten har FN`s spesialrapportør i spørsmål om rasisme, Doudou Diène, kunnet erklære at at kritikk av plagget burka er et rasistisk angrep, at sekularisme er rotfestet i en kolonialistisk kultur som er tilhenger av slaveri, at den franske loven som forbyr religiøse symboler i skoler er anti-muslimsk rasisme, for anledningen døpt til «vestlig islamofobi».

Den mentale forvirringen når nye høyder når enhver kritikk av religion fordømmes som rasisme. FN er således i ferd med å legitimere en radikal trussel mot tankefriheten. Ved å likestille enhver kritikk av fremferden til de som snakker i islams navn – fordi slik kritikk angivelig antas å være et resultat av en neokolonialistisk holdning – strammer fortalerne for den nye alliansen løkken de allerede har lagt om halsen på sine egne befolkninger, og underminerer fundamentet for en levemåte og omtanke [for annerledestenkende] Europa har kjempet hardt for å oppnå etter de europeiske religionskrigene.

I September 2007 deltok FN`s høykommisær for menneskerettigheter, Louise Arbour, på en konferanse Teheran viet «menneskerettigheter og kulturelle forskjeller». Iført det muslimske sløret, slik loven i den islamske republikken krever, var høykommisæren et stilltiende vitne til formuleringen av de nye prinsippene, som kan oppsummeres som følgende: «krenkelse av religiøse verdier er å betrakte som rasistisk». Og enda verre; dagen etter høykommisærens offisielle besøk ble 21 iranere, inkludert flere mindreårige, offentlig henrettet. Det var også under Arbours besøk at president Ahmadinejad gjentok sin oppfordring om å ødelegge Israel, et medlem av FN, og skapt av selvsamme organisasjon. På spørsmål om hvorfor hun forholdt seg taus, rettferdiggjorde høykommisæren sin passivitet som et uttrykk for respekt for iransk lov som hun, som jurist, følte seg bundet av, og at hun «ikke ville fornærme vertskapet». Dette argumentet ble forøvrig brukt av Dr. Göbbels i Folkeforbundet i 1933, for å unngå kritikk i en maktesløs internasjonal institusjon hvis prinsipper i det minste var respektert, i motsetning til hva FN`s prinsipper er i dag.

Store politiske forbrytelser har alltid hatt behov for ord som kan legitimere dem. Ord innevarsler fremtidig handling. Det er tallrike eksempler – fra «Mein Kampf» til radiostasjonen Mille Collines, Stalin til Pol Pot – som bekrefter nødvendigheten av å utrydde folkefiender i navn av rase, frigjøring av de undertrykte masser eller for å oppfylle en angivelig guddommelig vilje.
Totalitære ideologier erstattet religionene. Men deres forbrytelser og uoppfylte løfter om en «strålende fremtid» åpnet døren på vidt gap for guds retur i politikken. 11 september 2001, få dager etter Durban-konferansen, ble den største terroristiske forbrytelse i historien begått i guds navn.

Konfrontert med denne strategien utviser de demokratiske landene, hovedsakelig bekymret for handelsbalansen, en ekstraordinær passivitet. Hva betyr lidelsene til det tibetanske folket mot eksporten til Kina? Hva er prisen for frihet for den tidligere nederlandske parlamentarikeren Ayaan Hirsi Ali som ble truet på livet da hennes venn, Theo Van Gogh, ble drept i 2002 etter å ha blitt beskyldt for blasfemi mot islam etter filmen «Submission»? Eksemplene hoper seg opp, fra Taslima Nasreen til Salman Rushdie, fra Robert Redeker til Mohamed Sifaoui; beviser på at fundamentalistisk islamisme påtvinger sine lover med terror. Hvor mange algeriere, kvinner i Nord-Afrika, Midt-Østen, Tyrkia og Pakistan har allerede betalt med sitt liv fordi de nektet å underkaste seg religiøs obskurantisme (fiendtlig innstilling overfor opplysning og fremskritt, red.)?

Hvis det skulle komme dit hen at FN skulle sanksjonere innføringen av disses kriterier, hvis blasfemi blir likestilt med rasisme, hvis retten til kritikk av religion blir gjort ulovlig, hvis religiøs lov blir innskrevet som den internasjonale normen, vil det være et tilbakeskritt med katastrofale konsekvenser, og en radikal perversjon av hele vår tradisjonelle kamp mot rasisme – som har utviklet seg, og bare fortsatt kan utvikle seg, under absolutt frihet til å følge sin egen samvittighet.

Allerede i desember 2007 begynte FN`s generalforsamling å godkjenne tekster som fordømmer visse former for ytringer som betraktes som krenkende overfor islam. Utfordringen er klar og den har betydning verden over: den er å forsvare de individuelle friheter.

Enten tar de demokratiske landene utfordringen og følger Canadas eksempel, som offisielt har trukket seg fra konferansen Durban II i det regjeringen regner med at FN-konferansen vil bli «preget av intoleranse og antisemittisme», og slutter å avholde seg fra å stemme vedrørende – eller stemme for – resolusjoner som er i motstrid til idealene fra 1948, eller religiøs obskurantisme og dens påfølgende politiske forbrytelser vil triumfere med FN`s velvillige bistand og beskyttelse.

Og når hatefulle ord blir omsatt til gjerninger, vil ingen kunne si: Vi visste ikke.»

For å underskrive kampanjen, vennligst send en e-post til licra@licra.org

Min noe klønete oversettelse – engelsk og fransk versjon finnes her:

International Humanist and Ethical Union: Petition for defence of individual rights at the UN Human Rights Council

«The International League Against Racism and Antisemitism has launched a petition calling on democracies to defend the freedom of the individual at the UN, in the face of attacks on the universality of human rights.»

– Elisabeth Badinter, Adrien Barrot, Patrice Billaud, Pascal Bruckner, Jean-Claude Buhrer, Chala Chafiq, Georges Charpak, Christian Charrière-Bournazel, Bernard Debré, Chahdortt Djavann, Jacques Dugowson, Frédéric Encel, Alain Finkielkraut, Elisabeth de Fontenay, Patrick Gaubert, Claude Goasguen, Thierry Jonquet, Liliane Kandel, Patrick Kessel, Catherine Kintzler, Claude Lanzmann, Michel Laval, Barbara Lefevbre, Corinne Lepage, Malka Marcovich, Albert Memmi, Jean-Philippe Moinet, Jean-Claude Pecker, Philippe Schmidt, Alain Seksig, Mohamed Sifaoui, Antoine Spire, Pierre-André Taguieff, Jacques Tarnero, Michèle Tribalat, Michèle Vianes, Elie Wiesel, Michel Zaoui.

Les mer om problemene i FN og Menneskerettighetsrådet i document-artiklene:

Vestlig opposisjon mot Durban II

Nye angrep på ytringsfriheten i FN-regi? Intervju med jusprofessor Anne Bayefsky om Durban I og forberedelsene til Durban II