Kommentar

Programleder i Dagsnytt Atten, Sverre Tom Radøy, traff spikeren på hodet. Han viste til at Norge under Gahr Støres ledelse hadde vært det første og eneste landet som anerkjente den Hamas-ledete samlingsregjeringen. Mandag ble Norge sittende mens europeiske allierte toget ut av møtesalen i Geneve. Er det slik at vi ser en ny trend, der Norge har begynt en alenegang, spurte Radøy.

Når en programleder i NRK finner grunn til stusse over Norges oppførsel, kan man være forvisset om at den blir lagt merke til både i vestlige og arabiske hovedsteder. Hvilke tanker gjør man seg?

Den undringen Radøy ga uttrykk for, var som blåst bort da NRK Dagsnytt og kulturnytt skulle oppsummere mandagens intermezzo i Geneve. KrFs Dagfinn Høybråten har fått slippe til med motforestillinger. Men idag het det at menneskerettsorganisasjoner støtter Gahr Støres oppførsel og kaller den modig.

De sto frem på rekke og rad: Leder av Senter for menneskerettigheter, Nils Butenschøn, leder av Norsk P.E.N., Anders Heger, nestleder i Norsk Journalistlag, Kjetil Haanes, og leder av Amnesty Norge, Jon Peder Egenæs. Ikke én av dem hadde et kritisk ord å si om at utenriksministeren valgte å bli sittende da de andre toget ut. Det i seg selv er oppsiktsvekkende. Man burde kunne forvente at i det minste én av dem problematiserte Norges oppførsel.

Når flertallet av europeiske land toger ut og Norge blir sittende igjen som det eneste vestlige land, kan det tenkes at de andre har forstått noe Gahr Støre ikke har skjønt? Hva er deres beveggrunn?

Det får vi ikke høre. Det drukner i lovtalene over Gahr Støres modige innsats.

Gahr Støre greier heller ikke forklare hvorfor flertallet av europeiske land toget ut. Han har et prinsipielt syn: Det er alvorlig å boikotte en talerstol i FN, alle må få slippe til, også meninger vi ikke liker. I tillegg kommer en pragmatisk grunn: Hvis vi boikotter meninger vi ikke liker, overlater vi arenaen til ekstremistene. Noen må ta oppgjøret. Det gjorde Gahr Støre.

Men kan det tenkes andre forklaringsmodeller? Det er her Gahr Støre og de norske talsmennene blir merkelige. De nevner ikke argumentasjonen til de som boikottet. Er det fordi de ikke har forstått den?

Gahr Støre sier en boikott ville ødelegge det viktige arbeidet til konferansen. Det sa han også i talen: Iran må ikke få ødelegges felles anstrengelser. Med det mente han utkastet til felles deklarasjon, som i Gahr Støres øyne nå er patent.

Gahr Støre nevnte også at Norge går inn for slutterklæringen fra Durban I, som ble sluttført bare dager før 9/11. Denne erklæringen danner grunnlaget for regjeringens antirasistiske arbeid, sa Gahr Støre. Han omtalte Durban I som et tilløp til «sirkus», men mener åpenbart at hovedsporet på Durban I og II er sunt.

Israel og USA forlot som kjent Durban I, fordi det utartet til et antisemittisk og antivestlig forum. Derfor var også Vesten uhyre skeptisk til en oppfølger til Durban I, og fulgte nøye med på forarbeidet til konferansen, der land som Iran, Pakistan og Libya hadde hovedroller. Teksten ble moderert, men ikke nok til at USA ville komme.

Men i Gahr Støres øyne er åpenbart den foreliggende teksten god nok. Han kalte Iran «the odd man out», dvs. den som stikker seg ut.

I Gahr Støres verden er en stor del av landene – også i den muslimske verden – mot Ahmadinejads sirkus, det hadde flere fortalt ham. Men er dette en adekvat beskrivelse? Hvis ledere fra muslimske land er negative, så er det pga Irans åpenlyse maktambisjoner i regionen og Irans provoserende utsagn om grenser og styresettet i andre land. Iran er villig til å bruke grupper som Hizbollah og Hamas for å nå sine mål. Denne nakne ambisjon og aggresjon skremmer, ikke minst når landet med dårlig skjult stolthet forsøker å mestre atomteknologi.

Det både skremmer og fascinerer at Ahmadinejad kommuniserer med og appeller direkte til the Arab Street, til mannen i gata og meningseliten i den muslimske verden, og han gjør det med en viss suksess. Mange fryder seg over at Ahmadinejad våger å reise til Geneve og banne i kjerka: dvs. anklage Vesten for opprettelsen av staten Israel og nevne ordet Holocaust og den såkalte jødiske lidelsen. De liker at han stikker fingeren i øynene på Vesten og jødene.

Det var derfor europeiske land reiste seg og gikk. De leser spillet, og vet at de ved å bli sittende ville blitt ydmyket. Europa har et spesielt ansvar overfor Israel. Det er dette Ahmadinejad utfordrer, og europeiske ledere hadde ikke noe valg: de måtte forlate salen så fort Ahmadinejad nevnte Holocaust.

Dette perspektivet er totalt borte fra Gahr Støres fremstilling. Han gjør det til et spørsmål om ytringsfrihet, og hvor mye man skal tåle. Det er paradoksalt at en mann som hevder at ytringsfriheten må brukes med anstendighet, forsvarer retten til å fremme antisemittisme fra FNs talerstol. Gahr Støres toleranse kommer ekstremistene til gode, ikke vanlige journalister og forfattere som gjør jobben sin i et demokratisk samfunn. Det er tankevekkende.

Gahr Støre synes heller ikke å spørre hvor stor verdi antidiskrimineringen og antirasismen til Durban I og II har. Arbeidet drives frem av land med svært mange svin på skogen.

Det ble arrangert en alternativ Durban-konferanse, der menneskerettsforkjempere fra hele verden møttes for å belyse nettopp denne motsetningen. Hvordan behandles dissidenter og minoriteter i land som Sudan, Libya og Iran? Dette perspektivet var totalt fraværende, både hos Gahr Støre, Amnesty mfl. og i NRKs dekning.

Det var den alternative konferansen som representerte den reelle kampen mot diskriminering og rasisme. Den offisielle representerer hykleriet. Norge er i ferd med å bli et hyklersk land, både hjemme og ute.