Sakset/Fra hofta

Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det at han ble sittende under president Mahmoud Ahmadinejads tale på Durban II-konferansen til en dyd, da han spurte om FN virkelig skulle nekte noen talerstolen. Men så viser det seg at det ikke var tilfeldig at Irans president var taler. Iran var blitt tildelt lederrollen for konferansen. Det var det som til syvende og sist fikk Tyskland og Nederland til å melde avbud.

Det skriver Ronald Koven fra World Press Freedom Committee på sin blogg i Jyllands-Posten. Han beskriver også de frenetiske forsøkene på å lage et sluttdokument som alle kunne være med på.

But the Czech said the EU wants the record to show that it’s unhappy over the award of the conference chairmanship to Iran (presumably over its current refusal to place its nuclear program under international controls).

Koven er ironisk.

Den politiske konteksten forsvinner fra norsk dekning. Iran satt i den forberedende komiteen, Iran velges til å lede konferansen og Ahmadinejad holder åpningstalen. Man har arbeidet hardt for å oppnå konsensus, og det første Ahmadinejad gjør er å sparke inn døren. Likevel mener Gahr Støre at Ahmadinejad ikke må nektes ytringsfrihet. Er Iran virkelig the odd man out? De sitter jo midt i grøtfatet.

Et annet punkt som Gahr Støre ikke belyste: det nye sluttdokumentet er nærmere konsensus. Men det som tippet det for flere vestlige land var henvisningen til sluttdokumentet fra Durban I-konferansen. Det var uakseptabelt for USA, men er altså grunnlaget for regjeringens politikk, ifølge Gahr Støre!

But a reference in the draft document that endorsed the communiqué that emerged from the contentious Durban meeting — where the United States and Israel walked out — set off the boycott. Besides the United States, the countries staying away included Germany, Italy, Poland, the Netherlands, New Zealand and Australia. Canada and Israel announced months ago that they would not attend.


From Durban II


Iranian Calls Israel Racist at Meeting in Geneva