Gjesteskribent


King John signs the Magna Carta, illustrasjon av Edmund Evans (1826–1905) i «A Chronicle of England: B.C. 55 – A.D. 1485» (1864) av James William Edmund Doyle (1822–1892). Wikimedia Commons

 

Historien om menneskerettigheter er lang og her skal kun skisseres noen punkter som er viktige for forståelse av dagens politikk, inspirert av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet». Det er min påstand at kampen om menneskerettighetene fra historisk å ha vært et viktig prosjekt for menneskenes frigjøring, nå er i ferd med å bli det motsatte.

Et viktig kapittel i historien om menneskerettighetene var Magna Carta fra 1215. Det var et resultat av konflikten mellom adel og konge. Magna Carta innførte begrensninger i kongens makt og ga adelen visse rettigheter hvor en av de fremste var habeas corpus. Opplysningstiden brakte innføring av menneskerettigheter et langt skritt videre. John Locke var en av de viktigste filosofene som underbygget betydningen av menneskerettigheter. Den amerikanske grunnloven fra 1789 og Norges grunnlov er delvis basert på Lockes tanker.

Grunnleggende for menneskerettighetsfilosofien var innføring av begrensninger for statens makt (vanligvis ved kongen) over individer. Menneskerettighetene skulle gi individene en arena hvor de kunne opptre autonomt uten innblanding fra staten (eller andre). Disse rettighetene inkluderte blant andre eiendomsrett, ytringsfrihet, religionsfrihet og forsamlingsfrihet. Felles for disse rettighetene er at de sies å være negative. De skal hindre staten (og andre) å bruke fysisk makt mot individer på de områdene de har negative rettigheter. Land etter land innførte negative rettigheter i overenstemmelse med den klassiske liberalismen. Den ideelle stat ble oppfattet å være minimumsstaten med hovedoppgavene å beskytte landets innbyggere mot indre og ytre fiender. Statene i Vesten på 1800 tallet er det nærmeste vi har vært minimumsstater og førte til en eksplosiv økonomisk vekst verden aldri hadde sett maken til.

På 1900 tallet økte statenes makt igjen, og dette samt den enorme økonomiske veksten ga statene i Vesten mulighetene til et skattepotensiale uten sidestykke i historien. De negative menneskerettighetene sto i veien for dette skattepotensialet da inntektsskatt og annen skatt er inngripen i privat eiendomsrett. Dette var et problem for de som ønsket å øke skattene da menneskerettighetenes nøt stor respekt på grunn av deres betydning for frihet og velstand. Til unnsetning kom en filosofisk skole som hadde sin opprinnelse i opplysningstiden med Rousseau som dens mest kjente talsmann. Denne skolen argumenterte for at det også finnes positive rettigheter. Disse rettighetene innebærer at staten har plikt til å forsørge individene med visse goder. Det dreier seg for eksempel om rett til utdannelse, arbeid, helse og mye mer. Positive rettigheter skiller seg fra negative ved at positive rettigheter bare er mulig dersom andre avstår noe av sin eiendom (typisk ved skattlegging). Positive rettigheter betyr derfor alltid et brudd på andres negative rettigheter.

Den politiske kampen for innføring av de negative rettighetene var lokal og begrenset til de enkelte land. Det samme gjaldt for innføringen av positive rettigheter utover 1900 tallet. Men i 1948 ble FNs universelle menneskerettigheter vedtatt. Disse inkluderer både positive og negative rettigheter, men få synes i dag å bry seg om dette viktige skillet.

Terje Tvedt dokumenterer i sin bok at FNs universelle menneskerettigheter har blitt det ideologiske eller filosofiske fundament for både venstre- og høyresiden i norsk politikk. Det bemerkelsesverdige er ifølge Tvedt at dette har skjedd uten særlig debatt. FNs menneskerettigheter blir oppfattet som universelle og målet for alle kulturer mens Tvedt viser at dette er feil. Menneskerettighetene er et vestlig produkt som er uforenlig med mange andre kulturer.

Mens negative menneskerettigheter representerte en beskyttelse for individet mot staten og derfor var viktig for frigjøring av enkeltindividet, kan positive rettigheter ses på som statens revansje. Negative rettigheter fratok staten makt med minimumsstaten som endeprodukt. Positive rettigheter snudde denne prosessen og har gitt staten enorm makt med økende herredømme over enkeltindivider og store verdier.

Det urovekkende i dag er at når dagens politikere ser på menneskerettighetene som universelle og derfor ikke begrenset til landets egne innbyggere, så flyttes det politiske blikket utover landegrensene. Det er dette Terje Tvedt beskriver i sin bok. Politikerne har ikke lenger beskyttelse av landets egne innbyggere mot indre og ytre fiender som viktigste oppgave, men å sørge for at alle verdens innbyggere får del i de universelle menneskerettighetene. Bistandsarbeidet og migrasjonspolitikken må ses i dette lyset. Mens negative rettigheter var viktige for individets frigjøring og verdens økonomiske vekst de siste 200 årene, så representerer positive rettigheter en politikk som er frihetsbegrensende og mangler økonomisk bærekraft. Dersom FNs menneskerettigheter fortsetter å være det ifølge Tvedt udiskutable grunnlaget for Norges og Vestens politikk, står vi overfor en utvikling som kan ende i økonomisk og kulturelt kaos.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!