Kommentar

-Det at vi minner oss selv om at vi er at samfunn som hjelper folk i nød, det er en styrke for samfunnet vårt, DET ER VELFERD, sa lederen for Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, i partilederdebatten på NRK før kommunevalget. Uttalelsen var et svar på spørsmål fra programlederen om norsk velferd skal prioriteres over eller under mottak av flyktninger.

Hanssons uttalelse kan ses på som et forsøk på å omdefinere velferd fra noe som har med arbeid og produksjon å gjøre til noe som handler om sinnelag, til å være snill og god. Velferd blir da psykologiske egenskaper ved individer snarere enn kvantitet og kvalitet på samfunnets materielle produksjon og dets økonomiske evne. En slik oppfatning av forholdet mellom økonomi og velferd er en viktig del av den virkelighetsforståelsen som særlig preger kulturelitene i den vestlige verden. Og det er i lys av en slik forståelse at man i det pågående ordskiftet om flyktning- og migrasjonsstrømmen til Europa, kan se hvordan  kost-nytte-analyser blir feid til side og i stedet gjort til et moralsk spørsmål  renvasket for alt ”økonomisk slagg”, som kostnader og finansiering. Bringer man samfunnskostnader, sosiale, økonomiske og kulturelle konsekvenser av migrasjonstrømmen inn i ordskiftet, blir man bryskt avbrudt med at: ”Hvordan kan man snakke om penger, dette handler om menneskeliv!”

Hanssons uttalelse og velferdsoppfatning er ikke noe marginalt fenomen i Norge og den vestlige verden forøvrig, men snarere uttrykk for en tungtveiende tendens i mange politiske miljøer og i mange lag av samfunnet. Det Hansson sa, kunne like godt ha vært sagt av lederen i Venstre, SV eller KrF, og for den del, også av folk fra Ap og Høyre. Det er ikke bare politikere og hjelpeorganisasjonene som ser mer eller mindre økonomisk bekymringsløst på tilstrømmingen av migranter og flyktninger til Europa. Økonomen Victor Normann skrev nylig i Dagens Næringsliv at Norge har råd til å motta 100.000 flyktninger fra Syria. Normans og hans meningsfellers økonomiske prognoser skisseres ut fra en forståelse av en evig ekspanderende kapitalistisk økonomi og velferd som stadig beveger seg mot nye horisonter, som om Europa skulle være en nybyggerkoloni på samme vis som USA på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I vanlig politisk korrekt stil parallellfører Norman dagens immigrantstrøm med de 800.000 nordmenn som i sin tid dro til USA, noe som klart demonstrerer Normanns begrensede historiekunnskaper.

Det er mange tegn på at Europa har nådd sitt økonomiske zenit, og det skjer i en tid da koplingen mellom produksjon og velferd er i ferd med å fases ut hos ledende grupper i samfunnet. Og da er det ikke bare tale om en utfasing hos den skravlende meningseliten, men om brede lag i samfunnet som ofte ikke tjener til livets opphold med materiell produksjon og som tilhører det, man med en parafrase over sosiologen Torstein Veblen, kan kalle de arbeidsfrie klasser. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag knapt 23 prosent av yrkesbefolkningen i Norge som er sysselsatt i primær- og sekundærnæringene, der vi finner de som besørger den materielle produksjonen, det vi lever av og for. Resten arbeider i tertiærnæringene med sine «arbeidsfrie” klasser som i stor grad er sysselsatt med å produsere meninger i en eller annen form, og der administrative beslutninger kanskje er den tyngste produksjonsgrenen.

Den materielle produksjonen i de vestlige velferdsamfunnene er etter hvert blitt så skjult at de materielle produktenes tilkomst for mange er blitt et mysterium. Smed Merete Nilsen Bua i Oslo uttrykte i et intervju i avisa Klassekampen, 25. september, bekymring over at så mye av småindustrien er blitt borte fra bybildet.

-Unger vet ikke lenger hvor ting kommer fra, hvordan de blir laget, sier hun i intervjuet der hun forteller om ei venninne som gikk sammen med sønnen sin forbi VG-mannen (utenfor VG-huset i Akersgata) .

-Se, denne har Merete laget, sa mora til gutten. Men sønnen blånektet. -Den der har ikke blitt laget av noe menneske, sa han.

Og sønnens forestillinger er ikke noe marginalt fenomen, for de avspeiler det som er en viktig del av det intellektuelle substratet til de ”arbeidsfrie” klassene, nemlig at de materielle tingene ”skaper seg selv”. Det materielt produktive arbeidet er blitt så fjernt og abstrakt at det ikke lenger forbindes med mennesker. De som utfører dette arbeidet, usynliggjøres i stadig økende grad, ja i en slik grad at tingene står fram som selvskapte. Og de som bærer en slik «erkjennelse», preger samfunnet så sterkt, at til og med ufølsomme samfunnssensorer som journalister, reagerer, slik Arne O. Holm gjorde i avisa Petro Plus nylig, der han skrev om oljearbeidere som nå sies opp i tusenvis, uten særlige reaksjoner, etter at de i sin tid ble rådet til å satse på oljen og etablerte seg med studielån, boliglån og familie.

-Hadde disse ungdommene jobbet på et lokalt kulturkontor som var truet av nedleggelse,— ville protestmarsjene ha gått tvers gjennom bygda, skrev han.

De meningsbærende samfunnslagene og de ”arbeidsfrie” klassene har utviklet et forhold til den materielle produksjonen som er i nær slekt med de holdningene man fant hos adelen i feudalsamfunnet og i embetsstanden i det norske samfunnet ved inngangen til industrisamfunnet. Mens datidens politiske eliter utgjorde små mindretall med små sjanser til å overleve som politisk hovedmakt på lengre sikt, finner ideologien til nåtidens menings- eliter og politikere gjenklang i brede lag av folket og i en ”skog” av delvis statsfinansierte organisasjoner i godhetsindustrien som i stor grad legger premissene for den politiske debatten på sine interesseområder. Og det er lite som tyder på at den monopol-lignende posisjonen de har tilrevet seg på flere meningsområder, vil svekkes, snarere styrkes den dag for dag.

SZEGED, HUNGARY - SEPTEMBER 06:  Migrants and refugees cross the border from Serbia into Hungary along the railway tracks close to the village of Roszke  on September 6, 2015 in Szeged, Hungary.After days of confrontation and choas Hungary unexpectedly opened its borders with Austria allowing thousands of migrants to leave the country and travel onto Germany.  (Photo by Christopher Furlong/Getty Images)

Foto: Migranter krysser den serbisk-ungarske grensen ved byen Szeged 6. september. Den forestillingen har festet seg at migrantene har like stor rett til Europa som europeere. Det finnes ingen fødselsrett, eller noen tradisjon som går foran andres. Alle er like.


 

Tidligere i år skrev et SV-medlem i ”venstresidens eneste dagsavis”: ”Det er en merkelig tanke at vi (her i Norge) skulle ha større rett enn andre mennesker til å ha materielle goder.” Og her er SV-medlemmet helt på linje med det politiske flertallet i landet og med de førende juridiske kreftene på rettighetsområdet som propagerer universelle menneskerettigheter der alle har samme rett til materielle goder. Den samme forståelsen av forholdet mellom økonomi og rettigheter manifesterer seg så å si daglig i den offentlige diskursen, som da en kulturperson i et av NRK P2’s sommerprogrammer i år snakket om migrantstrømmen over Middelhavet. Den skyldes, ifølge henne, at noen mennesker TILFELDIGVIS har mer penger og en annen hudfarge enn de andre. Slike uttalelser får det til å høres ut som om Norges og Vestens velferd er et resultat av en lottogevinst og ikke et resultat av teknologiske, økonomiske, og politiske prosesser som langt fra er tilfeldige, men som kjennetegner og har sitt utspring i Europa. Det er skremmende at meningsledende personer og grupper i samfunnet på denne måten fraskriver seg vitenskap når de skal forklare samfunn og økonomi og i stedet hengir seg til egenproduserte myter for å forstå hvordan samfunnet virker og henger sammen.

Den universelle frakoplingen av rettigheter fra økonomien fikk sitt hittil sterkeste nasjonale uttrykk da Stortinget uten særlige motforestillinger for om lag ett år siden vedtok å innlemme økonomisk menneskerettigheter i Grunnloven.

§ 110 i Grunnloven lyder nå slik: ”Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige”.

Når Stortinget vedtar å innlemme økonomiske menneskeretter i Grunnloven, sier de at slike rettigheter ikke kan knyttes til et lands produksjon og dets innbyggere, deres arbeidsinnsats, deres politiske og økonomiske organisering, tradisjoner og deres produktivitet. Man gjør altså det som helt åpenbart er en statsborgelig rettighet, til en universell rettighet. Menneskerettighetene er dermed blitt noe i seg selv, uavhengig av produksjonen. En uavhengig, metafysisk størrelse som menneskerettenes universalitet er altså blitt den nye norske ”statskonfesjonen» som med stor iherdighet og moralsk pondus voktes av «menneskerettspresteskapet» ved Institutt for menneskerettigheter og deres tallrike allierte i politikk og samfunnsliv. Og det kryr av organisasjoner som seiler under menneskerettsflagget og som bygger makten sin på det, den enorme og i stor grad skattefinansierte godhetsindustrien med sine milliarder av kroner i omsetning, asyllobbyen, bistandsmiljøene og advokatene som ser nye fortjenestemuligheter etter hvert tilstrømmingen av universelle rettighetshavere legger landet under juridisk rettighetspress.

Ja, for ute i verden vokser tallet på dem som mener at de har en rett til å komme til Vesten og rett til de samme økonomiske og sosiale godene som disse landenes innbyggere, samtidig som andre menneskerettigheter gir dem rett til å beholde sine skikker, levevaner og religion. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek er inne på denne problematikken i sin artikkel ”Norge eksisterer ikke” der han påpeker at flyktningene på Balkan erklærer at drømmen om Tyskland er deres ubetingede rett. De krever ikke bare at europeiske myndigheter gir dem ordentlig mat og medisinsk behandling, men også transport dit de vil.—- Som om det er Europas plikt å oppfylle deres drøm, en drøm som er utenfor rekkevidde for de fleste europeere – hvor mange sør- og østeuropeere ville heller ikke bodd i Norge? Nettopp når folk befinner seg i fattigdom, nød og fare, skulle man tro at de ville nøye seg med litt trygghet og velvære, skriver Zizek.

De aller fleste som emigrerer til Europa er middelklasse i sine hjemland. I den globale informasjonsstrømmens tid har de selvsagt tilegnet seg den vestlige menneskerettsretorikken. Og deres drømmeskapere er oss. Europa har vært med på å legge grunnlaget for den migrasjonen vi ser der folk fra ”den andre siden av kloden” dukker opp her i landet og ”krever” nøkkelferdig hus. Gjennom sin abstrahering av økonomisk velferd og universalisering av økonomiske rettigheter, to av hovedpilarene i den politisk korrekte godhetsmetafysikken, har politikerne og deres meningsallierte lagt forholdene til rette for dagens migrasjonstrøm og kvittet seg med politiske virkemidler som kunne begrense den. De har dermed vært med på å åpne et nytt og dystert kapittel i sagaen om Europa.