Kommentar

Et gjennomgående trekk ved ordskiftet om grunnlovsrevisjonen i mediene (Klassekampen, Aftenposten og NRK) etter innlegget til filosofiprofessor Jens Saugstads i Aftenposten 2. mars, er at ingen av hans motstandere har gått inn på det som var hovedpoenget i innlegget: At forslagene om å innlemme såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle menneskeretter (ØSK) i Grunnloven, er i strid med konstitusjonens ånd og det grunnprinsippet som det liberale demokratiet hviler på. Det er et tankekors at det i rekkene av motstandere, der professortitler og juridiske ekspertise-benevninger florerer, ikke er gehør for og forsøk på å gå nærmere inn på Saugstads argumentasjon. Den debatten som har vært ført, har i stor grad vært diskusjoner av mer juridisk, teknisk art, om hva slags juridiske og politiske konsekvenser det vil få om Stortinget vedtar grunnlovsforslag som er uklare og flertydig formulert. Dette er uten tvil viktige spørsmål, men det viktigste spørsmålet er om ØSK-rettigheter i det hele tatt har noe i en grunnlov å gjøre. Mangelen på ordskifte om Saugstads påvisning av hvordan Lønning-utvalgets grunnlovsforslag strider mot grunnlaget for det liberale demokratiet, kan reise tvil om debattantene er helt klare over demokratiets konstitusjonelle forutsetninger. Og det ville jo være høyst merkelig at det juridiske og politiske Norge ikke helt skjønner hva demokrati egentlig er for noe?

Debatten i kjølvannet av Saugstads aviskronikk har reist spørsmålet om hva som er betingelsen for at menneskene i et liberalt demokrati kan kreve rettigheter. I menneskerettsmiljøene hersker oppfatningen om at vi kan kreve rettigheter fordi vi mennesker. Er du menneske, har du også visse grunnleggende rettigheter. De naturrettslige begrunnelser som disse miljøene gir for menneskerettene, fortoner seg merkelige i vår postmoderne tid med sin sterke avstandstaking fra begreper som den menneskelige natur. Og fraværet av guddom i en sekularisert verden burde også gjøre det vrient å avlede menneskerettene fra menneskets eventuelt guddommelige natur. Men de som la det idémessige grunnlaget for det liberale demokratiet, mente at en rettighet bare kan begrunnes ut fra avtaler mellom mennesker. Rettigheter er, som mye annet i menneskets verden, et resultat av historiske, økonomiske og sosiale prosesser og har lite, om noe, å gjøre med både natur og guddom. De er forankret i og utgår av lov og rett.

Grunnpilaren for det liberale demokratiet er tanken om samfunnskontrakten, en kontrakt om et juridisk felleskap, staten, der innbyggerne har gitt hverandre frihet å til gi seg selv lover. Og garantisten for denne friheten, er staten, som en gjenytelse for at statsborgerne respekterer og akter lovene og hverandres frihet. I det liberale demokratiet garanterer altså staten borgernes frihet til å delta i de deliberative prosessene. Det vil si frihet til å drive politisk arbeid og til å forhandle om fordelingen av samfunnets overskudd. Politikken, den deliberative siden av samfunnsvirksomheten, består av politiske valg, forhandlinger og vedtak der flertallsavgjørelsene får gjennomslag som politisk diktat under den forutsetning at mindretallets politiske frihet blir ivaretatt gjennom retten til fri ytring og retten til å drive  opposisjon innenfor de rammene som folket selv har bestemt. Dette er grunnregler som til sammen konstituerer den liberale, demokratiske staten, det vi med andre ord kan kalle en grunnlov.

Et tilbakevendende argument fra motstandere av Saugstad, er at man må være i live for å kunne bruke den statlig garanterte, politiske friheten. For å kunne delta i de deliberative prosessene, trenger man dessuten å få tilfredsstilt grunnleggende materielle og kulturelle behov, lyder argumentasjonen, og det er jo et legitimt og høyst berettiget krav. Men å være i live for å kunne nyte godt av rettigheter, er jo en nokså banal og selvsagt forutsetning, som heller ikke fullt ut kan garanteres av en stat, ja knapt av noen. Det kan frihet derimot, gjennom samfunnskontrakten.

Den friheten som skapes av å ha tilgang til materielle goder og rettigheter, er en annen frihet enn den friheten som konstituerer det liberale demokratiet. Det er en frihet som er knyttet til en stats materielle ressurser, overskudd og fordelingen av dem. Dette saksforholdet gjenspeiles også i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 2 der det går fram at statene skal påta seg å oppfylle konvensjonens forpliktelse innenfor rammene av sine tilgjengelige ressurser. Artikkel 2 impliserer dermed en erkjennelse av at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-rettigheter) hører hjemme i og er et resultat av virksomheten i  samfunnets deliberative sfære. Friheten knyttet til ØSK-rettigheter er altså ikke like grunnleggende som den friheten som konstituerer folkets rett til å gi seg selv lover og de reglene som ellers konstituerer den demokratiske staten. ØSK-rettigheter har derfor ikke noe å gjøre i en grunnlov, men bør forankres der de hører hjemme, i statens vanlige lover. Eller som professor i offentlig rett, Inge Lorange Backer, skrev i Klassekampen 25.april: ”–å fastslå rettigheter og plikter for borgerne, er en oppgave for den alminnelige lovgiving.”

Saugstad skrev i sin Aftenposten-kronikk at Lønning-utvalget knytter ØSK-rettighetene til marxistisk og ny-thomistisk filosofi. Jeg kjenner ikke ny-thomismen, men Saugstad har rett i at Karl Marx knyttet sitt frihetsbegrep til produksjon og fordelingen av samfunnets økonomiske, sosiale og kulturelle ressurser. Marx mente at den liberale, demokratiske friheten var en tom formalitet så lenge kapitalismens utbytting og herredømme rår med sin ”ufrihet og tvang”. Ifølge marxismen vil menneskelig frihet først bli realisert når det kapitalistiske samfunnet er opphevet gjennom proletariatets revolusjon. Da vil det for øvrig heller ikke være noe behov for menneskeretter lenger fordi menneskene og samfunnet har tatt ut sitt frihets-og selvrealiseringspotensial.

Det liberale, demokratiske grunnprinsippet skal altså sikre samfunnsborgernes frihet til å gi seg selv lover. Velferdsstaten er en innrømmelse av at grunnleggende materielle og kulturelle behov må tilfredsstilles for at samfunnsborgerne skal kunne delta i samfunnets deliberative virksomhet. Men ved å legge stadig mer av samfunnets deliberasjon inn i de reglene som konstituerer staten (Grunnloven), slik tilhengerne av ØSK-rettigheter ønsker, innsnevres handlingsrommet for deliberasjonen. På denne måten lukkes det vi kan kalle samfunnets horisont, eller framtid, i mer eller mindre grad. Det blir trangere grenser for de valgene de folkevalgte gjør, noe som er en trussel mot prinsippet for det liberale demokratiet. Resultatet vil bli et ”avpolitisert” samfunn der stadig mer av de politiske avgjørelsene tas av rettsvesen og forvaltning, og ikke av Stortinget. Et nærliggende eksempel er dagens EU der Maastricht-traktatens (EU’s grunnlov) innsnevring av det ”deliberative rom” er i ferd med å legge unionen i ruiner.

Jens Saugstads advarsel til det politisk korrekte menneskerettslauget er et kraftig varsku mot en politisk forståelse som er i ferd med å stake en vei bort fra det liberale demokratiet, der rommet for politikk blir stadig mindre, der meningene i økende grad uniformeres, og der kritikken forstummer. At nesten ingen i det liberale sosialdemokratiet Norge har tatt opp ”hansken” fra Saugstad, burde vekke bekymring. De som ikke ønsker denne diskusjonen, representerer klare politiske interesser, og de er ikke særlig demokratiske.