Utenriksminister Mike Pompeo besøker patriark Bartholomeo I, åndelig overhode for ortodokse, i St. Georg-katedralen i Istanbul den 17. november 2020. Trump-administrasjonen la stor vekt på å fremme religionsfrihet. Foto: Patrick Semansky / AP / NTB

Kristne skal i dag være de mest forfulgte i verden. Å skaffe seg oversikt over slikt er selvsagt vanskelig, men en slik observasjon kan ikke overses. For vi er vel kjent med forfølgelse og undertrykkelse av kristne i Kina og Nord-Korea og i muslimske land. Det nye er opptakten til utestengelse av og hat mot kristne i de vestlige demokratier. Også her i Norge.

Innsettelsen av president Joe Biden kan på sin måte være et sinnbilde på den nye situasjonen i demokratiet. Ved denne seremonien manglet det folkelige nærværet. Uansett begrunnelse i et demokrati er dette oppsiktsvekkende. Men det skal ha vært over 20.000 soldater og 5000 politifolk pluss sikkerhetsagenter i Washington. I dette rommet, beskyttet mot det amerikanske folket, talte Biden om enhet, forsoning og fellesskap i folket. Det var ikke unaturlig. Men er det mulig å gjenopprette enheten i det amerikanske folket? Det er det nok – men hva slags enhet, og på hvilke premisser?

TV-overføringen fra Washington fikk meg til å tenke på en velkjent karakteristikk av det sekulariserte demokrati. I 1976 hevdet den tyske rettshistoriker og rettsfilosof Ernst-Wolfgang Böckenförde (1930–2019) at den liberale (frihetlige og sekulariserte) staten hviler på forutsetninger som den ikke selv kan innfri og garantere. Den hyller frihetsideen, men den bruker også ytre reguleringer av samfunnet, særlig når man skal realisere likhetsideen. Reguleringene, som består i lovenes autoritære trykk og i siste instans politimessig tvang, kan den ikke selv «produsere». Den må hente dem annenstedsfra. Og da går man tilbake til det statssamfunn som demokratiet brøt opp fra og forkastet: den konfesjonsbundne enevoldsstaten.

Enevoldsstaten hadde sin enhet. Det sekulære demokrati prøver å finne sin. Biden anvendte de to begreper toleranse og respekt; begge er klassiske innen den liberale tradisjon. Men alt under den store franske revolusjon påpekte Thomas Paine at toleransepolitikk forutsetter en overordnet (stats)makt som setter grenser for hva som kan tåles. Toleranse baseres på og reguleres av makt. Det vakre begrepet respekt betyr å godta andres frihet til å realisere eget liv på sin egen måte. Respekt fremmer ikke enhet, men bryter den opp. Bidens bruk av disse vakre begreper peker ikke på noen løsning av vanskene i det sekularistiske demokratiet.

I de konfesjonelle enevoldsstatene var samfunnsenheten basert på én konfesjon/religion (katolisisme, lutherdom, kalvinisme etc.). Den ideologiske basis for det moderne demokrati finner vi ikke i religion og konfesjon. I «The Declaration of Independence» (1776) er nok Skaperen nevnt i den politiske antropologi: «Vi holder disse sannheter for selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at de er av sin skaper gitt visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet, og streben etter lykke.» Det avgjørende begrep i denne antropologien er «frihet».

Den sentrale ideolog bak det liberale demokrati i den angelsaksiske verden også bak deklarasjonen fra 1776, var den britiske filosofen John Locke (1632–1704). Han oppfattet vår bevissthet som en «ren tavle» («tabula rasa»), dvs. at vi fødes med en naturlig bevissthet som er tom for begreper eller forestillinger. Men etter hvert fylles den med innhold: kunnskap og begreper, normer, ja religiøs tro etc. som kan bevares som forutsetninger for det liv vi skal leve. Men slik tenker ikke Locke. Poenget er at vi har frihet til stadig å «rense tavlen». Vi kan og vil legge bort eller «suspendere» gammelt innhold og tilegne oss nytt. Frihet er makt og myndighet til å bryte med det gamle for å finne det nye, dvs. som kan bedre vår «søken etter lykke». Vår frihet blir avgjørende for å nå lykken. Vi må ikke tvinges til å følge konvensjoner, normer eller religiøse ideer som er «fremmede» for vår bevissthet. Vi skal tvert imot bruke vår frihet til å suspendere alt som ikke tjener vår lykke. Her ligger den ideologiske og mentale forutsetning for kristendomshatet som nå er under utvikling innen demokratiet i dets nåværende sene fase.

Kristendommen oppfattes som en trussel, fordi den kommer «utenfra» til vår bevissthet. Den har sin kilde i Bibelen og kirkelæren. Dens sannheter og normer vil kunne «overprøve» menneskets «egne frie» valg av livsform og idealer. I sendemokratiet er kristendommen akseptabel bare om de som tror, anser sin tro og livsform som rent subjektivt forankret, gyldig bare for dem, og ikke for andre. Man avviser at kirkens tro uttrykker en objektiv sannhet. Å mene at den er gyldig på den måten, er i seg selv diskriminerende overfor andres tro (eller mangel på tro) og blir derfor moralsk forkastelig, kanskje straffbart om man gjør dette gjeldende i offentligheten. Det er dette tenkesettet som begrunner og motiverer aksjonene mot kristne institusjoner, skoler, lokaler til utleie, osv. De kristne institusjoner – fremfor alt undervisningsinstitusjonene – skal ut av det offentlige. Men dét er ikke nok. De skal vekk, forsvinne inn i det subjektive jeg og bli der. Dette er et frigjøringsprosjekt som har som mål å bryte ned alle nærværende strukturer, ordninger, ideer og tenkesett, fordi de er undertrykkende. Alle skal kunne søke lykken, hver på sin måte. Ingen måte er prinsipielt utelukket. Ved bruk av anarkiet som metode skal det skapes en ny frihet til å leve lykkelig.

I det tidligere demokrati var ytringsfrihet, religionsfrihet og andre friheter grunnleggende. Ved religionsfriheten legitimerte kristne ikke bare trosfrihet, forkynnelsesfrihet og samlingsfrihet i sine kirkesamfunn, men også kristne institusjoner for undervisning og diakoni. Frihetsidealet ligger også bak offentlig godkjenning av og økonomisk støtte til «private» undervisningsinstitusjoner som bl.a. NLA. Slik skal «det åpne samfunn» være. I dag forlanges det at statsstøtte bare skal gis til dem som underkaster seg statens ideologi. Det gir et nytt demokrati – autoritært og totalitært.

Kan argumentasjon ut fra religionsfriheten fortsatt nå frem når man vil sikre det kristeliges rett i samfunnet? Vi kan ikke overse at det nå er vokst frem en utopi som overprøver frihetsprinsippet. Realisering av utopien blir viktigere enn at kristne mister sin frihet. En uttalelse fra en leder ved Ellingsrudåsen skole i Oslo er illustrerende: «Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen.» Verdidokumentet til NLA, der akademiet identifiserer seg med kristent syn på seksualitet og ekteskap, er i strid med statsideologien. Religionsfrihet og menneskerettigheter dekker ikke lenger slikt «avvik». De kristne «fortjener» ikke frihet. Det er en ny form for totalitært samfunn. I en slik situasjon kan det synes nytteløst å holde frem frihetens betydning og rekkevidde. Det bør gjøres likevel. Det er viktig å argumentere for det kristne ut fra det liberale demokratiets egne premisser, dets idealer og lover. På den front kan det fortsatt kjempes.

Men vi bør også utvikle en annen strategi, Vi bør ta for oss den politiske antropologi som ligger bak det moderne liberale demokratiet. Den er forankret i et bestemt virkelighetssyn (ontologi). Vi oppfatter denne antropologien som optimistisk, ja, for optimistisk. Men alle moderne utopier er optimistiske. Man tror man går mot lysere og bedre tider, bare vi selv gjennomfører den nødvendige frigjøring fra fortiden. Men dette frigjøringsprosjektet forutsetter et prinsipielt virkelighetssyn som på den ene siden er tragisk og, for å overvinne tragedien, tror på en utopi som er inhuman.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂