Ideer

Nikolai Ge (1831–1894), «Hva er sannhet?» (1890), Tretjakovgalleriet, Moskva. Slik lød Pilatus’ spørsmål til Jesus i henhold til Johannes 18, 38. Jesu svar er velkjent fra Johannes 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Foto: Wikimedia.

«Ikke stem for en utvidelse av abortgrensa før dere er villige til å stå sammen med sykepleiere som skal holde barna med selskap mens de dør.» Slik avslutter Ida Rydeng sin kronikk i Klassekampen 15. desember 2020. I kronikken presenteres abortinngrepets grunnleggende realitet: det ufødte barnets død. Hvorvidt Rydeng er religiøs, agnostiker eller ateist er uviktig, når hun løfter frem den virkeligheten, som gjerne blir «glemt», oversett eller fornektet (Dagen 22. desember 2020).

I sin tid ble det stadig hevdet at fosteret er en del av morens kropp (som en tå eller en blindtarm). Men det var et problematisk synspunkt, fordi det ufødte mennesket utvikles for til sist å bli født og forlate sin mors kropp. Det er det samme menneskeliv som går fra å være ufødt til å bli født. Man har forsøkt seg med et graduelt perspektiv på det ufødte menneskets rett til å leve. Provosert abort blir da tålelig når fosteret er «lite» og lite utviklet. Men man kommer til kort overfor det avgjørende spørsmål om virkelighet. For man blir ikke gradvis og er heller ikke delvis gravid. Mennesket kan gå igjennom en (gradvis) sykdomsprosess før det dør. Men fra et bestemt tidspunkt er mennesket dødt, og kroppen er blitt et lik.

Å drøfte abort oppleves «vanskelig» og «provoserende». I kultursamfunnet må likevel temaet drøftes både utfra etiske, juridiske og politiske premisser, fordi mennesket har mulighet til å bestemme over naturprosesser, også seksualiteten og dens naturlige virkning: unnfangelse og fødsel. Men hvordan bør det skje, ut fra hvilken metode? På 1960-tallet lanserte teologen Tor Aukrust en etisk metode, som ble ført videre av en annen teolog, Torleiv Austad. Metoden fikk bredt gjennomslag. Den har tre ledd. De etiske verdier må avklares. Dernest er det nødvendig med en analyse av situasjonen der de skal brukes. Til sist skal de etiske verdiene appliseres på en adekvat måte.

Verdi er et ofte anvendt begrep – ikke minst i politikken. Man er forpliktet på verdier, de gis felles verdier, verdikonflikter og verdikamp. Men sjelden blir verdi tatt opp og belyst som begrep: Er verdiene virkelige? Hvordan er de virkelige? Og hvordan kan de erkjennes og identifiseres i forhold til andre «virkeligheter»? Ifølge en idétradisjon med avgjørende betydning i vår moderne kultur gis det kunnskap om en objektiv virkelighet erkjent ved vitenskapelig analyse (særlig gjennom naturvitenskapene). Det gis altså en fornuftig kunnskap om den ytre verden. Men også verdier kan bestemmes på en fornuftig måte, hevdes det. De kan riktignok ikke «avleses» av den ytre, empiriske virkeligheten. Men de finnes likevel – som forestillinger i vår egen bevissthet. Forestillingene kan være etiske (om det rette) og estetiske (om det vakre), noen mener at det også gis religiøse verdier (om til eksempel det evige).

Teologer mener at det gis verdier i Skriften med avgjørende betydning for den troende og for kirken. De kaller dem «Guds vilje». Men når Skriften analyseres historisk-vitenskapelig avdekkes nok forestillinger om verdier i tekstene, men av det kan det ikke begrunnes at disse verdiforestillingene («Guds vilje») er forpliktende for oss i dag. En karakteristisk løsning innen protestantismen er å skjelne mellom det i Skriften som er objektivt virkelig, og det som har verdi for oss. At Jesus ble født av jomfruen, at han er sann Gud og sant menneske, at han gjorde under, oppsto fra graven osv. trenger ikke å ha skjedd i den virkelige verden, har trolig ikke skjedd, slikt kan likevel ha verdi for oss. Vitenskapelig sett er etiske normer, bud eller etiske formaninger i Skriften virkninger av datidens tenkesett og sosiale praksis. Men de kan ha verdi for oss i dag, om vi selv vil uttrykke vår subjektive verdifølelse ved dem og innrette vårt liv etter dem. Slik blir verdier applisert i vår livsvirkelighet.

Forutsetningen for denne metoden er jegets bevissthet om seg selv, sin egenbevissthet eller selvbevissthet. Jeg tenker at jeg er til, fordi jeg selv har bevissthet om å være det. Verken naturprosesser, religiøse normer eller politisk makt må forurense, forstyrre eller «overkjøre» menneskets jeg-bevissthet. Menneskets «autonomi» må fastholdes. Normer som er fremmede for vår bevissthet, «heteronomi», må avvises. Frihet er altså en forutsetning både for å etablere og applisere verdier.

Men også en annen forutsetning må oppfylles om verdiene skal være rasjonalt gyldige. De må være allmenne, og så langt som mulig bli allment akseptert ved konsensus innen kollektivet, Ideelt sett må de være universale. Men selv om en slik universalitet er en ren illusjon og ren utopi, er den likevel viktig, for den fører til at verdiene må utformes så abstrakt som mulig. Kjærlighet og fellesskap er viktige verdier. Men de må ikke presiseres eller gis konkret innhold. For da rakner den alminnelige konsensus som forutsetter deres universalitet. Derfor kan så å si alt anses som til eksempel «kjærlighet». Men man kan også redusere denne «verdi» til tilfredsstillelse av de menneskelige grunnbehov, slik som føde og sex osv. Da blir fri fredsstillelse av behov den overordnede humane verdi. Det gis mange og ulike seksuelle behov. Men alle er like «normale» og «naturlige».

Innretning av samfunnet etter denne verdifilosofi fører til sist til tvang. Det gis ingen frihet til å trosse det som av flertallet bestemmes uttrykk for alminnelig konsensus. Avvik fra flertallsviljen blokkeres. Det gis ingen frihet til lojalitet overfor tradisjon eller normer åpenbart av Gud. Det etisk rette realiseres fra det historiske nullpunkt. Det er det som gjelder i dag. Hva da med fremtiden? Fremtiden er prinsipielt god. Først og fremst bedre enn fortiden.

Mye av vår tids kristendom er blitt oppslukt av denne (verdi)filosofi. Man unngår det ved å avvise at kristentro er egentlig uttrykk alene for menneskelig egenbevissthet. Det er Gud som er alle tings mål – for mennesket. Dette er den siste forankring for at mennesket er menneskelig. Guds mål for mennesket er ikke fremmed for mennesket. Det er menneskets suverent egenbestemte mål som er det fremmed.