Kommentar

Ambrogio Lorenzetti (ca. 1290–1348), fra høyre halvpart av «Allegori over godt styresett» (1338–39), del av freskesyklus i rådhuset i Siena. Styresettet fremstilles som inspirert av de tre teologiske dydene tro, håp og kjærlighet, samt kardinaldydene mot, rettferdighet, selvbeherskelse og klokskap. Foto: The Yorck Project / Wikimedia Commons.

 


Med Krf i regjeringsforhandlinger kom selvbestemt abort på ny inn i samfunnsdebatten. Intensiteten ble omtrent som på 1970-tallet. Argumentene har stort sett vært de samme som den gang.

Men viktige politiske forutsetninger er endret. På 1970-tallet var den norske stat ennå en konfesjonell stat. Grl §2 (fra 1814) om den evangelisk-lutherske statsreligion sto ved lag. Derfor ble striden om ny abortlov en strid om statskonfesjonens betydning. Sokneprest Børre Knudsen anførte Grl §2 som rettslig grunnlag for sin embetsnedleggelse. Men Høyesterett gjorde det klart at statskonfesjonen ikke la etiske begrensninger på statens lovgivning.

I den moderne demokratiske stat skal lovgiverne følge folkeflertallets vilje. Det gir dem suverenitet og monopolistisk autonomi i forhold til andre makter og maktsentra. I dag er konfesjonsstaten avviklet. Vi står igjen med den moderne, demokratiske og liberale staten. Den politiske vilkår for å samtale om abortlov er derfor helt annerledes enn på 1970-tallet.

Ved sin uttalelse av 15.02.2019 vil Bispemøtet i Den norske kirke bidra til samtalen om abort. Man vil skape «et nytt samtaleklima» som skal være mer konstruktivt enn på 1970-tallet. Dette er en interessant tilnærming, ikke særlig begrunnet, men politisk tydelig. Bispemøtet legger det liberale demokratiets prosedyre for opinionsdannelse til grunn. Prosedyren består bl.a. i debatt, argumentasjon «samtale», dialog innen det man har kalt den «borgerlige offentlighet». I dag er denne offentligheten langt bredere enn før. Den omfatter massemedier (skrift, lyd og bilde), akademia, kunstlivet og internett. Adgangen til å ytre seg i denne offentligheten har alltid vært regulert. Også i dag forsøker man på det.

Bispemøtet slutter seg til den demokratiske prosedyre eller metode som utgangspunkt for sitt engasjement. Man unngår likevel ikke de ideologiske utfordringer. Liberalismen har lagt føringer for dagens demokratiske prosedyre. Den blir bl.a. tilpasset dens utopiske syn på samfunnsutviklingen: Vi går mot bedre tider. Det som gjelder i dag, er bedre enn det som gjaldt i går.

I dette perspektiv er loven om fri abort et fremskritt. Ethvert tilløp til endring eller reversering av den er illegitimt. Dette synet merkes i administrasjonen av den offentlige debatt. Det er vanskelig å bli sett på som en legitim aktør innen den aktuelle offentlighet, om man ikke på et eller annet vis gir sin tilslutning til abortloven og ser den som et (sakrosankt) fremskritt, fordi den har sikret kvinner frihet og velferd. Fosteret er redusert til en kroppsdel.

Bispemøtet tilpasser seg det ideologiske kravet til en «rett» prosedyre. Man vil sikre seg tillit som en offentlig samtalepartner, og slutter seg også uten motforestillinger til liberalismens fortelling om kirkens historie vedrørende ekteskap, fødsel, dåpspraksis, kvinners liv osv. Formålet med denne fortelling er ikke å utvikle en begrunnet rekonstruksjon av fortidig virkelighet, men å frigjøring fra fortid, dvs. fra det som kan hindre individuell livslykke (autoriteter, fordommer osv.).

Siden 1960-tallet, da adgang til abort ble en del av sosiallovgivningen, er velferdsstaten blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten for dette tema. Også for Bispemøtet blir velferdskriteriet det sentrale. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer, helse sikkerhet og trygghet for kvinner.» Abort er i dag et sosialt gode som staten må sikre, noe som er i samsvar med Bispemøtets syn.

Den luthersk-konfesjonelle staten er borte. Men hvordan forholder den konfesjonsløse statsmakten seg til religion, konfesjon, kirker og trossamfunn?

Prinsipielt sett ut fra det menneskerettslige prinsipp om religionsfrihet, som betyr toleranse overfor ulike religioner og livssyn fra statsmaktens side. Det skal vises respekt for ulikhet. På den bakgrunn har man hevdet at vårt samfunn er et «uenighetens fellesskap» eller et «livssynsåpent samfunn».

Det er å fokusere på demokratisk metode og prosedyre, men gir ingen adekvat bestemmelse av vår tids moderne demokratiske stat. Den innehar maktmonopolet, og den trenger en viss kulturell og moralsk enhet i det folk den styrer. Det er ut fra dens enhetsskapende ideologi den aktuelle demokratiske staten fremfor alt må vurderes.

Den katolske kirke har i sin vurdering av demokratiet, en statsform som Kirken gir sin støtte, gjort gjeldende visse kjennetegn ved et «autentisk demokrati». Det er bare mulig innen en rettsstat og på basis av en rett oppfatning av den menneskelige person, dvs. verdigheten til ethvert menneske, respekten for menneskerettigheter og at mennesker får del i «det felles gode» anses som formålet med politikken (Compendium of the Social Doctrine of the Church, 406-408).

Det betyr at en prosedural forståelse av demokratiet ikke strekker til. Det er verdiene som motiverer de demokratiske styreformer, som er viktig. Om de mangler eller oppløses, svinner demokratiets dypeste hensikt. Derfor hevder Kirken i sin sosiallære at den etiske relativismen ødelegger demokratiet. Den gjør det umulig å fastholde en ultimat sannhet som kan begrunne og veilede politikken.

Mangler en slik sannhet, blir demokratiet lett offer for totalitarisme («totalitært demokrati»). For Den katolske kirke er det et krav at demokratiets politisk-etiske fundament må være i samsvar med «moralloven»/naturretten. Demokratiet hviler ikke seg selv og er ikke et mål i seg selv. Det må ha et tydelig førpolitisk fundament. Når Den katolske kirke kjemper mot (statssikret) abort av ufødt liv, er det for å verne mennesket mot drap, men også for å motvirke at demokratiet mister det høyeste mål for politisk liv.

Hvilken stats/demokratioppfatning har Bispemøtet i Den norske kirke etter at konfesjonsstaten er borte?

Bispemøtet berører dagens demokrati et par ganger: «I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover (…).» Denne prosessen er Bispemøtet særlig opptatt av. Og inn i denne vil man «fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne». Dessuten at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Den siste påstanden gis ingen begrunnelse.

Det vises ikke til mennesket som skapt i gudsbilde, det 5. bud eller retten til liv som en menneskerett. Merkelig at biskoper overser dette. Derfor sitter man igjen med spørsmålet om de mener at fosterets «verdi» er en sannhet som forplikter det enkelte menneske, samfunnets fellesskap og staten?

Ut fra det paradigme som biskopene selv har valgt (å konsentrere seg om demokrati som en bestemt politisk metode eller prosedyre), blir dessverre deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet». Men et slikt standpunktet mister – ved den demokratiske prosedyre – gyldighet i og for samfunn og stat når det blir «overstemt» av flertallet.

Mange ønsker at demokratiet skal fungere på en slik måte særlig i forhold til kristne kirker og troende. Mot dette står Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.

Statens velferdsansvar og kravet om individets frihet til å søke «lykken» vil bli omsatt i lovfestet rett til statlig hjelp og støtte til selvmord. Ut fra sitt politiske-etiske paradigme vil Bispemøtet måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til» aktiv dødshjelp «er bedre enn et samfunn uten slik adgang».

Troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp», har biskop Byfuglien slått fast (Dagen 28.03). Det stemmer ikke i det hele tatt, når det gjelder den liberale staten. Spørsmålet er om Bispemøtet har en slik tro? Merkelig at man da ikke eksplisitt avviste selvbestemt abort i den siste uttalelsen. For Gud har jo også gitt fosteret dets liv.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!