Sakset/Fra hofta

Richard Burchett (1815–75), Sanctuary — Edward IV and Lancastrian Fugitives at Tewkesbury Abbey (1867), olje på lerret, 155 x 275 cm, Guildhall Art Gallery, London.

 

Kirkeasylet er igjen blitt et tema etter politiaksjonen på Vestlandet. At det var en frikirke politiet tok seg inn i for å hente ut kirkeasylanter, kompliserer det hele. Men myndighetene bør nå rydde opp i forholdene. Bispemøtet for Den norske kirke hadde asylsaken på dagsordenen gjennom hele 1900-tallet. Ulike kirkelige organer laget utredninger til saken. Det ble en slags avtale mellom kirke og justismyndigheter. Foreligger det nye utredninger og/eller avtaler? Spørsmålet om kirkeasyl har en lang historie. I dag bør man se nærmere også på den.

Senantikkens kristne keiserdømme ble etablert mot slutten av 300-tallet. Da fikk kirken godkjent en sakralt begrunnet rett til å gi asyl. Men adgangen til kirkeasyl var svært begrenset: Den gjaldt ikke mordere, ekteskapsbrytere, hedninger og jøder, men bare kristne. Kirkeasylet var basert på en samforstand mellom kirke og øvrighet. Men kirkerommets hellighet blokkerte ikke for verdslig rettsforfølgelse eller straff. Det gjorde heller ikke kirkelig bot. Det asylet gav kirken mulighet til, var å «megle» mellom øvrigheten og den anklagede, slik at denne kunne benådes eller straffen mildnes. Kirkeasylet sto i barmhjertighetens tjeneste.

I middelalderen ble kirkeasylet en av de immuniteter som kirken ble tilkjent av verdslige makthavere. På bestemte områder hadde kirken da sin egen rettsordning, i stor grad unndratt innblanding fra verdslige rettsinstanser og makthavere. Deres lovgivning gjaldt ikke uten videre i de kirkelige «frihetsrom». Under høymiddelalderen fastsatte kirken tydeligere bestemmelser om kirkeasylet. Vilkårene for asyl måtte avklares bedre. Siden asylet ble administrert av kirken, ble ordningen naturlig nok et konflikttema mellom pave og keiser, fyrste og biskop.

Det var nytidens religiøse og politisk-rettslige endringer i Europa som for alvor gjorde kirkeasylet problematisk. Reformasjonen la grunnlaget for nasjonale (protestantiske) øvrighetskirker. Her var det konfesjonsstaten som sto for kirkestyret. Det betydde at det kirkelige frihetsrommet – en betingelse for kirkeasylet – forsvant.

Den moderne staten som vokste frem på 1600-tallet, er en territoriell nasjonalstat, en rettsstat som har maktmonopolet i samfunnet. Ikke noe av dens territorium er unndratt dens suverenitet. Her er prinsipielt sett ikke plass for noe territorium underlagt en egen fri kirkelig jurisdiksjon. En slik frihet måtte da få sin godkjenning av staten. Det tradisjonelle kirkeasylet kunne i lengden ikke overleve under en slik statsskikk. Da måtte statsmakten selv opprette et «kirkeasyl».

Under siste halvpart av 1800-tallet forsvant da også de siste rester. Riktignok var det en rest av ordningen i den katolske kirkeretten fra 1917. Men under den siste revisjon av katolsk kirkerett fra 1983 forsvant kirkeasylet for godt. Så dukket det altså opp igjen mot slutten av 1900-tallet, provosert frem av innvandringen og flyktningstrømmene. I tillegg måtte det moderne statsliv forholde seg til overnasjonale menneskerettigheter. Den moderne nasjonalstaten kom i klemme.

Har alle mennesker rett til å slå seg ned i Norge? Nei, slik kan det selvsagt ikke være. Derfor har nasjonalstaten sitt kontrollregime som skal regulere adgangen til å bli borgere av landet. Hvor strengt det skal være, er et påtrengende – ja, akutt – politisk spørsmål. Men gis det unntak fra kontrollregimet eller et beskyttet frihetsrom som statsmakten må respektere? Det er dette spørsmålet kirkeasylet aktualiserer.

Innvandringen er et politisk spørsmål om statsmaktens styre av vårt samfunn. Det er et meget viktig spørsmål i den alminnelige samfunnsdebatten. Det kan ikke være slik at vi ved siden av skal ha en egen kirkepolitisk debatt om hvordan kirkene skal gjennomføre sin asylordning.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!