Vi som vokste opp i Norge for noen tiår siden, gjorde det i et samfunn der religionens makt ble stadig mindre. For folk på venstresiden var dette i tråd med marxistisk teori: Religion var i bunn og grunn opium for folket og ville etter hvert forsvinne etter som utdanningsnivået økte. Uvitenhet og overtro måtte vike for vitenskapelig kunnskap og innsikt.

Også ikke-kristne på høyresiden delte langt på vei dette synet. Man bekjempet kommunismen i alle dens varianter og fasonger, men kirken ble knapt sett på som noen fremtidspartner i striden om folks hjerter og hjerner. Oppfatningen om at religionen stort sett hørte tidligere tider til, at den til sist ville forvitre av seg selv og i hvert fall ikke var et samfunnselement som kunne forventes å spille noen hovedrolle i formingen av fremtiden, var utbredt innen alle partigrupperinger med KrF som eneste unntak.

Så falt muren og kommunismen, iallfall i den formen og med den statlige profilen som hadde dominert etterkrigstiden, og plutselig var verden snudd på hodet på så mange måter. Noe av det underligste som skjedde, var at religion igjen ble et høyaktuelt stridsspørsmål mennesker imellom, men da vel å merke ikke slik det hadde vært, som en arena for maktkamp mellom kristne og ateister. Muslimene gjorde nemlig på nytt sitt inntog i Europa, mentalitetsmessig så vel som demografisk, og begynte å utfordre europeisk sekularisme med en selvbevissthet grensende til aggresjon som man måtte gå flere hundre år tilbake i tiden for å finne hos kristendommen. Det hele representerte på mange måter et mentalitetsskifte enda større og mer uventet enn kommunismens sønderfall hadde vært.

ANNONSE

Spesielt var det fusjonen mellom politikk og religion hos muslimene – særlig hos de mest aggressive av dem, islamistene – som støtte an mot europeernes måte å tenke på, for vi hadde for lengst alle, kristne som ikke-kristne, vennet oss til å anse religion som en privatsak. Islamistene derimot ikke bare drømte om kalifatet, om gudsstaten der politikk og religion er blitt ett, de kriget og kriger for å etablere denne idealsituasjonen sett fra deres synspunkt. Selve idéen om en slik gudsstat er likevel ikke ny i europeisk historie, den har også vært et viktig element i kristen tenkning. Det er dette – forholdet mellom den gudommelige og den sekulære verden – jeg vil ta for meg for å se hva som skiller de kristne og islamistiske idealene.

Vi må gå helt tilbake til Vest-Romerrikets oppløsningstid på 400-tallet for å finne hovedboken om gudsstaten i kristen tenkning. Biskop Augustin av Hippo (i det nåværende Algerie) opplevde rundt seg en enorm frustrasjon og leting etter syndebukker i tiden etter at visigoterne i 410 for første gang inntok Roma. Verden sto ikke til påske når noe slikt kunne skje, og svært mange mente at det var den nye religionen, kristendommen, som var årsaken til forfallet. Langt på vei var biskopens «De Civitate Dei contra Paganos» – kortform: De Civitate Dei eller Om Gudsstaten – et forsvar for de kristne og deres religion, samt også en mer allmenn teologisk diskusjon med tilhørende doktrineklarlegging av de viktigste spørsmålene.

Augustin stiller opp mot hverandre den verdslige og den guddommelige verden; det er den førstnevnte som faller sammen rundt dem, mens den sistnevnte – forbundet av kristne mennesker eller Kirken – til syvende og sist vil seire selv om det ser mørkt ut på både den ene og den andre måten. Augustins beskrivelse av evig kamp mellom Kains arvtagere (den verdslige verden) og Abels ditto (gudsstaten) er tydelig dualistisk, en rest av manikeismen som formet tenkningen hos både ham og mange i samtiden. Videre er det viktig å være klar over at selv om Augustin forkynner de gudeliges seier til sist, i henhold til den nye religionens løfte, så innebærer ikke dette nødvendigvis at det verdslige samfunn skal gjennomsyres av kristne styresett, mekanismer og institusjoner. Selv om kristendommen nå var blitt statsreligion i Romerriket, så er Augustin klar på at gudsstaten er åndelig mer enn politisk. En tydelig «mitt rike er ikke av denne verden»-dimensjon gjennomsyrer tenkningen. Det er med andre ord en enorm forskjell på Augustins gudsstat og kalifatet der religion og politikk glir sømløst over i hverandre.

Et tilsvarende skille mellom den åndelige og den verdslige verden ble ytterligere understreket av Luther drygt tusen år senere. I tillegg til torikelæren som var en direkte videreføring av Augustins tanker om saken, utga han også i 1523 skriftet «Om verdslig øvrighet» der han kritiserte både kirken (altså den katolske, noen protestantisk kirke fantes ikke ennå og den ortodokse var for langt unna til å bli polemisert mot) og den verdslige øvrighetens menn for å ha gått for langt i sin maktutøvelse. Toregimentslæren er siden blitt en hjørnesten i protestantismen: Ved siden av det åndelige regiment, som er rettet mot menneskenes sjel og påvirkes av forkynnelsen av Bibelens ord, finnes også det verdslige regiment der andre lover og keiserens rett gjelder. Tenkningen mener seg å gripe direkte tilbake til Jesu’ ord om å gi Gud det som Guds er og keiseren det som hans er. Uansett reflekterer den enda mer enn Augustins bok en tydelig dualisme mellom det åndelige og det verdslige.

Det skal innrømmes at det hverken er uproblematisk eller klart hvordan interaksjonen regimentene imellom bør foregå, noe som også kom til uttrykk i kirkens holdning til nazismen på 30-tallet. Noen lutheranske prester og teologer anså at det ikke tilkom dem å yte motstand mot den verdslige makten, altså hitlerismen, mens andre sto for det stikk motsatte: De hadde en kristenplikt til å motarbeide et slikt ondt system, mente de. Holdningskampen var både teologisk og historisk vanskelig, men uansett er det et faktum at den katolske kirken alt i alt viste mindre forståelse for den nazistiske staten enn det den protestantiske kirken gjorde. Det er i sammenhengen verdt å merke seg at vi protestanter gjennomgående har hatt lettere for å slå sammen stat og kirke, til nettopp statskirke, enn det katolikkene har hatt, og dette på tross av at toregimentslæren har stått sterkere teoretisk hos oss. Den ortodokse og den protestantiske kirken har begge vært mye mer nasjonale i sin tilknytning til samfunnet rundt enn tilfellet har vært med den katolske kirken.

I en variant av protestantismen gikk man til ytterligheter og fusjonerte den religiøse og verdslige makten, nemlig i calvinismens Geneve på midten av 1500-tallet. Jean Calvin og vennene ville gjennomføre gudsstaten allerede på jorden, i Geneve, og unnså seg ikke for å «drepe ondskapen med øks» når så ble nødvendig. Det ble på mange måter et voldsvelde for andre enn de troende i den innerste krets, og ikke sjelden for dem også. Sammensmeltningen av verdslig og åndelig makt til ett fellesrike under sistnevntes overherredømme lød vesentlig bedre i teorien enn hva det viste seg å være i praksis. Utopiske samfunn har alltid blitt til skrekkabinetter trass i alskens velvilje i utgangspunktet, enten de er av religiøs eller annen ideologisk-politisk natur.

I dag er det ikke de kristne som manifesterer lyst til å omdanne verden i sitt bilde, men derimot toneangivende retninger innen islam. Det er historisk ironi av verste skuffe at samtidig med avskaffelsen av blasfemiparagrafen i vårt fedreland – i seneste laget etter min og mange andres smak – så foregår det endringer i samfunnet som gjør krenkelse av den arabiske ørkenguden, hans profet og alt annet som hører religionen til, farligere enn gudsbespottelse har vært på over hundre år. Selvsagt er ikke de innenlandske stemmene som taler for å inkludere Norge i kalifatet, sterke ennå, men de finnes. De utenlandske røstene er tydeligere og mer aggressive; deres makt og innflytelse er økende både i vårt land og rundt oss. Man skal være intellektuelt forblindet for ikke å se at en islamisering foregår.

Den islamske ambisjonen om en gudsstat er global og særdeles levende. Islam er en misjonerende og insisterende religion, pågående i langt større grad enn kristendommen er det i sin nåværende tapning, og helt ulik jødedommen som er velsignet fri for universelle ambisjoner. Kampen for å få menneskene til å underkaste seg Allah kjenner ingen landegrenser, den er ubegrenset i tid og rom.

Vi vet ikke i dag når den muslimske maktbrynden finner å kunne gjøre sine krav fullt ut gjeldende også hos oss. Kanskje blir det snart, kanskje aldri, skjønt forventningen om økt respekt for muslimske skikker og tenkemåter er allerede gjennomgående og tydelig. Ambisjonen er utvilsom: Også vår nasjon skal bøye seg under Allah som alle jordens land og folk skal gjøre det. Første skritt for å hindre en slik utvikling er å være klar over dette langtidsmålet. Og vit én ting: Var realiseringen av gudsstaten en uting under kristent flagg, så vil den garantert bli enda verre under den konkurrerende religionen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629