Gjesteskribent

Blant religionssosiologer er sekularismens (verdsliggjøringen) æra over, vi befinner oss nå i det post(etter)sekulære samfunn. Sekulariseringstrender er likevel ett av dagens store tema for religionsforskerne. Man oppdager stadig nye utviklingstrekk ved sekulariseringen som gjør at begrepet dekker over flere virkeligheter. Sekularisering kan ikke langer klassifiseres som en egen kategori men må ansees innvevd som en av flere drivkrefter i reformeringen av samfunnene.

Også sekularisering av religion har vært en gradvis prosess, hvor sekularismen har vært innfiltret i kultur, religion og tradisjoner og de fleste er enig i at denne sekulariseringstrenden ikke lar seg påvise som en egen utviklingstrend.

Et paradigmeskifte 

Siden begynnelsen av 1990- tallet har man sett en oppvåkning av religionen, at religionen igjen har inntatt det offentlige rom, noe som ikke nødvendigvis betyr at oppslutningen om religion øker.

Hva kom forandringen av? Jeg tror det kom av at folk etter hvert gjennomskuet sekularistenes såkalte «suksessformel»; sekularisering var ikke en nødvendig konsekvens av moderniseringen av samfunnene. Etter at de materielle behov i stor utstrekning var tilfredsstilt, kom derfor interessen for det åndelige tilbake, ofte formulert slik: «Var dette alt?» Folk fikk igjen tid for det åndelige. Den moderne fysikk som har utvisket forskjellen mellom materie og «ånd», har vært en kraftig medvirkende faktor. Ånd og materie glir over i hverandre; Guds-atomet.

Folk ble lei materialismen, det endimensjonale sekulære samfunn. I dag kaller man dette fenomenet for det sekulære ssamfunns «underskuddsproblem».

ury.hochbahnhof-b-lowstra-e-1922

Lesser Ury; Hochbahnhof Bülowstraße (1922)

Hvorfor snakker man så om det postsekulære samfunn? Til nå har man oppfattet sekulariseringsprosessen som en uungåelig følge at samfunnene stadig mer moderniseres. Økende opplysning trodde man i seg selv ville medføre at religionen mistet sitt grep på menneskene. Videre at utviklingen av velferdssamfunnet ville gjøre folk mindre avhengige av troen på en styrende Gud og kirkelige fellesskap som frem til da ofte hadde utgjort et sosialt sikkerhetsnett. Disse forutsetningene har i stor grad slått til, helt frem til begynnelsen av 1960-tallet da enkelte forskere hevdet at vi sto overfor en revitalisering av religionen. Man konstaterte at moderniseringen slett ikke hadde utryddet religionen, den levde i beste velgående!

Blant forskerne er det enighet om bakgrunnen for at religionen igjen inntok det offentlige rom. Dette tilskriver man innvandringen til Vesten, som stort sett startet på begynnelsen av 1970-tallet. Innvandringen til Europa slapp det religiøse ut av sitt ekkokammer. Folk ble mer bevisste på sitt historisk religiøse ståsted, konfrontert med de nye religioner som ankom Vesten i stort antall. Man har etter hvert og særlig merkbart i våre dager, fått en klassisk «Clash of Civilizations»-situasjon. Mange forskere er i dag enige med Samuel Huntington om at transnasjonal migrasjonen utsetter Vestens gamle kulturer for slike utfordringer at man til slutt vil få uunngåelige sivilisasjonskonflikter.

De som tidligere gikk imot Huntingtons teorier forutsatte nok en helt annen kontrollert innvandring enn den eksplosjonen som man har fått. Med en slik innvandringseksplosjon er det selvsagt umulig å klare å innpasse seg i et samfunn, som er bygd på helt andre verdier og samfunnsforhold enn det innvandrerne bringer med seg, særlig fra Afrika og Østen. Integreringstanken er vel stort sett forlatt, med ca 85.000 nye innvandrere i Sverige i 2014 har samfunnet ikke ressurser til å integrere mer enn kanskje 3-4000 utenfra. Kanskje vil Norge klare å integrere 500-1000 nye innvandrere hvert år, alt annet skaper parallellsamfunn og sosial fattigdom.

Verken økonomer, bedriftseiere eller politikere har til dags dato klart å frembringe noen troverdig teori om hvordan det norske samfunn skal klare å integrere et større antall asylsøkere, innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Norsk innvandringspolitikk er basert på synsing. For en del planøkonomer og venstresidepolitikere legges det til grunn at nye arbeidsplasser kommer av seg selv. Det er uklart hvem som skal skape disse arbeidsplasser, unntatt fortsatt offentlige sysselsettingstiltak.

Uansett har forskerne sett at disse sivilisasjonskonflikter ville medføre at Vesten måtte bevisstgjøre seg sine egne religioner og religiøse tradisjoner. Sannsynligvis var det ayatollah Kohmeinis fatwa mot Salman Rushdie i 1989 som var starten på denne bevisstgjøring. Plutselig oppdaget folk i Vest-Europa at gamle, antatt utdaterte religioner som islam likevel ikke hadde utspilt sin rolle, og kunne gripe direkte inn i hverdagen til folk i England. Dette ble ytterligere skjerpet etter terrorangrepet mot New York i 2001 og de senere terrorangrep mot London og Madrid i 2006.

Vesten våknet opp til en ny religiøs hverdag.

Nyere synspunkter på sekularisme

En av de ledende religionsforskere på området, Josè Casanova, peker på tre vesentlige forhold som har medført at forskerne har skiftet syn på sekulariseringsprosessen, at den bare gikk én vei.

Dette bilde var basert på en vest-europeisk modell. Nyere sosiologisk forskning viser at denne metode var bygd på for svakt empirisk grunnlag, og delvis har metoden vært feil, skriver Casanova.

Casanova anser at det er multiple og forskjelligartede sekulariteter i Vest såvel som det er multiple og forskjelligartede moderniteter i Vest, men forskjellene henger mest sammen med fundamentale historiske forskjeller knyttet til religion! De modernistiske prosesser er uoppløselig knyttet til den indre transformeringen av disse religioner over mange hundreår. Å skille ut en spesiell sekulær trend lar seg ikke gjøre.

Det andre hovedpunktet Casanova trekker frem innebærer en kritikk av tidligere sosiologiske metoder for klassifisering og normering av de vestlige samfunn. Når vi gransker disse samfunnene hevder Casanova at vi vil se at de er både innbyrdes forskjellige og samtidig mer komplekse enn tidligere beskrevet. Vi kan derfor ikke uten videre klassifisere vestlige samfunn som sekulære. Skillelinjene går ikke etter hvor sekularisert samfunnene er, men forskjellene går fortsatt etter religion; mellom tradisjonelt katolske land, protestantiske land, bysantiske land, eller skillet mellom luthersk og kalvininsk protestantisme.

Når vi vurderer de europeiske samfunn vil vi se at alle har utviklet seg ut fra sine egne religiøse tradisjoner, innvevd i kulturen som også opplysningstidens kritikk av religionen var en del av. Disse samtidig virkende krefter lar seg ikke utskille fra hverandre, de er uoppløselig knyttet sammen i historien om det moderne Europa, skriver Casanova.

Moderniteten kan heller ikke sies å være en hovedårsak til endringsprosessene eller sekulariseringen. Det har ofte vært krefter innenfra som har endret og tilpasset religionene til samfunnene. ( Josè Casanova : ”Public Religion Revisited” i boken «Religion beyond the Concept» 2008)

Det tredje forhold er at forskerne har oversett det transnasjonale element.

Casanova påpeker videre at dagens genealogi av sekularismen har vært mangelfull i det sekularismens genealogi selv har vært uløselig knyttet til den indre transformering av den europeiske kristendommen, fra den såkalte pave-revolusjonen til den protestantiske reformasjonen, og fra de asketiske og pietistiske sekter på 17- og 1800-tallet frem til fremveksten av en evangelikal denominasjonell protestantisme i det 19. århundret (Casanova s. 106)

Casanova påpeker også at ved grundige studier vil man se at sekularismen ikke har spilt noen betydelig rolle i moderniseringen av Vesten. Opplysningstiden og de store oppfinnelser kom ikke ved at samfunnene var blitt mer sekulære, men at de vestlige religioner selv forandret seg, særlig ved reformasjonen og den calvinske guddommeliggjøringen av arbeidet, det Max Weber senere definerte som nøkkelen til Vest-Europas veldige økonomiske og intellektuelle fremskritt, fra midten av 1600-tallet.

Det er altså ingen nødvendig sammenheng mellom modernisering og sekularisme – det ene forutsetter ikke det andre.

Det man dessuten har glemt er at Kirken selv var en viktig del av opplysningstiden og talsmann for moderniseringen av samfunnene.

Når det gjelder Norge finner vi at religionen er sammenvevd med mange sekulære ytringsformer. På nettstedet Religion.no mener man at dette karakteriserer den lutherske protestantisme i Norge. Helt siden reformasjonen har den lutherske protestantiske religiøsitet vært sammenvevd med samfunnet for øvrig. I en nylig utkommet bok om sekularisme («Secular and Sacred» 2013, Casanova m.fl)) kaller forfatterne dette for , intertwinement, sammenveving.

Norge har sin egen politiske historie, med opplysningstid og modernisering i bakgrunnen, kombinert med sterke nasjonale religiøse retninger og en pietisme som etter mitt skjønn forble relativt upåvirket av opplysningstiden, den senere rasjonalisme og moderniseringen. Det er på denne bakgrunn vi må forstå sekularitetens forskjellige utslag i Norge. Norge er ikke blitt sekularisert på tilsvarende måte som sentral-europeiske land.

På Religion.no heter det, med referanse til ovennevnte bok:

«Norden er et godt eksempel på dette mangfoldet.  De nordiske landene preges av en tilsynelatende tvetydighet bestående av en sekularisert befolkning forstått som lav andel troende og aktive i religiøse sammenhenger, kombinert med en sterk religiøs tilstedeværelse i det offentlige rom og gjennom offentlige institusjoner. I protestantisk teologi har dette blitt betegnet som en skjult sakralitet i det sekulære».

 

Andre forfattere trekker frem også resultatene av nyere sosiologisk forskning. Det viser seg at sekulariseringen som har skjedd i de protestantiske land adskiller seg fra en type sekularisering i katolske eller ortodokse samfunn.

Religiøse tradisjoner setter sitt spesielle avtrykk i de forskjellige samfunn. Samfunnene skiller seg sterkere fra hverandre ut fra de religiøse kulturer enn ut fra sekularitet. (James Sweeney i The New Visibility of Religion, s. 24)

 Sekulariseringen av religionen

An undated handout painting shows people recovering a girl from ruins in Lisbon after an earthquake ..

Gud er mange steder blitt borte i de moderne samfunn, men er Gud blitt borte i religionen også? En ukjent makt er ikke lenger nødvendig for å forklare naturfenomener, stjernelys og meteoritter, jordskjelv og vulkanutbrudd. Særlig gjelder dette teodiceproblemet; hvordan forklare det onde i verden når Gud er god? Området for Gud i religionene er blitt innsnevret, og denne sekulariseringsprosess skjøt fart etter det store jordskjelvet i Lisboa i 1755, hvor et sted mellom 30-70.000 mennesker omkom, og raserte byens helligdommer. Mange regner denne skjellsettende opplevelsen som begynnelsen på verdsliggjøringen av religionen.

Omkring 1750 begynte også den bibelkritiske periode, som dannet grunnlaget for den historisk- kritiske avvisning av Bibelen som historisk kilde. Fra begynnelsen av 1800-tallet kom så den tyske romantiske periode, da man oppdaget Østens skjulte religioner, som mange forskere nå hevdet sto på et høyere nivå enn kristendommen. Til sammen skulle dette gi støtet til en reduksjon av kristendommens betydning  for samfunnene, og som åpnet opp for en tilsvarende sekularisering.

Relativiseringen av kristendommen skulle bli et avgjørende trekk ved den moderne religionssosiologien. Antropologen Bronislaw Malinowski, polakk, regnet som den største antropolog i det tyvende århundre, hevdet, etter studier og opphold hos blant annet trobianerne på De trobrianske øyer i perioden 1915-18, at disse urfolkene på sin måte sto på et like høyt nivå som vestens nasjoner, fordi de var tilpasset og behersket de naturgitte forutsetninger de levde under, på samme måte som Vestens folk under sine forhold, og deres naturreligion var heller ikke mindreverdig i forhold til vår religion. Den fungerte rasjonelt i forhold til de innfødtes forestillingsverden. Trobrianerne behersket hverdagens utfordringer på en overlegen måte, hvor Vestens folk ville kommet til kort, påsto Malinowski. Hans omfattende studier av andre naturfolk ble retningsgivende for både synet på naturfolkene og religionen. Malinowski døde av hjerteinfarkt i 1942. Innenfor Vestens akademika bygger man fortsatt på Malinowski synspunkter, kjent som antropologisk relativisme.

Men 30 år etter hans død ble hans private dagbøker fra oppholdet hos trobianerne funnet og offentliggjort. Det forårsaket skandale. Der kom sannheten frem; hvor primitiv han fant deres leveforhold og kultur, og hvor inderlig han lengtet etter et glass pils på sin lokale bar!

Disse sekulære teorier på samfunn og religion fikk imidlertid avgjørende påvirkning på den europeiske egenoppfatning av kristendom og tradisjoner. Den kristne Gud var bare en av mange guder. Å klassifisere disse religioner med utgangspunkt i kristendommen, ble sett som utslag av europeisk essensialisme og kolonialisme.

Dette synspunktet er i dag egnet til å forundre, kristendommen som tross alt hadde formet de europeiske samfunn og skapt enestående velstand, som etter hvert har omfattet hele verden. Var det bare tilfeldig? Folk fra alle verdens religioner strømmet til dette samfunn. De flyktet fra sine egne samfunn hvor religion og politikk hadde skapt nød og elendighet gjennom hundrevis av år. De kom til et Vesten som plutselig anså migrantenes religion like sann og verdifull som sin egen!

Den totale relativisering av religionen førte til at ungdommen i dag synes tilflyttede religioners dyrking av de døde fedre er «interessant», eller andre religioners dyrking av en elvegud, en gud for de sjøfarende, eller kuer som er hellige, disse fremstår ikke lenger som tilbakestående religioner men et likeså gyldig uttrykk for religion som alt annet. Rasjonalitet har veket plassen for subjektivisme og relativisering.

 Sekularisme som ideologi 

Mytedannelsen rundt sekularismens nødvendighet for modernisering av samfunnene til tider antatt en slik form at dens ideologi i seg selv blir dogmatisk, sier Casanova, og dens talsmenn sterkttroende. I dag er dette trekket ved sekularistene tydelig, sekularismen i seg selv må ansees som en egen drivkraft, selv etter at sekularismen ble frigjort fra de opprinnelige forutsetninger, som en antatt konsekvens av opplysningen og moderniseringen. Sekulariserismen har fått form av en egen ideologi, sammenvevd med politiske ideologier, hvor sosialisme,   materialisme og liberalisme utgjør en voldsom drivkraft og legitimering til avkristning av de vest-europeiske samfunn. En sekularist kan derfor defineres som en som har et ideologisk motiv for å avkle samfunnet enhver referanse til religiøse symboler. Deres mål er å henvise religionen tilbake til det private rom, fratatt enhver vertikal og horisontal tilknytning.

Hva med troende personer som likevel er sekularister? Går det an å være troende men likevel gå inn for å strippe samfunnet for religiøse referanser? Vi har erfart at det går an, ut fra uklare forestillinger om at samfunnet skal «likestille» enhver religion, enten det er folkekirken eller nylig ankomne religioner, og at det motsatte vil innebære en forskjellsbehandling som angivelig skulle være folkerettsstridig. Synspunktet er forkastet blant annet av EMD, i den siste dommen vedrørende krusifikssaken (Lautsi mot Italia, 2011). Det finnes selvsagt heller ingen menneskerettigheter som påbyr at alle religioner skal likestilles i en nasjonalstat. Likestilling og diskriminering er to vidt forskjellige forhold.

Typisk eksempel på en ideologisk sekularist er teologiprofessor og aktivist Sturla Stålsett, formann for Stålsettutvalget, som foreslo å fjerne religionen fra det offentlige rom, og frata Kirken visgselretten, gravferdsforvaltning, feltpresttjenesten mv. Ideologisk sekularisme kan altså overtrumfe troen. Ideologiske sekularister er i dag en av de viktigste drivere for fortsatt sekularisering av samfunnet.

Men den største sekulariseringseffekt har nok den moderne globale forbruks- og mediekultur, som er i ferd med å gjøre ungdommen fremmed for sin egen kultur og religiøse tradisjoner. Skolen som kristen kulturformidler i Norge er ødelagt av en sammenhengende rekke av sekulære skolepolitikere.

 En sekularisert folkekirke?

At Kirken er blitt sekularisert vises tydelig ved at den unngår å ta opp temaer som strider mot almenreligiøsiteten. Helvete og ideen om fortapelse er ikke lenger særlig populært å nevne i en preken, og det blir færre og færre prester som tror på dette. Selv om vi derfor er kommet over i det post-sekulære samfunn, fortsetter likevel sekulariseringen av kirken.

Derfor ser vi at sekulære temaer fortsatt profileres som kvinnekamp, miljøkamp, oljeboring, global fattigdom og asyl- og flyktningepolitikken. Kirkens budskap omhandler heller slike sekulære, verdslige temaer enn troens dogmer. En konsekvens av at man mer og mer engasjerer seg i sekulære temaer, er at kirken da selv blir politisert. Fra Kirkens side forsvares dette ved at kristen etikk må omfatte slike temaer også; oljeboring er egentlig snakk om skaperverket, revolusjonsteologi snakk om bekjempelse av fattigdom, kvinnekamp og homokamp om respekt for mennesket som Guds skapning, asylpolitikk snakk om Guds kjærlighet til alle mennesker.

«Alt er politikk», hevder ledende teologer i Tromsø. Dette marxist-leninistiske dogme, kjent fra studentrevolusjonen i 1968, skal nå vitalisere folkekirken. Slik er prestene blitt politiske emissærer.

Bibelens kjærlighetsbudskap ikles en universell form, som omfattende hele verden, uansett religion, og vi må alle være snille og gode. Kjærligheten forkynnes uavhengig av noen personlig tro eller krav til omvendelse. Dermed mister den luthersk protestantiske tro sitt særpreg. Men ved at kjærligheten ikles en slik universell form innføres egentlig kristen essensialisme igjen, men nå med et almenreligiøst, sekulært innhold.

Kirken er blitt en på- og av institusjon, et meningsfellesskap, ikke noe egentlig trosfellesskap. Men konflikten mellom et sekulært budskap og de sakrale elementer i gudstjenesten blir mer og mer iøynefallende og problematisk. Sakraliteten blir utvendig staffasje og legitimering for en verdslig forkynnelse.

Men her kan vi se et interessant skisma mellom legfolket og prestestanden, legfolket er adskillig mer konservativ og mindre sekularisert enn prestene. Det kommer av at prestene gjennom sin utdannelse og yrket blir utsatt for et sterkere sekulariseringspress enn vanlige legfolk. Dette så man klart under det siste Kirkemøte i 2014, hvor legfolket gikk mot både homofil vigsel og forbønnsliturgi.

Da biskopene stemte over temaet, gikk flertallet inn for homofil vigsel i Kirken, noe de nok antok var mer i samsvar med «folkeviljen», eller den moderne utvikling, som angivelig i seg selv danner en ny kontekst for å tolke Bibelens skrifter. Teologisk er biskopenes standpunkt klart uholdbart.

Forskjellen på legfolk før og nå er at legfolk i dag er like godt samfunnsmessig orientert som prestene, og etter min erfaring, ofte langt bedre orientert! Tiden for potetprestenes opplysningstid er nok over.

Det er derfor «det myndige legfolk», som er minst sekularisert, og som kan sies å representere den opprinnelige folkekirken. Dette forhold er viktig for en sterkt sekularisert folkekirke vil på sikt oppheve seg selv.