Gjesteskribent

Det er 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg og dermed innledet reformasjonen.

Individet i sentrum

Men hva betyr Luther i dag? Skillet mellom protestantisme og katolisisme deler Europa i det sørlige katolsk/ortodokse området og det nordlige protestantiske. Det var i de katolske landene i sør at euro-krisen manifesterte seg for få år siden, med det gresk-ortodokse Hellas som den mest betalingsudyktige skyldneren. En sosiologisk teori, utviklet av tyskeren Max Weber, hevder at protestantismen ansporer til sparsomhet og arbeidsinnsats. Resonnementet er blant annet at i protestantismen regnes jordisk rikdom som et tegn på Guds velsignelse. Jo mer rikdom, jo sterkere tegn.

Viktigere er kanskje at Luther og protestantismen var del av en større kulturell forandring som satte individet i sentrum. Når den enkelte selv står ansvarlig for sitt forhold til Gud – dette hører også til den protestantiske lære – kan det anspore til individuelt ansvar også i det dennesidige. Privat eiendom og forretningsvirksomhet åpnet etter hvert for konkurranse og utvikling der hvor nedarvede privilegier hadde dominert. Luther selv og hans kone Katharina von Bora hadde et stort hus i Wittenberg, hvor hun skaffet gode inntekter til familien ved å leie ut rom til tilreisende, som ville høre Luther tale og delta i hans seminarer. Billedkunstneren Lucas Cranach med etterfølgere holdt også til der, og mange kjente Luther-bilder er malt av disse, blant annet et maleri hvor Luther og hans medsammensvorne er i fullt arbeid i «Guds vingård»  mens Paven og hans likesinnede vanskjøtter skaperverket. Bilder som hyllet reformasjonen var også god business.

En detalj fra Luther-monumentet i Worms, reist i 1868. Reformasjonen nådde så langt som til Riga i øst. Ikke rart at Lettland er med i EU og har euro som valuta, og i likhet med Finland tilhørte «hardlinerne» da Hellas i forbindelse med Eurokrisen for et par år siden stønnet over sine finansielle forpliktelser.

 

Forløpere på bålet

Det er imidlertid «risikosport» å reformere. Luther hadde forløpere, som dessverre for dem, var «for tidlig» ute. Luther hadde lest skriftene til både John Wyclif og Jan Hus, og hadde respekt for sine forløpere. De fikk imidlertid selv den skjebne å bli stemplet som kjettere, og Jan Hus ble brent på bålet i 1415. I England gravde de førti år etter Wyclifs naturlige død i 1384 opp hans levninger, som også ble brent på bålet.

Luther visste ikke hvordan hans teser ville bli mottatt, og på denne datoen for femhundre år siden ventet han heller ikke at noe stort ville skje. Tesene var, forteller historikerne, ment som bidrag til en heller akademisk diskusjon. Oppslaget på kirkedøra, som også ble distribuert på annen måte, fant imidlertid overraskende stor gjenklang i samtiden, og deretter gikk det slag i slag. Det er her Luthers store fortjeneste ligger. Han var, eller ble, situasjonen voksen, etter hvert som mulighetene meldte seg, og ikke minst etter hvert som motstanden meldte seg. Som kjent toppet motstanden seg med riksdagen i Worms i 1521, hvor han holdt fast ved sine meninger og skal ha sagt de berømmelige ordene: Her står jeg, og kan ikke annet. Det finnes riktig nok ikke belegg for at han sa akkurat dette. Kanskje sa han i individualitetenes ånd heller: Her står jeg, og vil nettopp dette – jeg står for mine meninger.

Tysk enhet på folkelig grunn

Det bør tilføyes at Luther ikke stod alene. Etter at han av Keiser Karl den 5. var blitt dømt fredløs i Worms, ble han reddet av kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den 3. Her ser man en fordel ved datidens oppdeling av Tyskland i mange småstater. Røk du uklar med makten i ett område, var veien kort til en annen fyrste med nye muligheter. Fredrik den 3. lot Luther bo på borgen Wartburg i Thüringen, en borg som ruver i landskapet og av flere grunner er en nasjonalhelligdom den dag i dag. Vel plassert på borgen fikk Luther et arbeidsrom og rikelig med blekk og papir til disposisjon. På 11 uker oversatte han hele Det nye testamentet til tysk, som i en rus, fortelles det.

Luthers bibeloversettelsen var mer enn en oversettelse. Den lutherske bibelen forente Tyskland til ett skriftspråk. Viktig i den forbindelse var at Luther hadde mot til å skrive godt. Konvensjonelt var den gangen latin-inspirert, snirklete språk. Luther skrev i sammenlikning folkelig, hans skriftspråk var til å forstå. Han hadde dessuten den fordel at han fra oppveksten kjente både den sørlige og nordlige varianten av språket og kunne kombinere disse. Også til det norske skriftspråket bidro Luther indirekte. Den første bibelen på norsk var en oversettelse av Luthers tyske.

Religiøs splittelse, og ikke bare i Tyskland

Men om Luther samlet det tyske språket, så splittet han religionen. Reformasjon betyr å gi ny form, eller med et tysk uttrykk gi ny gestalt. I et kapittel om reformasjonen skriver den rumensk-tyske litteraturviteren Richard Wagner i boka «Den tyske sjel» fra 2012 at det første man bør sjekke hvis man vil omforme noe, er statikken. Man kan ikke gi for eksempel en bygning ny «gestalt» uten å kjenne de kreftene som holder den oppe.

Slik det å gå inn for reformer er «risikosport» på det individuelle plan, utsetter en også samfunnet for risiko ved å omforme. Som kjent førte reformasjonen til flere religionskriger, hvorav 30-års-krigen fra 1616 til 1648 var den verste. Dette var en tysk borgerkrig med utenlandsk intervensjon på begge sider. Ifølge Helmut Schmidt, forbundeskansler i Vest-Tyskland 1974-82 og siden utgiver av ukeavisa Die Zeit fram til sin død i 2015, er dette den verste krigen i Tysklands historie.

Det sistnevnte sier som kjent ikke lite. På 1800-tallet kom sekulariseringen, som selvfølgelig vant lettere fram overfor en splittet religion. I spissen på konservativ side for den såkalte kulturkampen stod den katolske kirken, mens det protestantiske Prøysen ledet av Otto von Bismarck stod i spissen for sekulariseringen. Det kan være et berettiget spørsmål om den relativisering av alle verdier som vi i dag står oppe i, begynte med Luthers «relativisering» av troen på Gud.

Ny «hammer»

Forholdet mellom enhet og det som av tilhengerne kalles «mangfold», har aldri vært noe enkelt spørsmål. Religion i vanlig betydning er i dag henvist til det private og ses på som samfunnsmessig irrelevant. Det som binder sammen et samfunn på mildeste måte, er kulturen. Det hardeste bindemiddelet er staten, som med sine lover og formelle institusjoner av prinsipp ikke kan operere med annet enn tvang og «alle skal med». Hvis kulturen relativiseres til «multikulturalisme», og slik fragmenteres, har vi bare staten igjen. Det blir et heller kjølig samfunn, og for min del syns jeg kulden allerede kan merkes. .

Luther var mann, og er ofte blitt avbildet med en hammer foran kirkedøra i Wittenberg. I forbindelse med jubileet har mange sider ved Luther og reformasjonen blitt belyst på ny og diskutert her i Tyskland. Blant annet har en spesiell detalj vært tatt opp, nemlig at Luther nok ikke brukte hammer, men skal ha brukt voks da han festet de 95 tesene på kirkedøra. Spikret opp med hammer, eller limt fast med voks, rent historisk må dette være knekkende likegyldig. Men når spørsmålet tas opp femhundre år senere, er det neppe uten grunn. Som symbol vil noen i dag foretrekke myk voks framfor en hard hammer.

Det sistnevnte kan man tolke som et bidrag til den alminnelige feminisering. Mot dette trengs en ny «hammer», det vil si noe maskulint-individuelt. Det trengs noen som sier: Her står jeg, og vil nettopp dette – jeg står for mine meninger. Det er kanskje et paradoks at denne individualiteten i dag synes å trenges for å beskytte det dypere, kulturelle fellesskapet – det som staten normalt bygger på og modereres av. Ellers havner vi i et annet paradoks, nemlig et kaldt samfunn med en feminisert ideologi. Og kanskje er den tiltakende feminiseringen ikke egentlig feminin. Kanskje er det vi opplever heller en avmaskulinisering. I så fall taper vi i dag på begge kjønnsfronter, og som den hittil seirende står de upersonlige maktsystemene med den «kjønnsløse» staten på toppen.

Les også

-
-
-
-
-
-