Kommentar

Jon Hustad har en kronikk i Aftenposten, årets første, som kan måle seg med Christian Tybring-Gjeddes Drøm fra Disneyland.

Fordi Tybring-Gjedde (og medforfatter Kent Andersen) ikke behersker den korrekte akademiske sjargongen, ble deres ord forvrengt, og de ble tillagt de verste motiver. Vil Hustad lide samme skjebne?

Kronikken heter Ikkje min kulturminister og er illustrert med et bilde av Hadia Tajik. Man kan få inntrykk av at det er et personlig angrep. Det er det ikke.

Hustad beskriver en tilstand: dagens Norge. Der noen ønsker å leve på drømmer om at vi er bedre enn andre. Statsministeren sa i sin nyttårstale at ikke bare er den norske modellen bedre enn den amerikanske – den forener frihet og trygghet – den realiserer også den amerikanske drømmen bedre enn amerikanerne selv. Stikk den. Har man hørt maken til selvskryt og indirekte nedvurdering av andre?

Stoltenbergs moralisme er gjennomsyret av en stor svakhet: fraværet av motforestillinger. Dette er den mest utbredte sykdommen i det offentlige Norge: fremføringer som minner om prekener. Alle med erfaring fra det virkelige livet vet at virkeligheten er en tradeoff: Du får noe, men taper noe annet. Du kan ikke få i pose og sekk. Det er det vi forsøker å lære våre barn: Dine ønsker kan ikke oppfylles i enhver situasjon, og noen ganger blir det forventede resultatet et helt annet. Det må læres.

Barnet lever i en drømmeverden som spinner en ring av magi rundt dem. Det er foreldrene som gjør denne illusjonen mulig. Den skal gi barna sjanse til gradvis å innstille seg på en brutal virkelighet.

Hva skjer når voksne begynner å snakke som barn og opptrer infantilt? Da er noe alvorlig galt. Tror statsministeren at nordmenn er som barn, eller er fremstillingen av dagens Norge der frihet og trygghet er forent, hans ekte overbevisning?

I en slik infantilisert verden har budbæreren av dårlige budskap en vanskelig jobb.

Jon Hustad forsøker.

Han åpner med å rose den norske tillitskulturen. Og mener det skyldes den protestantiske kulturen.

Kredittratingsbyrået Moody har laga ei rangering over dei katolske og protestantiske landa i Europa. Dei landa som har minst statsskuld, er land der fleirtalet er protestantar. Dei nordiske landa har det til felles at dei aldri har gått konkurs, anten dei har vore borgarlege eller sosialistisk styrt. Dette er kultur, og det er nær unikt i verdssorga.

Dette blir for enkelt.

Selvsagt er det noe sant i dette. Men generaliseringer kan lett vippe over.

I Noreg er vi framleis meir eller mindre umedvitne prega av reformasjonen og pietismen. Ein lutheranar står åleine framføre sin Gud, det dårlege samvitet ber mange nordmenn med seg – om enn ikkje i så sterk grad som i Tyskland eller Sverige.

To tankeställare:

Står nordmenn alene fremfor Gud? Gir dette mening? Eller er det slik at den dårlige samvittigheten i dag ikke orienterer seg mot Gud, men mot en annen gud, den som er skapt av en ny politisk klasse som har sitt eget prosjekt?

Hustad skriver om en endring uten sidestykke. Da må han også ta inn den avkristning og sekularisering som har vært kjørt frem bevisst og ubevisst for å forme nordmenn til å bli «moderne». Dette er en modernitet de fleste vil betakke seg for. Samtidig som de gjerne vil «være med». De føler at de stilles overfor umulige valg.

Punkt 2: Norge er ikke lenger det ukorrupte tillitssamfunnet Hustad beskriver, og det skyldes ikke bare innvandrere. Norge er ved å bli et korrupt land på linje med mange andre. Det er nok å lese Dagens Næringsliv i noen måneder, så ser man det. At norske journalister ikke interesser seg hverken for økonomi eller økonomisk kriminalitet, forandrer ikke dette.

Hustads fremstilling av den protestantiske kulturen er passé. Det var slik. På et gitt historisk tidspunkt virket protestantisme, pietisme og sosialdemokrati sammen. Det skapte den moderne velferdsstaten. Den er ved å bryte sammen fordi den er utvidet til å gjelde på premisser som den ikke er ment for. Den ødelegges m.a.o. innenfra. Oljeformuen utsetter denne innsikten. Men skriften har vært på veggen lenge.

Hva har vi i stedet? Protestantismen slik vi kjenner den, er sten død. Det er blitt populært å snakke nedsettende om de katolske landene. Samtidig har folk sør for Alpene en innebygget resistens: De har sett invasjoner komme og gå. De er blitt herdet. De tar ikke inn fremmede kulturer på samme selvutslettende måte som vi gjør. De lar mye passere, de finner seg i mye. Men de observerer menneskenes dårskap og vet at det er noe man ikke kan gjøre noe med, men at det går over. Slik alt går over.

Slik er ikke vi. Vi vil gjerne være gode. Hustad kaller det naivitet. Men det er en naivitet på overtid. Da passer ordet dumskap bedre.

Norge vil gjerne være en del av verden, men nekter å innse hva det betyr. En venn fra Mostar i Bosnia okket seg over de norske tomatene og snakket henført om de hjemlige, hvor fruktige og velsmakende de var. -Ja, svarte jeg, men prisen for de gode tomatene har vært å bli invadert og være tumleplass for rivaliserende makter. Han så poenget. Vi har dårlige tomater, men vi har fått være i fred. Stort sett.

Hustads skjønnmaling av protestantisme og det norske tillitssamfunnet gjør at han kommer skjevt ut når han skriver:

Og av di vi har denne tilliten til kvarandre, av di vi har bygd opp fungerande institusjonar, av di vi stort sett har halde korrupte politikarar unna makt, har vi vorte naive. Og det er særleg denne naiviteten i kombinasjon med eit lutheransk dårleg samvit for all rikdomen som gjer at vi er sårbare.

Norge er et mer brutalt samfunn enn vi liker å tenke på. Hvordan kan ellers forferdelige feil og overgrep, som f.eks. behandlingen av krigsseilerne, forklares? Igjen er det moralismen som erstatter politikken: å be om unnskyldning, i ettertid når folk er døde.

Vi tror vi blir et bedre folk og en bedre nasjon hver gang noen ber om unnskyldning.

Denne moralismen og dårlige samvittigheten som politisk instrument er noe vi selv har funnet på. Vi kan ikke skylde på pakistanerne.

Kulturminister Tajik gjør bare det hun får beskjed om. Hun er flink pike. Selvsagt er det helt utilstrekkelig når hun på Tybring-Gjeddes spørsmål om hva som er norsk kultur, har et syltynt svar om at den er i stadig endring og under påvirkning fra mange kulturer.

Hvordan skal en kvinne med muslimsk bakgrunn som kom til Norge som liten jente, kunne hamle opp med en prosess som er tung og toppstyrt fra den regjeringen hun selv er en del av?

Vårt eget ansvar

Hvis pakistanske drosjesjåfører kan svindle Oslo kommune og skattemyndighetene for 750 millioner kroner, så er det norske myndigheter som gjør det mulig, og norske journalister som ikke henger på som klegger for å få en slutt på uvesenet. Det var to journalister i Aftenposten som rullet opp skandalen – Einar Hakaas og Kjetil Sæter. Det er nok av stoff i deres bok Svindel uten grenser til flere oppfølgende oppslag, og det betente spørsmål er nettopp unnfallenheten, det bortvendte blikket. Myndighetene ønsker ikke å vite. De strammer ikke inn reglene slik at det skal bli vanskeligere å snyte.

Aftenposten skriver i dag om kontroll med restauranter i Oslo. Under en kontroll i fjor fant man at et uhyggelig stort antall unnlot å slå inn kontantoppgjør. De som ble tatt lovet bot og bedring. Nå viser en ny kontroll at de fortsetter på samme galei. På spørsmål om bevillingen deres kan ryke, blir svaret fra Oslo kommune svevende. Virkelige sanksjoner svir, men det betyr å trampe på mange tær. Det kvier Oslo kommune seg for.

Det er ved denne unnfallenheten at korrupsjon begynner. Det er i denne svikten, etter at man har forstått og vet, at den blomstrer. For hver gang det ikke skjer noe, minsker motstandskraften og samfunnets immunitet.

Dette forstår alle oppegående mennesker.

Hustad har et godt sitat av Fredrik Barth.

«Dersom det lønner seg å gjøre noe annet enn hva man har gjort før eller blitt fortalt man skal gjøre, ja, så gjør man det. Enhver samfunnsordning er under stadig press fra folk som vil lure seg unna eller bruke den til egen fordel. Er ikke et samfunn konstituert slik at det bestyrker seg selv, vil folk komme til å undergrave det. Samfunn blir altså dypest sett skapt på mikronivå i relasjoner mellom enkeltindivider.»

Her har vi en hel samfunnsanalyse på noen få linjer. Derfor forandres Norge på grunnplanet i rasende fart, og samtalen i mediene reflekterer i liten grad det som skjer. Derfor overflødiggjør de seg selv. De nye innbyggerne bryr seg katten om hva norske journalister sier og skriver.

Før jul skulle jeg ha Klassekampen i Narvesen-kiosken på Jernbanetorget. To unge hijab-jenter sto bak disken. Klassekampen? De lurte på om det var et spill. Jeg forklarte at det var en dagsavis. Jenta sa noe bortforklarende/unnskyldende. Jeg korrigerte henne: -Si at du ikke vet hva det er! Hun nikket og smilte beskjemmet. Det stemte. Hun ante ikke hva det var.

Det var som alle vet i sentrum av sentrum at man fant uvitenheten. Ikke i utkanten. Om det kan man spinne en del kunnskap. Det er ikke sikkert at Klassekampens utsikter er de beste hvis deres politiske mål blir virkelighet.

Slik det heller ikke blir om Stoltenbergs eller Erna Solbergs drømmer for den del også blir virkelighet. Det kan være de gjør seg selv overflødige.

I mellomtiden kan de snakke enda høyere og mer oppstemt om drømmer om hvordan de gjerne vil at Norge skal bli.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ikkje-min-kulturminister-7081291.html