Nina Witoszek skrev igår Norsk kultur som provokasjon  som respons på Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad. Hun sa noe alvorlig og noe tullete. Det var selvfølgelig det tullete programleder Sverre Tom Radøy gikk videre på i Dagsnytt Atten.

Nazi-kortet er fortsatt trumf i norsk debatt og så lenge det er det vil debatten spore av og bli forgiftet.

Witoszek burde vite det. Likevel drar hun det opp av hatten.

Så – har nordmenn kultur eller ikke? Den pågående kulturkampen mellom Gjedde-Hustad-Tajik er tynn, men avslørende. Christian Tybring-Gjedde forsvarer «det ekte norske» som er arvet fra generasjon til generasjon. Men han glemmer at for 70 år siden viste mange ekte nordmenn nazistiske eller rasistiske sympatier – og dette er ingenting å være stolt av. Eller at for ikke så lenge siden var de fleste norske menn ekte «imamer» i sitt syn på kvinner, hvis plass var på kjøkkenet og i senga

Det er riktig at Tybring-Gjedde litt for lett bruker «norsk kultur» som noe ekte og uproblematisk. Men at han burde inkludert nazister eller rasister er helt tåpelig. Som han selv sa i radiodebatten: med arven mener man det beste, man tar det beste med seg og lar det gå i arv.

At norske patriarker skulle ligne på imamer i sitt kvinnesyn svekker Witoszeks seriøsitet ytterligere.

Hun har et virkelig godt poeng. Hun sier Hadia Tajik er den postmoderne «sweetness and light», sukkersøtt ville vi sagt, for hvem det meste går an. Det er slik politikerne snakker. Men i denne über-tolerante kulturen kan noe ekte og verdifullt gå tapt.

Problemet med den progressive, postmoderne retorikken er at den hopper smidig over etnisk betinget, faktisk smerte, ydmykelse, fornærmelse og hat, som om det ikke lenger eksisterer i vår smilende multikulturelle utopi.

Witoszeks advarsel og diagnose er ikke fjern fra den Janne Haaland Matlary stilte i Dagens Næringsliv: Nordmenn lever i en boble.

I en triviell forstand lever vi alle – borgere i verdens beste land – i en kokong som tilbyr en tuttifrutti av etniske tradisjoner, identiteter og væremåter. Men hvis vi insisterer på å overse disse tradisjoners uforenligheter i en herlig suppe hvor alle er like, står vi i fare til å miste både vår fortid og framtid. Langt fra å ha noen åndelige stamfedre, risikerer vi å ikke ha stamfedre i det hele tatt. Og langt fra å være forkjempere for menneskerettigheter, er vi på vei mot den kulturelle schizofreni som Voynovitch har beskrevet. Riktignok tar Tajiks Norge standpunkt for islamske feminister. Men samtidig søker det forsoning med menn som aldri vil gi opp fysisk avstraffelse av «ulydige» kvinner og forbud mot homofile.

Her er Witoszek inne på tanker som ligger implisitt i Tybring-Gjeddes og Hustads resonnement. Den multikulturelle eliten mener med mangfold at det er plass til alt og alle. Kritikerne sier «nei, det er ikke det», visse kulturer og praksiser er gjensidig utelukkende. Det er det verste dagens elite kan høre, og Jonas Gahr Støre gikk symptomatisk nok til et ufint personangrep på Matlary, som hun parerte elegant.

Witoszek sier det samme, likevel må hun gi Tybring-Gjedde nok en drager med nazi-kortet.

Og Tybring-Gjeddes bastante forherligelse av «det norske» er farlig. Den kopierer både den nazistiske stammementaliteten og den fundamentalistiske glorifiseringen av islam for de rettroende.

Dette er helt over the top. Det finnes ingen sammenheng mellom påstand A og B: selv om Tybring-Gjedde snakker litt for uproblematisk om det norske har det ingenting med nazistisk stammementalitet å gjøre. Dette er å senke debatten ned på Runar Døvings nivå. Det er hundegård. Og det er heller ingen pendant til imamers forherligelse av islam. Hvor har Witoszek oppholdt seg de senere år?

Hennes klassifisering av norsk kultur og patriotisme lyder kunstig. Det minner om Galtung og Hylland-Eriksen. Derimot er hun igjen inne på noe vesentlig når hun skriver om den tause majoritet:

Det finnes en forvirret, kompromissøkende, moralsk taushet som er begravd under kilometer med debatter og seminarer, en taushet som er født av frykt og flukt. Den er taus om rasismen til deler av den innfødte hvite arbeiderklassen, og den snakker lavt om rasismen til de fundamentalistiske krefter som har som mål å ødelegge de hardt tilkjempede norske friheter. Kort sagt, både Tajik og Hustad må tørre å definere klart de samfunnsbærende verdier som de velger å formidle og forsvare.

Witoszek er blitt mer selektiv og konfliktsky med årene. Men hvis hun først skal engasjere seg kunne hun la være å sparke de få som tør å stå frem. Hun vet utmerket hva Hustad og Tybring-Gjedde må gjennomgå. Med sin bakgrunn fra kommunismen vet hun også hva det vil si å få nazi-kortet brukt mot seg.

Hun vet også at venstresiden elsker det. Derfor var det nettopp disse sitatene programleder Sverre Tom Radøy trakk frem da han inviterte Witoszek og Tybring-Gjedde til debatt. Witoszek koketterer med at hun er innvandrer og polsk. Hvis man benytter denne gjestestatusen til å gi seg selv frikort har man misforstått hva gjestfrihet er. Witoszek blir ikke lenger oppfattet som gjest.

Tybring-Gjedde har tatt opp igjen sporet fra kronikken Drøm fra Disneyland. Han klarte seg bra mot Witoszek. I Norge er det blitt et handikap å være Bærums- eller vestkantgutt. Det er enda verre enn å være fra Sunnmøre.