Sakset/Fra hofta

Debatten om norsk kultur har vært kjørt mange ganger, og forstemmende nok: det er intet nytt.

Hver gang en avis slipper til noen som tør si noe vovet, eksploderer debatten. Fra to kanter. Massiv støtte til blasfemikeren, og massiv fordømmelse i alle de kanalene meningsdannerne kontrollerer. Men den massive støtten til blasfemikeren kommer fra grasrota. Folk med navn ytrer seg privat eller anonymt, mens den venstreliberale eliten aldri har hatt noe behov for å skjule seg.

Jon Hustad ble overrasket over intensiteten. Han hadde beflittet seg på ikke å være polemisk.Aftenposten og redaktørene får bekreftet deres verste forutanelser om at de sitter på en vulkan. Bak den pene pyntlige fasaden koker det.

Hva er det som er så farlig?

Når det å stille spørsmål om norsk kultur er verdt å forsvare eller overhodet finnes er sensitivt, sier det noe om pasientens tilstand. Langt fremskreden dekadanse.

Intet menneske ved sine fulle fem ville våge å stille spørsmål ved om det har en identitet. Om det finnes. Men det kan man leke seg med når det gjelder kulturen. Dette er til forveksling lik samme standpunkt som Margareth Thatcher forfektet: det finne ikke noe samfunn, kun enkeltindivider.

Det lesende/lyttende publikum har etter hvert forstått: denne debatten er en skinndebatt for å slippe å snakke om at norsk kultur forsvinner og brytes ned. Den brytes ned ideologisk og den brytes ned gjennom mistenkeliggjøring av folks forsetter og ærlighet. Resultatet er en synkende grad av tillit mennesker imellom. Det er nok å studere ansiktene på toget: de er lukkede, ikke-kommunikative. Det er lenge siden man kunne ha small-talk med sidemannen på busstoppet eller i køen.

Folk flest er sorgtunge over alt som er tapt.

Nå melder også mildt kritiske stemmer seg på for å lufte noe av misnøyen. Jeg mener de gjør det på overtid. Etter at point of no return er passert.

Jeg har stor sans for Jon Hustad, men det bildet han tegner av det protestantiske Norge tilhører en forgangen epoke. Og selv da var det mark i eplet.

Nå når solen er ved å gå ned over det gamle Norge er det illevarslende at dyktige hoder begynner å skylde på andre. Det var nordmenn som forvandlet globalisering og kommunikasjon til et ideologisk prosjekt og som nektet å diskutere de negative konsekvensene, og som henga seg til idyllisering av eget land og negative stereotyper av våre venner, USA og Israel.

Nå knaker det i sammenføyningene.

Vi har kommet til et punkt hvor vi begynner å se oss om etter hvem som har skylden. Fordi det kulturelle tapet vitterlig er stort, er det lett å mobilisere følelser.

I denne debatten kommer det til syne noe som vi lenge har ant: at folk får seg til å si ting som lettest kan betegnes som reaksjonært: dvs. tilbakeskuende, lengtende tilbake til noe som var, i forestillingenes verden.

Astrid Meland skrev i går Av og til er norsk kultur best. Etter dekonstruksjonen av kulturen a la Hylland Eriksen går hun inn for en rekonstruksjon.

Hadde vi lært mer Snorre, salmer, Håvamål og gått på truger i skolen (sic), kunne det vært mindre mas om integrering.

Å gi nordmenn ordentlig historie- og kristendomsundervisning, kunnskap om musikk og håndverk gir oss mulighet til å delta skikkelig i vår kultur.

Dette er tynne greier. Skal somaliere som ikke forstår norsk begynne å lese Snorre? Hvor mange lærere har sansen for Snorre og Håvamål? For ikke å snakke om «ordentlig historie- og kristendomsundervisning».  Hvor har Meland vært de siste tyve år? Hun hopper elegant bukk over at avnasjonalisering og avkristning har vært et prosjekt som noen har gått i spissen for, og de fleste har kommet diltende etter. Også Melands egen avis.

Denne syken som dette prosjektet har avfødt har som en av sine symptomer at man mister sansen for motforestillinger. Det er som å se i mono, med ett øye.

For å fortsette i den folkelige tradisjon Meland legger opp til: Et ordtak sier at i de blindes rike er den enøyde konge. Kongeriket Norge begynner å  minne om et slikt rike der en politisk-kulturell elite har gjort folk om ikke blinde, så stumme, mens de selv har beholdt talegaven.

Eller et annet sitat fra renessansen: i solnedgang kaster selv dverger lange skygger.

Mennesker som har vært konge på haugen skal nå ta en debatt om hva som er norsk kultur eller om den finnes. Aftenposten kjører for n’te gang at alt urnorsk er importert.

Vi må gjenta: det er ikke utlendinger som har ødelagt Norge. Det har nordmenn klart selv. Derfor er heller ikke svaret å hive ut utlendinger man ikke liker, selv om det nok i noen tilfelle var være riktig. Svaret er heller å spørre hvordan vi skal leve sammen. Men når man ikke en gang tør eller vil innrømme at man har et fortrinn som innfødt norsk, blir selv den debatten håpløs. Hvis man i lov og tale forsikrer utlendinger om at vi – innfødte – slett ikke skal ha noen fortrinn, men tvert imot vil sørge for at alle særlige krav skal innfris, om de så innebærer brudd med de mest lovpriste verdier og idealer, kan man ikke bli overrasket hvis utlendinger mister respekten for nordmenn eller blir forvirret. Fortrinn vil i denne sammenheng si det naturlige fortrinn ved å være født her, kjenne norsk natur, lynne, skikk og bruk og språkets dybder. Men den offisielle ideologien mener at også disse naturlige privilegiene er urettferdige og må utjevnes. Dette ideologiske premisset er nettopp det som får folk på ramme alvor til å stille spørsmålet om norsk  kultur eksisterer.

Bak idiotien til det ideologiske prosjekt for omformingen av Norge ligger mye dypere problemer. Roger Scrutons essay er en fremragende antydning om hvilke prosesser som er i sving. Som gjennomsnittlig avisleser må man slite for å komme igjennom og forstå det. Et resultat av fordummingen av norsk presse.

Derfor er det uttrykk for nostalgi når Astrid Meland nærmest er stolt av at vi ikke hadde byer eller landsbyer.

Norge har vært et egalitært samfunn hvor folk knapt bodde i byer. Det ga lite spesialisering. Vi har vært jevnbyrdige, nøysomme, selvberget, vevd, flikket og brygget. Fjernt fra europeisk høykultur laget vi egen musikk, kunst og diktning i de mange hundreårene som utkant i union under danskene og svenskene.

Var det én ting de gamle nordmenn ikke var så var det sentimentale. Det var norrøn kultur som laget Håvamål og kongesagaene, som Jorge Luis Borges mener tilhører verdenslitteraturen. Hvor mye var det vi skapte i dansketiden av kunst og diktning? Fint lite. Vi hadde nok med å overleve. Det var ikke slik at det som ble skapt kompenserte for fraværet av europeisk høykultur. Det er besynderlig å høre denne hyllesten til et Norge som i all hovedsak besto av armod og fattigdom. Dette er romantisering av en hard virkelighet. Mytologisering av Norge som annerledeslandet. Nordmenn må slutte å se på seg selv som spesielle. Vi er spesielle for oss, men ikke for andre.

Det er for sent å lukke stalldøra etter at hesten er løpt ut. For sent å snyte seg når nesa er borte.

Fortidens generasjoner som slet og ofret bygget opp en kapital, en usynlig kapital og en synlig. Christian Tybring-Gjedde har et godt poeng når han skiller på materielle og immatrielle verdier.

Men livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder også nasjoner. Den kapitalen som fortidens generasjoner bygget opp har vi innkassert og forspilt. Vi har tatt den ut på den narsissistiske og materielle måten, og glemt at vi er her for en stakket stund.

 

 

Tittelen på denne saken var opprinnelig Falskmynterne, det var hverken myntet på Hustad eller Meland, men var tenkt å utbrodere ting Scruton behandler. Derfor ble tittelen malplassert og følgelig endret.