Kommentar

Jon Hustad synes norsk Israel-debatt begynner å bli ubehagelig. Det blir stadig vanskeligere å skille på hva som er rettet mot Israel og hva som går på jøder.

Han tar et eksempel: Forstander for Rabita-moskeen Basim Ghozlan. Hvis man ser på hva han har sagt og gjort opp igjennom årene, burde han blitt stilt til veggs av journalister, hvis han i det hele tatt skulle slippe til.

Men mediene er uten hukommelse, og Ghozlan innkalles som representant for hva muslimene mener. Hvordan går det an å være så hodeløs? Når folk som Ghozlan anerkjennes av norske medier, gir de en boost til hans stilling innad. Hvis pressen hadde opptrådt rasjonelt og kritisk ville den vist muslimene at det virkelig er ytringsfrihet i Norge og at alle behandles likt. De ser at Ghozlan kommer unna med dobbelkommunikasjon.

At Ghozlan er ein konspirasjonsteoretikar og valdsapologet, er altso ikkje noko nytt, men det eg ikkje sluttar å undra meg over, er kvifor han ikkje får kritiske spørsmål frå norsk presse.

Men denne blindhet gjelder ikke bare Ghozlan, det gjelder nær sagt alle prominente muslimske talsmenn. De utsettes ikke for et kritisk blikk.

Hva kan det komme av? Hustad forsøker seg på et svar. Det første er svakt.

Det eine er at han ikkje vert rekna som vaksen og rasjonell; irrasjonelle menneske nyttar det som kjent ikkje å argumentera mot.

Det andre derimot:

Ei anna forklåring kan vera at norske journalistar meiner at Ghozlan kjem med legitime standpunkt, at Israel og med dei jødane faktisk har ein viss kontroll over USA og vestleg etterretning, og at det faktisk finst noko som ein med velvilje kan kalla ein jødisk/israelsk konspirasjon. For eigen del har eg alltid avvist påstandar om at etniske nordmenn har ein antisemittisk tendens, og eg trur eg framleis har det standpunktet, men i det siste har eg byrja å tvila litt. Interessa for Israel og det jødiske er berre so ekstrem vorten, at ho er vanskeleg å forklåra rasjonelt.

Her er Hustad inne på noe vesentlig. Han nevner Gro Holms famøse uttalelser om jødisk mediemakt i USA.

Dette er et stort tema: sammenfallet mellom en bestemt venstresosialistisk posisjon og islamistenes. De har ideologiske fellestrekk. Der er begge antiliberale og ute av stand til å forstå andre posisjoner enn deres egne. De står for det stikk motsatte av mangfold. Sosialistene er kvasireligiøse. De har avkristnet Norge, men religiøse følelser kommer tilbake i form av krav om rettferdighet. Nettopp fordi den er ubevisst og ustrukturert er denne form for religiøsitet farlig, for de som bærer den vil ikke vedkjenne seg den.
Men som Hustad er inne på – den monomane opptattheten av Israel har noe patologisk ved seg. For:

Konflikten mellom Israel og palestinarane er etter dei fleste målestokkar ein svært liten konflikt. Likevel vert han dekt som om det er den største konflikten i verda i dag.

Norske medier og politikere har hisset hverandre opp i den grad at de tror på sin egen virkelighet, og muslimene oppfatter det som et håndtrykk og en omfavnelse, på jøders bekostning. Det lover svært dårlig for integrasjonen i fremtiden – mellom nordmenn.
For den antiisraelske tendens som mediene er overbevist om er den rådende, er det ikke. Det er andre strømninger ute blant folk.

Aftenposten forkynner samtidig som Hamas bryter våpenhvilen, dreper to soldater og kidnapper en tredje: Israel-ekspert: Hamas har allerede vunnet krigen.

Det kvalme er den uskyldige «vi gjengir-bare verden»-holdning, som Aftenposten dekker seg bak. Det kritiske blikk ser en systematisk anti-israelsk kampanje i debatt-sidene. De skaper et inntrykk av at anstendige mennesker er anti-israelske. Dette er den samme kvalmende anstendighet som man gjenfinner i tredveårenes unnfallenhet overfor nazismen.

http://www.dagogtid.no/heilt-utan-magemal/