Kommentar

Noen ganger er det instruktivt å skue bakover. I et velkjent sitat av den mangelærde britiske forfatteren C.S. Lewis (1898–1963) anbefales det å lese gamle bøker, med omtrent denne begrunnelsen: Hver tidsalder har sine blinde flekker og gjør sine egne tabber, og ved å lese litteratur fra en annen tid kan vi lettere få den nødvendige distansen til vår egen, til om mulig å identifisere dem.

Lewis skrev dette i et essay fra 1946, altså for nesten sytti år siden, på en tid hvor de sosiale, teknologiske og demografiske forandringene ikke gikk like hurtig som i dag, krigen til tross. Så raskt som utviklingen går i våre dager, fortoner selv det å se i noen år gamle aviser seg som et dykk tilbake i en tid som virker forlengst svunnen.

Når avisene innimellom gjør dette selv, kan en lett få inntrykk av at det gjøres for propaganda- eller beroligelsesformål. Under ransbølgen i Oslo for en tid tilbake, børstet f.eks. Aftenposten støvet av gamle artikler som lot en forstå at hovedstaden ikke var ufarlig for lenge siden heller. Dette ikke enestående eksemplet får en til å tenke at avisen gjerne vil formidle et inntrykk av at det foreligger kontinuitet, sammenheng og gjenkjennelse der hvor det i virkeligheten foreligger brudd, kaos og manglende gjenkjennelighet.

I dag domineres den offentlige samtalen av det store antallet «flyktninger» som finner veien til Europa. Også dette fenomenet, som i 2015 representerer et brudd med en slags historisk normalitet, har nå og da også blitt fremstilt som et eksempel på kontinuitet. Da rekordtallene begynne å sprette frem, kunne situasjonen en stund sammenlignes med strømmen av mennesker som rømte fra Balkan under krigene på 1990-tallet.

Så hvordan fortonte situasjonen seg den gangen? De av oss som er over førti, kan selv huske større eller mindre deler av det. De yngre må gå til kildene, til bøker, tidsskrifter og aviser. Hvis de da ikke kan snakke med noen som er eldre, en form for sosial interaksjon som – med ukjente, men neppe gunstige konsekvenser – forekommer stadig sjeldnere i våre dager.

C.S. Lewis mente at hver tid hadde blinde flekker, men et dykk i avisarkivene fra den gangen, som ikke er allment tilgjengelige online, viser at nordmennene har en blind flekk som aldri blir borte: fraværet av mental beredskap. Angivelige «eksperter» på Balkan forteller med en lærd mine at risikoen for krig i Jugoslavia er liten mindre enn 24 timer før den bryter ut.

Den gangen som nå var asylinnvandringen forbundet med visse konsekvenser for vertssamfunnene. Den gangen som nå var ikke alle sammen som fant veien til Norge fra Balkan, like hederlige. Og den gangen som nå var det utvilsomt mange særdeles uhederlige personer som så sitt snitt til å unnslippe konsekvensene av tidligere synder ved å brenne broene til opphavslandet, og starte et nytt og komfortabelt liv i Skandinavia.

Ettervinteren 1993. Norge rystes av en rekke tilfeller av alvorlig kriminalitet – herunder tre mordsaker på få uker – blant utlendinger, blant «flyktninger». Den 18. mars skriver VG at regjeringen iverksetter hastetiltak for å bekjempe den grove volden. Med sju tiltak skulle statsminister Gro Harlem Brundtland «knuse volden», og «alle norske rutiner i forhold til flyktninger skal gjennomgås på nytt» med tanke på større sikkerhet og «lære flyktningene å bli gode nordmenn». Klientisering og sosial konstruktivisme.

I et Norge som for tjueto år siden fortsatt var Norge, ble det altså vist en sterk besluttsomhet med tanke på å gjenopprette en normalitet som ennå ikke var tapt. Det var fantes ingen utbredt følelse av varig kontrolltap eller generell bortkommenhet i Oslo eller andre steder i Norge i 1993, de nevnte sakene til tross. Blant de få advarende røstene var hovedstadens politimester Willy Haugli (1927–2009).

To tiår senere flyter alt, og enhver besluttsomhet er vekk. Det er fascinerende hvor raskt det gikk.

Den 18. mars 1993 rapporterer VG også at reaksjonene på Stortinget var sterke. I Høyre-ledelsen ønsket man et kriminalitetsregnskap for utlendinger:

Justisminister Grete Faremo må redegjøre for arten og omfanget av den kriminaliteten som begås av utlendinger, krever stortingsrepresentant John G Bernander.

Stortinget må få alle tilgjengelige fakta. Da kan vi vurdere hvilke tiltak som er nødvendig å sette inn for å demme opp for voldsbølgen, sier Høyres nestleder.

Er det noen som tror at Bernander noengang fikk et fyldestgjørende svar av Faremo?

Er det noen som har hørt Bernanders etterfølgere forlange noe lignende i årene som er gått siden?

I lederartikkelen fra dagen i forveien, den 17. mars 1993, viste VG at den kriminologiske knebelen ennå ikke var blitt stappet helt inn i munnen. Innvandrere hadde begått tre drap på kort tid, og tilfellene var ikke bare «enkelthendelser»:

Det er et faktum at voldsforbrytelser relativt oftere begås av innvandrere enn av innfødte nordmenn.

Den usminkede konstateringen av virkeligheten hjalp dog ikke stort mot vagheten hva mulige tiltak angikk:

Noe må gjøres for å stanse denne bølge av kriminalitet, men ikke hva som helst.

Siden ingenting som helst ble gjort, begynte nordmennene å ta sine forholdsregler i stedet.

* * *
To tiår senere er det en nokså rådende konsensus om at menneskestrømmen fra Balkan gikk noenlunde greit, tross alt. Og i tiden før de to passasjerflyene smalt inn i tvillingtårnene på Manhattan, ble ikke islam ansett som noen veldig viktig faktor heller. I dag forteller vi hverandre at muslimene på Balkan var og er europeiske, og at dermed integreres lettere i Skandinavia enn muslimer fra Midtøsten – med hvilke det er større «utfordringer» (som vi skal takle med dugnadsånd, flinke som vi er).

Aftenpostens morgennummer den 30. april 1993. Avisens korrespondent Ulf Andenæs er i Makedonia, og han har levert en tekst med tittelen «Troen splitter folket». Norge har sendt FN-soldater. De skal forhindre at folk begynner å krige mot hverandre. Det fremstår ikke som utenkelig. Regionen er splittet mellom de slaviske makedonerne, som er ortodokse kristne, og muslimske albanere.

Balkan3

Vi blander oss ikke med hverandre – hverken i livet eller i døden.

– Vi blander oss ikke med hverandre, det er en kjensgjerning. Ekteskap mellom de to grupper er sjeldne, og betraktes som en familietragedie når de inntreffer, konstaterer landets ledende jurist, professor Gjorgji Marjanovic ved universitetet i Skopje. Han er selv slavisk makedoner, og aktiv i politikken på den liberale fløy.

De lever i sin verden, og vi i vår – under samme nasjonale tak, men i hvert sitt rom. Forbindelsene mellom oss er av praktisk og overfladisk art, i butikker og på arbeidet. Jeg respekterer dem, men man omgås ikke sosialt. Slik omgang er komplisert, med ulike matregler og ulik skikk og bruk. For min egen del har jeg opplevd å bli høflig avvist av albanere i sosiale sammenhenger. Man er i hver sin kulturkrets, konstaterer Marjanovic.

– Ekteskap mellom albanere og makedonere ville ikke bli hilst velkommen blant folk, bortsett kanskje fra enkelte intellektuelle, bekrefter hans albanske kollega, Sami Ibrahimi. – Forskjellene blir for store, i kultur, språk, religion og omgangsformer. Vi lever hver for oss.

Ulf Andenæs og andre med lignende erfaringer kan umulig ha unngått å legge merke til at det som han så på Balkan på 1990-tallet, finner sine motstykker i dagens Norge.

Men la oss ikke snakke så høyt om det. I Oslo er juletrærne fortsatt ikke noen sikkerhetstrussel, og FN-soldater er det vel heller ingen som har sett noe til.