Hva som er raust og ikke-raust, varierer minst like mye som oppfatningen av hvem som er flyktninger eller ei. Virkeligheten blir ikke nødvendigvis enklere å forstå – kanskje er det motsatte tilfellet – bare fordi identiske språklige merkelapper klistres på ulike ting eller hendelser. Heller ikke blir verden mer begripelig når ordpar preget av betydelig indre motsetning brukes av ulike mennesker om samme fenomener. Forvirret? Jeg også, men la oss i hvert fall, før vi går løs på eksempler, holde fast ved at det én person oppfatter som en verdig flyktning, ikke nødvendigvis er å anse som sådan for en annen iakttager. Det etiske kravet om å skulle praktisere raushet og hjelpsomhet, kall det gjerne solidaritet, overfor vår neste, tolkes åpenbart svært forskjellig, avhengig av tolkerens politiske (og kanskje også religiøse) grunnholdning. 

Da jeg i dag (07.03.2022) snakket med en venn og kollega i Gdansk, fortalte han at antallet flyktninger inn i Polen fra Ukraina nå hadde oversteget en million. Også siden har et stort antall mennesker som rømmer krigen i hjemlandet, krysset grensen og kommet seg ut, først og fremst til Polen, men også til andre naboland. Ikke få av dem reiser så fort som mulig videre vestover, hovedsakelig til Tyskland eller hvor det nå måtte være de slipper inn og finner et fristed. Totalantallet flyktninger ut av Ukraina er ukjent, men vi snakker åpenbart om millioner snarere enn om hundretusener.

Mye er usikkert, men vi vet i hvert fall at dette dreier seg om ordentlige, faktiske flyktninger, ikke migranter av ulike kategorier, som Vest-Europa har mottatt så mange av under de seneste tiårene. De sistnevnte var for en stor del menn i våpenfør alder, mens det nå er genuint nødstedte som kommer: barn, kvinner og gamle innhentet av en voldsom krig tvunget på dem av en invaderende stormakt.

Dette gjør flyktningsituasjonen nå totalt annerledes enn hva Europa hittil har stått overfor innen vårt århundre. Vår etiske, intellektuelle og praktiske respons på situasjonen bør være tilsvarende forskjellig fra hva den var da afrikanske og asiatiske migranter i stort antall tok seg inn i Europa og Norge i vår nære fortid, samtidig med at de søkte oppholdstillatelse og beskyttelse på grunnlag som var uklare, grensende til tvilsomme.

La meg banke hovedforskjellen inn: Nå står vi i all hovedsak overfor kvinner og barn som åpenbart flykter unna krigshandlinger tvunget på dem av en aggressiv angriper som rett nok kanskje prøver å unngå skading av sivile (jeg bryr meg ikke om å lese inn i folks handlinger de aller verste motiver), men som åpenbart ikke lykkes med å skåne ikke-krigførende segmenter av befolkningen i landet som angripes. Med mange andre migrant-grupper Europa har stått overfor i vår næreste forhistorie, var situasjonen nærmest motsatt: Unge menn trengte seg inn i våre land, de var langt fra de svakeste der de kom fra, og begrunnelsen for «flukten» var for manges vedkommende i beste fall usikker, stundom åpenbart oppkonstruert eller endog tydelig forfalsket for å oppnå oppholdstillatelse hos oss.

Nå har altså en genuin flyktningkatastrofe utviklet seg i løpet av dager til få uker, og dét midt i Europa. Hva skal vi gjøre?

Først og fremst skal vi sitte på hendene hva gjelder ethvert norsk initiativ inn mot Ukraina-konflikten som av Russland kan tolkes som militær intervensjon. Folk må gjerne koke innvendig over det de mener er et grovt overgrep fra en stormakts side, men ethvert innspill av typen «la oss støtte Ukraina militært!» er særdeles uklokt. For å si det enkelt, og noen vil antagelig si kynisk: Man skal ikke blande seg inn i andres kriger med mindre man er absolutt nødt. Vi vil ikke ha norske soldaters lik tilbake fra en for oss unødvendig krig, som vi heller ikke ønsker å provosere frem angrep rettet mot norsk territorium eller norske primærinteresser. Her som ellers gjelder at norske myndigheter skal sette Norge og norske interesser først (at de samme myndighetene mange ganger før ikke har gjort dette, er noe annet; nå må vi ta stilling til hva som skal gjøres i dag og i nærmeste fremtid, ikke hekte oss for mye opp i historiske skyldspørsmål), også om dette innebærer at vi ikke frivillig strekker nakken ut for å ta deler av støyten for en fjern slektning som nyter vår sympati. 

Er denne holdningen defensiv og egoistisk? Kanskje, men slik er realpolitikken. Den foreliggende krigen er ikke av en slik art at Norge skal opptre emosjonelt og uforsiktig og derigjennom gi Russland påskudd for å «straffe» oss med militære mottiltak.

Det vi derimot bør og skal gjøre, er å opptre humanitært hjelpsomt overfor de angjeldende samt deres nabostater – særlig Polen, som alt antydet, men andre grenseland kan også trenge vår økonomiske assistanse – som er direkte mottagere av det største antallet flyktninger. Til dette skal den norske stat bruke rundelig med penger, for disse flyktningene er i aller høyeste grad verdige trengende. Stortingspolitikerne og våre beste fagfolk og byråkrater får avgjøre hvor og hvordan de frigjorte midlene skal brukes til flyktningenes beste, i de primære mottagerlandene eller på annet vis, men uansett gjelder at vi i den foreliggende nødssituasjonen så fort som mulig må «hoppe i kommagan» og yte hjelp. Etter all sannsynlighet vil dette også innebære mottak av et stort antall flyktninger til Norge, ikke bare økonomisk støtte kanalisert til nærområdene.

For dem som måtte finne det forbausende at en skribent på document.no, et påstått innvandrer-fiendtlig nettorgan, tar til orde for økt innslepp i Norge av en gruppe utlendinger, skal jeg med glede presisere følgende: Min årelange motstand mot økt fremmedkulturell innvandring til Norge – i særdeleshet av migranter uten åpenbart beskyttelsesbehov, men hjemmehørende i MENA-området – har aldri sprunget ut av noen xenofobi. Motstanden var aldri begrunnet i noen uvilje mot utlendinger i sin alminnelighet (trolig gjelder dette for de fleste nordmenn som har vært uenige med vårt lands utlendingspolitikk i moderne tid), men derimot i hvilke utlendinger som har dominert innvandringen til Norge under de seneste tiårene, hvordan de har kommet, hvilke beveggrunner som lå bak reisen hit, samt hvilke forutsetninger de har hatt for å fungere innen det norske samfunnet. 

Nå er situasjonen grunnleggende annerledes (jeg gjentar meg selv, men hovedpoenget fortjener å hamres inn): De som nå kommer på grunn av krigen i Ukraina, er ordentlige flyktninger og for øvrig våre europeiske naboer og slektninger; da skulle det bare mangle at vi ikke skulle ta imot dem raust. Trolig vil de aller fleste av dem dessuten vende hjem igjen når situasjonen i hjemlandet normaliseres. Uansett gjelder at de som gruppe vil kunne tilpasse seg det norske samfunnet relativt problemfritt, slik tilfellet var med eksempelvis ungarerne som kom hit etter oppstanden i 1956, og tsjekkoslovakene etter 1968. Europeere kan stort sett flytte hvor som helst innen sin verdensdel og lett tilpasse seg den lokale kulturen, det har vår blodige og omskiftende historie vist til fulle.

Tradisjonelle forkjempere i vårt og andre land for å åpne Europas grenser for migranter fra andre verdensdeler har naturligvis umiddelbart gitt sin misnøye til kjenne med den flyktning-vennlige responsen som akutt har flammet opp i og med Ukrainas ublide skjebne, for sporer vi ikke her en bent frem rasistisk reaksjon? Det sterke engasjementet for ukrainske flyktninger oppleves som urettferdig, blir vi fortalt; folk andre steder fra finner det uakseptabelt at europeerne først og fremst vil hjelpe ukrainske nødstedte på vei vestover, mens derimot mørkhudete studenter blant dem støter på betydelige problemer ved grensene.

Det var vel ikke annet å vente; de prinsipielle (og i noen grad også profesjonelle) «hjelp migranter»-talsmennene som forlanger at vi alltid skal yte mer, uansett hvordan dette måtte påvirke vårt eget samfunn, vil alltid finne at europeeres adferd først og fremst vitner om rasistiske holdninger og motiver. Viktigst for dem er ikke hjelpen til nødstedte, ser det ut til, men at de rette politisk-etiske signalene sendes ut til den globale offentligheten.

I den foreliggende situasjonen ser jeg ingen grunn til å gå i noen polemikk med disse anti-rasistiske moralistene; la dem bare fortsette å rope ut sin vanlige litani om at vi alltid må hjelpe flere nødstedte fra Afrika og Asia, for kun på den måten kan den hvite mannen gjøre avbikt for sin rasistiske arvesynd. La oss isteden tie dem i hjel mens vi hjelper de genuint trengende, de som uten egen skyld har havnet i en uholdbar situasjon og nå trenger vår akutte innsats. 

De som nå flykter fra Ukraina, er våre relativt nære slektninger både historisk, etnisk og kulturelt, hvilket gjør det naturlig at nettopp vi skal være blant de første til å hjelpe etter beste evne. Det er nemlig absolutt intet etisk galt i først å ville hjelpe nødlidende innen egen familie, deretter andre slektninger, så landsmenn og endelig andre vi kjenner etnisk-kulturelt slektskap med. Dette er virkeligheten, og dens realiteter går aldri ut på dato: Vår neste er våre nærmeste.

De øvrige, de kronisk trengende fremmede fra andre verdensdeler, får faktisk klare seg som best de kan selv i denne situasjonen, eller rike asiater og afrikanere får rekke dem en hjelpende hånd hvis de så ønsker. Uansett hvordan praksis har vært før, skal nå europeernes, inklusive nordmennenes, hjelperessurser sporenstreks re-prioriteres til lidende ukrainere. Våre politikere må agere i samsvar med dette sterke ønsket i folket eller få straffen ved valgurnene straks anledningen byr seg.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp alle tidsskriftene fra Document Forlag her!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.