Kommentar

Hendelser i den fysiske verden kan være uavhengige av hverandre eller de kan henge årsaksmessig sammen: A forårsaker effekten A´. Det er ikke alltid lett å lese kausalsammenhenger ut av observasjoner. I relasjoner mennesker imellom ser man ofte at adferd – at noe gjøres eller ikke gjøres – forklares med at man liker eller ikke liker dette eller hint; handlingene eller fenomenene begrunnes i meningsmessige forskjeller, iblant ren synsing. Slikt lar seg dårlig forstå rasjonelt. Det noen kaller årsaker, er for andre påskudd. Enten korrelasjonssammenhengene fremover til virkningene fortoner seg som sterke eller svake. En del slike «årsaker» påvirker utfallet statistisk, altså på gruppenivå, men ikke i forholdet en-til-en; dette er disponerende faktorer som gjør et visst resultat mer sannsynlig.

Jeg vil se litt på i hvilken grad konsekvenser av menneskelige handlinger kan eller bør omsettes i krav om ansvarlighet rettet mot gjerningsmennene. Ganske særlig vil jeg behandle trippelrelasjonen konsekvens – ansvar – skyld forbundet med effektene på enkeltmennesker av overordnede beslutninger. I hvilken grad kan ledere holdes ansvarlig for følgene av det de bestemmer? I hvilken grad er de skyldige dersom resultatet blir skadelig?

Både handlinger og det å la være å gjøre noe kan bære galt avsted; man kan altså ikke sikre seg mot feil ved å sitte på hendene. Dessuten gjelder at man parallelt med «sins of commission and/or omission» finner tilsvarende mulighet for å gjøre gode gjerninger som leder til gode ting; det er imidlertid ikke denne «oppsiden» ved valgvirkeligheten som er tema. Derimot er det i vår aktuelle sammenheng viktig at man etter både aksjon og inaksjon i forlengelsen av konsekvens og ansvar under gitte omstendigheter kan finne en skyldig gjerningsmann. Hvilke disse «gitte omstendighetene» er, forblir uklart, men noen eksempler kan gjøre oss mer bevisste om rammene for diskusjonen.

Er man skyldig i trafikkdødsfall dersom man bygger dårlige veier? Har man skyld i luftfartsulykker dersom man feilkonstruerer fly, ikke oppdager tekniske feil ved vedlikehold av samme eller utdanner dårlige flygeledere? Er man som politiker i Norge skyld i pasienters uhelse og eventuelle død dersom man organisatorisk mishandler helsevesenet slik at unødig sykdom eller død inntrer (aktuelt eksempel: Dersom man som helsebyråkrat eller ansvarlig politiker legger ned barneavdelingen i Kristiansund og et sykt barn i byen dør fordi det kommer for sent under kyndig behandling, er man da skyldig)? Det finnes en uendelighet av slike spørsmål innen svært mange saksfelt, og for dem alle gjelder at man kan titrere premissene slik at godtfolks omdømme ender opp med rundt 50:50 mellom dem som vil frifinne, og dem som vil finne «tiltalte» skyldig. Og dette kan gjøres uten at noe sies om subjektiv straffeskyld i sakens anledning, altså om gjerningsmannen eller beslutningstageren visste eller i alle fall mistenkte at han gjorde noe som ville ende galt.

For det er klart at selv om egen innrømmelse av mea culpa letter ytre konklusjoner om at skyld foreligger, så er slik egeninnsikt langt fra nødvendig. Det finnes godt om eksempler fra alle nivåer på at mennesker som er objektivt ansvarlige for feil, særlig alvorlige feil som har krevd menneskeliv, selv i fravær av enhver subjektiv straffeskyld kan bli dømt for ulike grader av uforstand i tjenesten eller det som verre er. Samtidig er det åpenbart at det meningsmessige slingringsrommet er betydelig i slike sammenhenger. Politikk er viktigere enn jus. Om nødvendig, så påvirker politikken jusen slik at ønskelig resultat oppnås.

Politiske feilslutninger, uansett hvor konsekvensbringende eller endog direkte skadelige de måtte være, er altså blant de handlinger der folkestemningen avgjør hvorvidt opphavsmennene blir trukket til ansvar. Tolkningsrommet er tilnærmet uendelig hva slik uenighet angår; her er intet klart sant og intet klart løgn. To aktuelle eksempler på nettopp dette kan ha betydelig underholdningsverdi.

Vi har de siste ukene vært vitne til en stadig språklig knuffing mellom Fremskrittspartiets mer folkelige falanks (Sandberg, Tybring-Gedde og flere med dem) og talsmenn for Venstre og Kristelig Folkeparti i det de sistnevnte gjerne kaller «spørsmåla om menneskeverdet.» Dette er ikke til å undres over, for den politiske avstanden mellom Frp og de andre er stor på dette området. I blant slår uenigheten ut i full blomst selv om kalenderen ennå viser vinter; det går med andre ord hett for seg. Det nylig gjennomlevde sammenstøtet mellom Dagrun Eriksen og Per Sandberg var et framifrå eksempel i så måte; feiden ble utmerket omtalt av Per-Steinar Runde i artikkelen «Ansvar for konsekvensar av politiske vedtak?» der han også tok opp sider ved samme hovedtematikk som er vårt anliggende.

Kort fortalt uttrykte KrFs nestleder, Eriksen, enda en gang sin uforstående misnøye med at Frp ved nestleder Sandberg anså det fargerike fellesskapet i Norge for «å ha spilt falitt.» Frp opptrådte ekskluderende ved å bruke slikt språk, påpekte hun: «Frp gjør unge til et lettere bytte for IS.» Sagt med andre ord: Frp fremmedgjør ungdommene, gjør dem frusterte slik at de lett kan plukkes av ekstremister som på sin side derimot tilbyr tilhørighet; indirekte skaper altså Frp mer islamistisk ekstremisme, partiets stadige advarsler mot og kritikk av norsk innvandringspolitikk blir til et selvoppfyllende profeti.

Ikke overraskende stemte denne beskrivelsen dårlig med herr Sandbergs virkelighetsoppfatning, og han smelte til med storslegga: «Det er den samme uansvarlige retorikken fra KrF som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker født og oppvokst i Norge lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse. KrF har et enormt ansvar.» Artikkelens tittel i Aftenposten var ikke av det antydende slaget: «Per Sandberg mener KrF har bidratt til IS-massakrene.»

Det ble naturligvis et sjuhelsikes rabalder der selv partileder Hareide gjorde seg bøs, høy og mørk (nei da, ordene er ikke primært humoristisk ment) og Sandberg til slutt måtte be om unnskyldning for formuleringene og de direkte anklagene; de gikk utenfor den aksepterte rammen for rabalder selv samarbeidspartier imellom. Noen tilsvarende unnskyldning fra Eriksens side var liksom aldri aktuell, fikk man inntrykk av, avisene eller NRK etterspurte den iallfall ikke: Det var ingen tvil om i hvilken retning drivjakten gikk, ingen tvil om hvem som var utpekt som «the bad guy» og «the good girl» i denne delvis medieskapte stormen.

Etter at konfliktens akutte fase vel var over, lå det sikkert fremdeles pøler av vondt blod igjen mellom partene; det er generelt ikke mye «love lost» mellom Frp og KrF/Venstre i spørsmål om innvandring og hvordan menneskerettighetene best skal ivaretas i Norge. Men rent bortsett fra ordvalget som bestemt ikke var det eleganteste fra Sandbergs side, hva om mannen faktisk hadde rett i anklagene, i alle fall delvis? La oss heve blikket over det umusikalske i påstanden om at KrF og de andre de facto innvandringsvennlige partiene på Stortinget skulle ha ansvar for IS-massakrer, en kausal uhyrlighet gitt Norges minimale innflytelse ute i den store verden: Hva med politikernes ansvar for og skyld i de ugunstige nasjonale følgene av den omfattende innvandringen til vårt land de siste tiårene? Formulert med andre ord: Når noe går samfunnsmessig galt, eksempelvis hva gjelder fremmedkulturell innvandring til et land, er politikerne som hadde makten da det skjedde, uten skyld i fadesen? Er det virkelig slik etter de stores mening at det overordnede ansvaret ikke rekker ned til Ola-og-Kari nivået, til de berørte enkeltmenneskene? For å sette saken ytterligere på spissen: Har politikerne intet – gjentar intet – ansvar for eller skyld i eksempelvis ran eller voldtekter som begås av utlendinger i Norge, når de har skapt en politikk som umuliggjør å få gjerningsmennene sendt ut av landet fortere enn svint? Ganske spesielt gjelder dette mot bakgrunn av at advarslene har haglet tett om den uvettige politikken: Forblir virkelig politikerne skyldfrie likevel?

Etter mitt syn er svaret et rungende Nei, politikerne kan ikke kalles uskyldige, iallfall ikke med mindre de påberoper seg å være ansvars- og innsiktsløse, og i så fall burde de snarest miste enhver innflytelse. Når en statsminister sier at «jeg har og tar ansvaret,» hvilket vi har hørt noen ganger, så det bety noe annet og mer enn at lydbølger sendes ut i kosmos. Også i det offentlige skal konsekvenstenkning og ansvarlighet fremelskes hos mennesker som gjør krav på å behandles som voksne, og da følger eventuell skyld med som nisse på lasset om makthaverne forgår seg på den ene eller andre måten. Når de dessuten er residivister, når de gjentatte ganger begår samme feil, blir det vanskeligere og vanskeligere å finne formildende faktorer. For meg må politikere som bevisst har bygget ned den norske nasjonalstaten og bidratt til å endre den til et flerkulturelt samfunn, sees i dette lys. Deres handlinger hadde konsekvenser som var forutsigbare, og som det ble advart om; de er tilregnelige, har ansvarskompetanse og må vurderes som skyldige i ugreie og ulykke medført av den massive samfunnsomvandlingen de har hjulpet frem.

Ovenstående er et prinsipielt utsagn hvis essens er at politikere ikke kan si seg ansvarsfri for beslutningene de fatter, det inneholder ingen spådom om hva som komme skal. Jeg vet nemlig bare så alt for vel at politikeres ansvar kun kan gjøres gjeldende i én situasjon, nemlig hvis de mister makten i samfunnet. Vi har før sett at den regjering som la landet åpent for invasjon på 30-tallet, regjeringen Nygaardsvold, hverken ble stilt for riksrett eller straffeforfulgt på annen måte. I stedet blir de i noen kretser fremhevet som de viktigste heltene i den norske krigføringen i 1940 i og med sitt haltende nei til umiddelbar kapitulasjon. Regjeringssjefen selv endte til og med opp med æreslønn og Borgerdådsmedaljen i gull.

Dette viser at det er makta som rår i politikken når det gjelder å utlese konsekvenser av bestemte handlingsmønstre. Kan man tolke virkeligheten slik, så kan man også tolke den sånn, det har gatesmarte mennesker alltid kunnet, og til syvende og sist er det først og fremst kjøttvekta som avgjør hvilken fortelling som blir den allment aksepterte. Men i tillegg til dette smått misantropiske synet på hva og hvem som bestemmer over historien i politikken, så kommer også en visshet om at noe er faktisk rett mens noe annet er feil.

Sannhet finnes – jeg sier det delvis i trass – selv innen et så skittent fag som politisk historie, og i evighetens perspektiv er sannhet betydelig mer etterstrebelsesverdig enn makt. Sannheten får søkes av hver enkelt som best han kan, uansett hvor ubehagelig den er eller hvor besværlig veien dit måtte være. Man vet sjelden helt hvordan søket best bør foregå, men en god ledetråd kan være at den som regel finnes der motstanden er størst.