Kommentar

Etterdønningene i norske medier etter Saifullo Saipovs Halloween-terror i New York nylig gir stoff til ettertanke. På NRK Dagsrevyen 1. november ble vi fyldig orientert om at «mange hadde reagert på» (dette er typisk NRK-tale når noe skal insinueres; man gjør det ved å sitere andre og har derved ryggen fri) at Den Onde og Uansvarlige Mannen (min formulering, men den er ikke himmelvidt unna hva norske journalister daglig får seg til å si og skrive) i Det hvite hus, altså president Trump, hadde «brukt hendelsen politisk». Han hadde nemlig i fordømmende ordelag påpekt at Saipov kom til USA etter å ha vunnet i The Diversity Green-Card Lottery (Visumlotteriet for Flerkultur kunne man kalle det på norsk), en bevisst heterogeniserende institusjon opprettet på Bill Clintons tid, altså 1990-tallet. Denne riv ruskende ideologisk-gale ordningen ville Trump nå se til å få avskaffet så umiddelbart som bare mulig, gav han beskjed om, og eventuelle demokratiske (refererende til partinavnet, iallfall først og fremst) kjelker i veien for en slik innstramning i immigrasjonslovene ville ikke bli akseptert. Han slengte i samme veiva med leppa på karakteristisk maner og mer enn antydet at representanter for Demokratene hittil ikke hadde vist særlig interesse for slike innstramningstiltak med det formål å øke amerikaneres sikkerhet i eget land; slik motstand måtte det nå bli slutt på. Chuck Schumer (D; New York) responderte umiddelbart og anklaget presidenten for å forsøke å «slå politisk mynt» på det forferdelige som hadde skjedd. Det var uhørt, unpresidential og unhistorical, fikk man inntrykk av, for ikke skulle vel slike voldsepisoder trekkes ned og inn i den alminnelige politiske debatten?

Aftenpostens Frank Rossavik, som ved siden av samme avis’ evig menende Stanghelle kanskje er det nærmeste man innen papirmedia kommer den NRK-spesifikke «ansvarligheten,» skrev dagen etter i artikkelen «Amerikanerne reagerer europeisk» at «Når lite kan gjøres for å hindre terroren, er den ikke så mye å hisse seg opp over heller.» Smak en gang til på formuleringen; slik lyder den nye tids «keep calm and carry on»-råd i liberal tapning. La oss ikke bli engstelige, i hvert fall ikke synlig, og la oss for all del ikke (over)reagere, for det er jo uansett ikke stort vi kan gjøre med den nye situasjonen vi befinner oss i. Vi må i stedet praktisere «politics as usual,» med solid og stabil oppslutning om kjente grupperinger og partier og fortsatte debatter om uviktige ting, kort sagt om slikt som ikke uroer folket. For hensikten med terroren er jo først og fremst å skape frykt, sier de innsiktsfulle og gode, så lar vi oss bare ikke skremme slik at vi ikke reagerer skarpt mot angrepene på våre vestlige samfunn, ja, da har vi visst vunnet!

Men stopp en hal, er det virkelig rimelig at islamistisk terror ikke skal politiseres, altså ikke tillates å være en del av den allmenne samfunnsdebatten, av ordskiftet om hva man mener eller ikke mener, samt om hva som eventuelt må gjøres og når? I så fall: Hvorfor det? Eller er det kan hende så at noen ville tjene på en slik avsondring av dette éne spesielle samfunnsspørsmålet, av at det plasseres utenfor den politiske totalisatoren, så å si, mens andre taper på det? Og hvis det motsatt er tilfellet at terror forøvet av Allahs disipler og forsvarere likevel er også politiske handlinger trass i Dagsrevyens, Rossaviks, Schumers og mange andres forsøk på marginalisering og ufarliggjøring av fenomenet, hvorfor da denne underlige påstanden om terrorens upolitiske natur?

Ingen har skylden for jordskjelv eller utbrudd av svineinfluensa, hvilket setter slike naturfenomener i en annen årsaksmessig så vel som etisk kategori enn menneskeskapte ulykker, samme hvor mye skade de førstnevnte måtte forårsake. Forsøkene på å se migrasjonsbølgene som slår innover vårt kontinent, og den beslektede økningen i islamistiske terrorhandlinger i tradisjonelt kristne, nå i hovedsak ateistiske, samfunn som noe «beyond politics», fjerner ansvaret fra politikerne som enten stod og står bak, eller på annet vis gjennom sine handlinger eller inaktivitet har fasilitert denne massive endringen av først og fremst Europa, men også andre samfunn tradisjonelt dominert av europeisk kultur. Er migrasjonen og aksepten av islam som værende en religion på lik linje med alle andre i tidligere hvite, kristne europeiske nasjoner og stater en holdning som følger av vår altomfavnende liberalitet og vilje til å sette diversitet øverst i samfunnets verdikjede, ja, da har utviklingen vært noe som ikke kunne hindres. I så fall kan heller ikke noen sies å bære ansvar eller skyld for det som er skjedd.

Fint, ikke sant? Snipp snapp snute, så er skyldspørsmålet ute, men bare dersom man aksepterer «de godes» grunnpremiss om at det ikke er de styrendes aksjoner eller fravær av samme som har medført også denne siste omdreiningen av menneskeslektens utviklingstråd. Og selvsagt er det her vi finner puddelens berømte kjerne, for det nevnte premisset er faktisk like uriktig som det er uholdbart. Utviklingen (migrasjonen, heterogeniseringen, islams fremvekst i samfunn der den før ikke fantes eller bare var et marginalt fenomen) har ikke vært uavvendelig, og den er dessuten blitt advart mot, om og om igjen. Det er kombinasjonen av noens unnfallenhet og andres positive dytting i feil retning som ligger bak, hvilket ansvarlige mennesker uten trollsplint i øyet nå i økende grad innser.

De som har ansvaret på folkets vegne i samfunnet, politikerne, kunne stoppet massemigrasjonen av fremmede inn i våre europeiske stater og nasjoner, og de kunne gjort vesentlig mer for å hindre terror fra uvennlige og assimilasjonsvegrende fremmede som bor blant oss. Å ikke treffe de nødvendige tiltak utløser ansvar, om ikke rettslig, så i alle fall moralsk, for skyld forsvinner ikke i statistikk; det finnes en sammenheng mellom de store tallene som beskriver en uheldig samfunnsutvikling og enkeltskjebnene ulykken utgjøres av. Uten utenlandske pushere langs Akerselva og i selv små norske byer ville det vært færre norske rusavhengige. Uten illegale immigranter ville færre norske kvinner og jenter blitt voldtektsofre. Går du til de store landene i Vest-Europa, som Frankrike, Tyskland og England, så trenger du ikke lete særlig lenge før du finner noen som kjenner noen som kjente ofre for den aller mest alvorlige «berikelsen» fra inntrengere besatt av en suprematistisk ideologisk-religiøs tro som de har fått lov å dyrke i fred innen våre grenser, altså terroren. Hadde ikke dere vært så dumme eller snille eller såkalt prinsipielle i håndhevelsen av et like teoretisk som uklokt likhetsprinsipp hva gjelder behandlingen av mennesker, politikere, så hadde mange av disse ulykkene aldri skjedd, og dette har dere visst om i årevis nå! Det ligger ødelagte enkeltskjebner nærmest i hopetall i kjølvannet av voldsstatistikken, og dere bærer et tungt ansvar for disse resultatene av en misforstått og uklok politikk, det er sannheten. Videre gjelder at jo lenger dere fortsatt nøler med å slå kontra og innrømme at kursen må legges om, desto mindre unnskyldning finnes for det dere har forårsaket av ulykke for dem dere skulle ta hånd om.

I en tid da mye er vendt opp ned av hevdvunne tankesett i samfunnet, er det verdt å minne om hvordan holdningen til politikkens andel av helheten, dens dominansområde, samtidig har endret seg. Mens 68-erne ennå var unge og ivrige etter å bryte ned og omforme samfunnet, var en av deres sentrale teser at «alt er politikk». Intet skulle tillates å tilhøre den eksklusivt private sfæren eller på annet vis unndras fellesdrøftinger og -kritikk. Nå har de samme menneskenes Weltanschauung for lengst slått gjennom og langt på vei blitt dominerende på mange områder i både USA og Vest-Europa, og mange av de tidligere kommunistene, eventuelt deres åndelige etterkommere, sitter med definisjonsmakten innen akademia, kunst og kultur. Nå finner de det opportunt å stramme grensene for politikken inn igjen, slik at konsekvensene av deres eget livsprosjekt ikke lenger skal kunne knyttes med ansvarsbånd til institusjoner eller enkeltpersoner. Det er i sannhet en kuvending passende til vår tid, en parallell til at de samme menneskene som en gang med fornøyelse, med åpenbar glede vulgariserte språket samtalepartnere imellom, nå er blitt den nye moralens voktere for å luke vekk alt som måtte være «krenkende» for «utsatte grupper».

Intet er mer selvsagt tilhørende den politiske sfære enn sikkerhetsspørsmål; å trygge innbyggernes fredelige liv innen sikre grenser er faktisk plikt nummer én i samfunnskontrakten mellom styrende og styrte i alle siviliserte stater. Borgerne har gitt avkall på voldsbruk mot at staten forsvarer dem og deres familier. Neglisjerer politikerne, og gjennom dem staten, sin del av avtalen, så vil borgerne til sist forsvare seg mot politikerne; dette er så nært en historisk lovmessighet som man kan komme. Og det er våre rettigheter til å leve trygt i et norsk samfunn der norsk kultur har forkjørsrett som er norske politikeres hovedanliggende, de er ikke valgt eller ansatt eller betalt for å ordne opp i andre menneskers og folks eventuelle ulykke, enten de nå skulle ha forutsetninger for å klare slikt eller ikke. Det er faktisk prinsippet Norge og nordmenn først som gjelder; dette er deres forbannede plikt.

La meg i tilslutning til ovenstående også sneie innom en annen ofte hørt klage fra ryggesløse politikeres side, nemlig at samfunnsdebattanter med ståsted til høyre for Høyre, altså slike som angivelig legger for dagen innvandringskritiske eller islamofobe trekk (jeg bryr meg snart ikke om hvilke underlige adjektiver de koker i hop for å gi inntrykk av at tradisjonell fornuft ikke lenger gjelder), opptrer umoralsk ved å «sette svake grupper opp mot hverandre». De mange etiske posørene skal vite at dersom så er tilfelle – og ja, noen ganger har de delvis rett hva akkurat dette angår; naturligvis sammenligner vi grupper – så er det nordmenns behov som skal ha prioritet for norske politikere.

For det er nettopp «å sette ulike gruppers behov opp mot hverandre» som er kjernen i all politikk. Det er dette man gjør hver gang man prioriterer og bestemmer at nå vil vi støtte A mer enn B, så argumentet er så svakt fundert at det knapt kunne vært fremmet av andre enn maktmennesker med større evne til manipulering i egennyttens tjeneste enn egentlig prinsipiell kognisjon. Det er politikernes plikt å sammenligne ulike gruppers behov og krav, men det skal altså gjøres med støtte i et noenlunde velfungerende etisk-nasjonalt kompass som minner dem om hvem de arbeider for og hvem ikke.

Tar man ikke dette innover seg, så abdiserer man de facto fra politikken og makten. Det kan enkeltmennesker naturligvis gjøre, og mange er de som opp gjennom historien har funnet det best å forlate kjøkkenet når varmen ble for ubehagelig, men man kan ikke da samtidig beholde sin status og sine privilegier. Det burde være medienes selvsagte plikt å minne makthaverne om denne deres tvungne balansegang mellom makt og ansvar, men dessverre tar journalistene seg an oppgaven i bare liten grad, så tamme er de og oppsatte på ikke å bite hånden som mater dem.

Da gjenstår som siste utvei at leserne og seerne selv – kort sagt folket – tar «the gentlemen of the press» og deres brødre og søstre i etermediene pent i ørene og hjelper dem tilbake på rett kurs. Det finnes ingen grunn til å akseptere tamme journalisters politikerapologetikk.

Les også

Overforenklinger -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Systemer, planer og ledelse -
Voldtekt som terror -
Tillit og kontroll -
Riksrevisor svinger svøpen -