Kommentar

I etterforløpet etter 22. juli-kommisjonens fremleggelse av sin rapport om hvordan det offisielle Norge klarte møtet med Behring Breiviks terrorhandlinger blir naturlig nok mye oppmerksomhet rettet mot eksempler på generell ledelses- og systemsvikt. Det er som det skal være: Å fokusere på enkeltpersoners, særlig fotfolks, feilvalg ville være urettferdig og kontraproduktivt om poenget med granskningsprosessen først og fremst er å skaffe lærdom for å opptre klokere og mer effektivt i lignende situasjoner i fremtiden.

Så vidt jeg kan se er kritikken stort sett konstruktiv og i skrivende stund tverrpolitisk i en grad som forbauser. Selvsagt reflekterer den likevel de enkeltes ideologi og samfunnssyn; noe annet ville også være helt urimelig. Som et typisk eksempel kan jeg trekke fram uttalelsene Arbeiderpartiets Martin Kolberg kom med i Dagbladet 15. august: Han velger å legge hovedvekten på det han oppfatter som for svak politisk styring av embetsverket. Spesielt klanderverdig finner han det at flere departementer og også politidirektoratet selv ikke satte i verk eksisterende beredskapsplaner da det smalt. Dessuten opprettet man ikke stab, igjen i motstrid med retningslinjene for hvordan man skal handle om og når kriser inntrer.

Kolbergs prinsipielle tilnærming til løsning er altså at kontrollen og styringen ovenfra må bli sterkere, at oppfølgingen må bli tettere. Justisminister Faremo sier det samme og bebuder at departementet vil ”ta grep”. De fleste andre kommentatorer later til å være enige, og jeg syntes bestemt samme holdning preget også Bech Gjørvs egen gjennomgang av granskningsrapporten: Ledelsen hadde vært mangelfull. Et sentralt element var at planene måtte bli bedre, man måtte tenke gjennom mulige skrekkscenarier på forhånd og, når et av dem inntraff, vise evne til å velge rett handlingsplan og handle i henhold til denne.

Men er det virkelig her hunden ligger begravet, er det sant at det først og fremst er slik – altså gjennom tett oppfølging og kontroll, formodentlig med hyppigere utviklingssamtaler og monitorering av presise målindikatorer, kort sagt detaljstyring etter en skjemalagt mal – god ledelse utøves? Holder den ovenstående forutseenhet-handlingsplan-utførelse tenkningen når den møter virkeligheten? Jeg tror sjansene for dette er små.

Planer hører hjemme på det overordnede, det strategiske nivå. Når jeg skriver dette, begår jeg en pleonasme, en smør-på-flesk språkfeil: Strategi og plan er jo samme sak, og jeg vil i en digresjon bemerke at det tjener mange store akademiske organisasjoner (mitt eget Oslo universitetssykehus er et typisk eksempel) til liten intellektuell ære at de stadig snakker om sine ”strategiplaner” uten tydeligvis å vite hva ordene egentlig betyr. Men uansett: Planlegging for bedre måloppnåelse er udiskutabelt nødvendig på mange områder. I tillegg ligger plantenkning nært opp til vurderinger av og beslutninger omkring rammebetingelser, altså at handlingsrommet for virksomhetene fastsettes, det være seg ressursmessig, utdanningsmessig eller på annen måte. Man kan eksempelvis bestemme om man skal ha et statspoliti eller en mer oppsplittet og geografi-definert polititjeneste, eller man kan meisle ut hvor grensesnittet mellom forsvarets og politiets ansvarsområder skal ligge når fare truer. Alt slikt skal være gjennomtenkt på forhånd, i kald fase, og stort sett er det også det.

Under det strategiske har man det taktiske nivået, og her er det virkelighetens uforutsigbare mylder av particularia treffer som en sandstorm i ansiktet når man står i hetluften. Ingen to hendelser er noen gang helt like. Min prinsipielle uenighet med Kolberg og de fleste andre er den følgende: Jeg mener at det taktiske nivået inntreffer høyere ”oppe” eller ”før” (de aller fleste hendelser av katastrofenatur er taktiske i den forstand at de er individuelle og uforutsette – endog uforutsebare annet enn retrospektivt (!) da jo alt blir klart og forståelig – mot tilsvarende færre scenarier på det strategiske nivået), mens de mener det inntrer lengre ”nede” eller ”senere” (langt flere scenarier blir da å anse som strategiske). I deres verdensanskuelse er det altså mulig med og behov for langt flere forhåndsplaner svarende til de ulike scenariene man har forutsett, planer som så kan settes i verk og som utløser kaskader av responshandlinger der det ene leder til det annet, mens jeg mener man stort sett ikke kan forutse mulige fremtidige hendelsesforløp med den fornødne presisjon, verden er for kompleks til det, og at man følgelig må reagere, beslutte og handle i sanntid.

Den ovenstående uenigheten er kvantitativ, men likevel dyptgående og av ideologisk natur. På politikkens område ser vi troen på rasjonalitet og forutsigbarhet som et hovedpremiss i planøkonomien, at man sentralt kan predikere næringsmessige behov, ønsker og muligheter og ut fra dette styre produksjonen av varer og tjenester. Plantenkning er vesentlig innen alle sosialistiske systemer, men reflekterer dypest sett en grunnleggende (over)tro på menneskenes evne til å overskue fremtiden. Selv om de fleste oppfatter planøkonomien som falsifisert i og med Sovjetunionens kollaps, så henger grunnholdningene og de resonnementsmessige refleksene ennå i hos mange, ikke minst i den norske herskerklassen. Formodningen om at det skal være mulig å styre responsen på uforutsette katastrofer ut fra forhåndsbestemte planer, er bare ett slikt eksempel.

La meg nevne ytterligere en observasjon fra Sovjetunionens tid som jeg mener har generell overføringsverdi. I militære sammenligninger mellom styrker fra NATO og Warzawapakten for noen tiår siden var det mye som var likt og mye som var ulikt, mye bra og mye dårlig både hos den ene og den andre, men én operativforskjell var gjennomgående og markant: Våre potensielle fiender fattet langt færre beslutninger lokalt, på slagmarken. Valg avgjørende for stridssituasjoner som hos oss ble truffet av offiserer engasjert i pågående kamphandlinger, måtte hos de andre refereres bakover til beslutningstagere i stabene, for ikke å si helt til Moskva. Fleksibiliteten ble derved dårligere, evnen til å respondere adekvat uten vesentlig forsinkelse forsvant. Intet er viktigere når ”the fog of war” gjør at man ikke lenger kan se kartet, og kartet dessuten ikke lenger stemmer med terrenget, enn å være ”on your toes” og kunne reagere kvikt på taktiske endringer.

For det er nettopp dette som særpreger de fleste katastrofesituasjoner, de er uventede og inntreffer iallfall aldri helt slik som man hadde sett dem for seg. Hva kan da fungere som rettesnor? Hva skal man gjøre når hendelsen er preget av individualitet, som nye katastrofer nesten alltid er, for historien gjentar seg som bekjent aldri, i alle fall ikke i alle viktige detaljer?

Det helt avgjørende er da at man har mannskaper som kan agere også uten ferdigskrevne planer. Katastrofetåken i hodet, enten frembrakt gjennom krig eller andre ekstremsituasjoner, er ikke noe eksepsjonelt, den er det normale i unormale situasjoner. Jeg gjentar: ”The fog of war” vil inntre, det uventede er å forvente når allting, unnskyld språket, går til helvete i en eller annen skarp og sinnsyk situasjon som på Utøya fredag ettermiddag 22. juli 2011.

Sier jeg at man ikke kan forberede seg på slikt? Nei, jeg sier ikke det, men jeg advarer sterkt mot overtroen på forhåndsfattede planer som man handler i samsvar med i nedsatte staber i departementer og direktorater; jeg tror ikke de er av stor nytte når det går varmt for seg, og i verste fall kan de gjøre betydelig skade. Litt minner de meg, parentetisk bemerket, om den ”forutseende utenriksledelse” som man festet lit til før andre verdenskrig, men som det viste seg var totalt verdiløs.

Det eneste som hjelper og som må gjøres, om og om igjen, er å trene mannskapene (”Grundighet gir trygghet” var mottoet for Hærens Jegerskole i sin tid og det gir uttrykk for en dyp sannhet; man kan aldri trene for mye), lære dem å forvente og gjenkjenne informasjonsmessig kaos slik at de vet at de kan leve med det og likevel fungere, og endelig: Lære dem at de har vår tillit og ikke behøver å frykte at storsamfunnet kaster seg over dem i anklagende syndebukkjakt når feil gjøres. Tillit er viktigere enn kontroll. Forsiktighetskultur må erstattes med handlingskultur. Jeg var litt inne på dette i ”Menn på vakt om natten”, men ønsket nå å utdype poengene ytterligere.

Vi lever i en tøffere verden enn mange politikere har vært villige til å innse. Norge er intet annerledesland i så måte; man kunne kanskje tilgis for å tro det før 22. juli i fjor (9. april er jo uansett glemt, later det til), men ikke etterpå. Katastrofer vil skje igjen, fordi noen vil oss vondt av den ene eller annen grunn eller som følge av menneske-uavhengige hendelser, gjennom anslag utenfra eller fordi forskrudde nordmenn finner det for godt å angripe sine egne. Dagliglivet er skjørt, fare kan når som helst oppstå. Borgernes sikkerhet er politikernes hovedansvar, alt annet er sekundært. Jeg kan bare håpe at velgerne flytter dette hensynet opp til der det skal være, øverst på prioriteringslisten, i sine vurderinger når valget kommer om et års tid.

Politiet må trenes bedre, fra grunnutdanningen av og fremover, til å ta hånd om krisesituasjoner. Dette inkluderer også bruk av dødelig vold om så er nødvendig for å beskytte seg selv og allmennheten. Den mentale beredskapen for at slikt kan skje, må hele tiden være der; å sørge for dette er et presserende lederansvar. Det er mange situasjoner der forsøk på samtale og andre tiltak for å dempe konflikter er klokt og riktig, men i andre tilfeller gjelder et annet og hardere språk. Jo mer Norge endres og ligner på den globaliserte verden rundt oss, desto tydeligere blir det at politiet i blant må ty til vold.

Man må være bevisst på at sentraliserte beslutningsprosesser i mange tilfeller ikke leder til bedre beslutninger. Uansett leder de til senere beslutninger. Når uskyldiges liv står i fare i skarpe situasjoner, er det nødvendig at beslutninger fattes av den eller de tjenestemenn som er på stedet, som ser og hører hva som skjer og direkte kan observere faremomentene. Tapt tid gir tapte liv, som man så tragisk erfarte det under politiaksjonen mot myrderiene på Utøya.

Implisitt i ovenstående er at politifolk (eller soldater i de tilfellene der Politiet ber Forsvaret om hjelp) skal vite at terskelen for å kritisere, for ikke å snakke om rettsforfølge, dem etter endt aksjon er svært høy med mindre helt spesielle klanderverdige omstendigheter foreligger. Der folk handler vil mistak gjøres, og intet er styggere enn skrivebordsmenneskers jakt på feil hos mannskaper som har gjort sitt beste i en akutt situasjon der utfallet ble ulykkelig. Politiet skal vite at de har politikernes og det sivile samfunns støtte, at vi verdsetter deres innsats og at vi skjønner at feil kan bli gjort. Det skal være mer, ikke mindre, vilje til tilgivelse overfor den enkelte som handlet, men der resultatet ble dårlig, enn det er for ministre eller etatsdirektører som gjemmer seg bak kollektive beslutninger og fellesansvar.

Vi lever i en tid der ting skjer fort. Også skadeverk skjer fort og på ubekvemme tidspunkter, katastrofer har oftest ikke vennligheten å utvikle seg langsomt eller komme mens full bemanning og beredskap foreligger. Dette nødvendiggjør at man fester mer lit til enkeltmenneskers evne og vilje til adekvat respons enn det et topptungt og styringsorientert politisk system og byråkrati er bekvemme med. I siste instans henger dette sammen med synet på borgerne som kapable og ansvarlige enkeltindivider.

Det er nødvendig å desentralisere beslutninger, både i samfunnet generelt og i politiet; med desentralisering mener jeg her først og fremst at man oppmuntrer til handlekraft også fra dem som er fjernt fra toppen i hierarkiske strukturer. Folk kan ta ansvar og de tar ansvar om de vet at slikt forventes. At dette i særdeleshet gjelder for dem som forvalter statens voldsmonopol, er selvsagt. Vi vil ikke ha et gjeldet politi preget at usikkerhet og ansvarsfraskrivelse. Vi vil ha et stolt, trygt og handlekraftig politi som vet at de har borgernes tillit og støtte, og som viser seg denne tilliten verdig når det smeller.

Les også

Menn på vakt om natten -
Heimevernet -
2,0 – 1,4 = skam -
Fusjonsmani -
Å gripe opplevelsen -