Kommentar

Noen bilder blir ikoniske. Motivet kan være flaggstangen som amerikanske marinesoldater reiste på Iwo Jima, den skrikende vietnamesiske piken som prøvde å flykte unna brennende napalm, et Che Guevara-portrett eller det stille grantreet i Nordmarka som ventet på Gjermund Eggen under femmila i Oslo 1966; vi har alle slike visuelle minner i sjelen. Hva som kjennes særlig inntrykksfullt eller meningstungt, kan selvsagt variere avhengig av personlighet og erfaring, men noen motiver finner gjenklang hos de fleste samtidig som de evner å bore dypt.

Jeg så et slikt bilde  med ikonpotensiale i disse spaltene for noen uker siden av vakre, unge, nettopp uteksaminerte Kaitlin Bennett som spaserte omkring på sitt tidligere lærested, Kent State University i Ohio, med et automatgevær på ryggen og en plakat påskrevet «Come and take it» i hånden. Fotografiet satte flere ulike tanker i sving, både rene historiske assosiasjoner og overveielser omkring den ytterst kilne balansen som helst bør eksistere mellom overskriftens to hovedord. Noen av refleksjonene turde ha allmenn interesse idet de ikke bare transcenderer tid og sted, men rører ved viktige holdningsforskjeller mellom europeere og amerikanere så vel som venstreliberalere og konservative.

«Come and take it» er ingen nymotens prøv-om-du-tør advarsel til eventuelle fiender som kan tenkes å ville røve til seg frihet, land, penger, våpen eller hva det nå måtte være, snarere dreier oppfordringen seg om ordkledd krigertrass av aller fineste årgang og merke. Vi har å gjøre med en direkte oversettelse av spartanernes «Molon lave» som var deres motto allerede under perserkrigene på 400-tallet før Kristus. Enn i dag finnes inskripsjonen på greske spesialsoldaters beltespenner. Jeg kjenner ikke Bennetts fagbakgrunn fra universitetet, men er steinsikker på at enten hun selv eller en god hjelper har valgt den aktuelle formuleringen med omhu. Ingen skriftlig oppfordring oser mer av frihetsvilje, koste hva det koste vil og uansett hvor farlig det måtte være å sette seg til motverge, enn akkurat denne.

I en samtidig amerikansk kontekst griper bildet inn i den pågående, heftige diskusjonen om hvor hellig og ukrenkelig det andre grunnlovstillegget (Second Amendment) skal være, det som sikrer borgerne rett til å eie og bære våpen. Saken handler til syvende og sist om hvem som skal garantere menneskenes trygghet så vel som demokratiske rettigheter i landet, kort sagt deres frihet; er det borgerens egen rett og plikt eller er det regjeringen som gjennom sine sikkerhetsorganer skal sørge for dette? Sistnevnte posisjon begrunnes i den uskrevne kontrakten som finnes i mange samfunn, særlig i slike som det norske, og hvis grunnplanke er følgende: Vi, borgerne, gir avkall på enhver voldsanvendelse, men til gjengjeld lover staten å se til at vi lever trygt og at ingen berøver oss våre legitime rettigheter som frie kvinner og menn.

Uansett hvilket filosofisk fundament et slikt system, en slik kontrakt, måtte ha, så finnes klare fordeler ved den, men også noen ulemper. Videre er det åpenbart som vi etter hvert skal komme til, at oppslutningen om den i betydelig grad vil variere avhengig av om borgerne føler at staten holder sin del av avtalen eller ikke. Sammenligninger av forholdene både over tid innen samme land og mellom ulike samfunn til et bestemt tidspunkt kan bidra til å avklare hva vi har å gjøre med.

Tilhengere av streng våpenkontroll hevder at dersom den enkelte borger fritt kan væpne seg, så er faren større for at han eller hun griper til våpen ved selv små konflikter; man vil altså få mer og vilkårlig vold. Mot dette «ville vesten»-bildet settes typisk opp et skandinavisk ideal der ingen bærer våpen, ikke engang norsk politi under normale omstendigheter. Eventuelle konflikter holdes da på et så lavt væpningsnivå at dødelig vold blir en ekstrem sjeldenhet. Jo da, sier man, det lyder kan hende bra at den enkelte borger skal innrømmes muligheten til å forsvare seg selv og sine med våpen i hånd, men praksis har vist at av slikt kommer mer vold, ikke mindre, og dessuten mindre rettferdighet og fred, ikke mer.

Inntil for få år siden delte jeg disse synspunktene nærmest uten motforestillinger, typisk skandinav som jeg er. Fremdeles har jeg stor sympati for konklusjonene, men betydelig tvil har sneket seg inn, en usikkerhet som henger sammen med at forutsetningene for et slikt velfungerende lavvoldssamfunn er begynt å vakle.

Kun dersom så å si alle deler den ethos som ligger til grunn for et tilnærmet avvæpnet samfunn, er dette åpenbart å foretrekke. Under slike forhold bruker selv ikke skurkene vold mot sine medmennesker, det være seg med kniv, skytevåpen eller annet, og ganske spesielt bruker de ikke vold mot barn, uskyldige kvinner og andre sivilister. Man sparker heller ikke løs på et nedslått, liggende offer; den allmenne æreskodeksen som alle en gang delte i Norge, tillot ikke den slags. Slik var samfunnet jeg vokste opp i, men dette er ved å forandre seg raskt og i skremmende retning.

Jeg vil gjerne understreke at det ikke er noe som helst umandig pinglete ved å akseptere selvpålagte restriksjoner, for eksempel et krav om ikke å bære våpen, for derved å redusere risikoen for ødeleggelse og død når konflikter blusser opp. Man skal imidlertid være smertelig klar over at vanen eller handlingsprinsippet i enkelte situasjoner risikerer å bli avslørt som alvorlig inadekvat dersom «the good guys», altså vi lovlydige, er de eneste som ikke har tilgang på våpen og gjerne heller ikke trening i å bruke dem. Poenget kommer godt frem i følgende spissformulering: «If guns are outlawed, only outlaws will have guns.» La oss ta for oss to moderne eksempler som illustrerer det jeg mener.

Anders Behring Breiviks mordraid kan fortolkes på mange ulike måter, men det var så sannelig også et usedvanlig stygt eksempel på hvor mye død som kan bli resultatet dersom det ikke gripes resolutt og raskt inn mot en galning (ordet er brukt i den folkelige meningen) som finner det for godt å begynne å drepe folk rundt seg under et eller annet bisart påskudd. Det tok flere timer før mannen ble stoppet. Politiet skulle – og burde! – ha satt ham ut av spill lenge før, gjerne med et velplassert distanseskudd, men det samme kunne også en eller flere væpnede vakter eller andre borgere med våpen ha gjort om disse hadde befunnet seg i nærheten og samfunnsånden hadde vært slik at adekvat handlingsberedskap fantes i bakhodet på alle voksne, ansvarlige personer. Så var ikke tilfellet, og resultatet ble flere titalls myrdede ungdommer, de fleste skutt ned etter at man skjønte at noe var alvorlig galt på Utøya. Så vidt jeg har kunnet notere, har det vært svært lite offentlig debatt om akkurat denne siden ved vårt samfunns inadekvate respons på hendelsene 22. juli 2011.

Ikke bare ved terroranslag, men også under de særlig i USA så sørgelig vanlige skoleskytingene har det flere ganger skjedd at morderen eller morderne har gått uantastet rundt og plaffet ned sakesløse, ubevæpnete offer. Men ved andre anledninger har noen kunnet skyte tilbake og derved uskadeliggjøre drapsmannen før han fikk fullført den planlagte dødsorgien. Derved er det illustrert at velrettet motvold faktisk virker iblant, at noen uskyldige liv spares og det totale omfanget av tragedien minimeres. Igjen er det beklemmende hvor lite disse sidene ved voldsepisodene kommuniseres, trolig fordi de ikke passer inn i «våpen dreper»-narrativet som er norske mediers foretrukne fortelling.

Den dominerende oppfatningen i vårt land er nemlig som følger: Jo flere folk som bærer våpen, desto flere vil bli skadet og drept av bevisst eller ubevisst avfyrte skudd. Kanskje har de rett, kanskje feil; sluttsummens størrelse og, ikke minst, sammensetning (hvem blir rammet, hvem går fri) er ikke helt enkel å forutse og vil sikkert avhenge av mange tilleggsfaktorer. 

En annen og viktig risiko er den som måtte finnes for konflikter mellom i utgangspunktet lovlydige, men redde og forurettede, borgere og statens sikkerhetspersonell dersom det blir vanligere at begge parter, og selvsagt særlig de førstnevnte, er væpnet i ulike situasjoner. I denne sammenhengen fant jeg frk Bennets photo-shoot på akkurat Kent State University mer enn en smule usmakelig, for nettopp her var det at vietnamkrigdemonstrasjoner  kostet fire studenter livet mens ni ble såret da medlemmer av Nasjonalgarden åpnet ild mot demonstranter våren 1970. Hadde begge sider hatt våpen, ville sikkert mange flere blitt drept både her og andre steder, så sterke var motsetningene innad i samfunnet på den tiden. Borgerkrigslignende tilstander er ikke til å leke med, snarere er det noe alle parter må søke å unngå i et samfunn. Intet er mer ødeleggende for et folk, uansett hvem som «vinner» eller «taper» når blodet koker og adrenalindunsten forgifter tanken i høyspente situasjoner.

Så lenge folket føler at en grunnleggende «fairness» styrer statlige maktmonopolers kontroll med demonstrasjoner og meningsutveksling mellom stridende fraksjoner i befolkning, samt at dominerende krefter innen det offentlige Norge (vi holder oss til vårt eget land nå, så får amerikanere og andre feie for egen dør) ikke systematisk misbruker sin stilling til å propagere et bestemt syn på aktuelle konflikter mens andre meninger undertrykkes, så tror jeg Ola Nordmann fremdeles aksepterer at staten alene tiltros retten til på alles vegne å bruke makt og vold der dette anses for nødvendig. Tilliten  til staten og det offentlige er imidlertid mindre enn før, ganske som tilliten til politikerne er vesentlig mindre enn den en gang var. Etter hvert som samfunnet heterogeniseres, er det trolig at denne utviklingen vil skyte ytterligere fart, ganske særlig når brede lag av folket føler at de styrende ikke tar tilbørlig hensyn til deres mening i spørsmål som har å gjøre med hvorvidt deler av vår nasjonale arv og frihet skal gis bort til andre.

Det ville være det ultimate tegn på sammenbrudt samfunnstillit dersom folket ikke lenger stoler på statens evne til å sørge for fundamental sikkerhet i det daglige. Selvsagt håper jeg at vi aldri kommer dithen i Norge, men jeg er ikke sikker lenger. Det påhviler de styrende et tungt ansvar for å se til at borgerne ikke opplever å stå overfor et valg mellom kollektiv trygghet og personlig ufrihet på den ene siden, og et fragmentert, gjennomindividualisert, «enhver er sin egen lykkes smed»-system på den andre. Erfaringen fra andre steder og samfunn har vist at uansett hva man da satser på, så skjer det fort at både friheten og tryggheten går tapt.    

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-