Kommentar

Likestillingsminister Lysbakken er en aktiv mann som kjemper for det gode og mot det onde på så mange fronter. Sist helg gikk han således i fakkeltog, organisert av kvinnegruppen Otter, til støtte for kampen mot voldtekt og vold i hjemmet.

Det er selvsagt en menneskerett å gå i demonstrasjonstog og de nevnte sakene er utvilsomt gode og verdige; du finner neppe noen som er uenige i målene. Det jeg imidlertid stiller meg en smule spørrende til, er ministerens valg av virkemidler når han nærer et dypt og brennende ønske om å gå aktivt inn for å bekjempe voldtektsbølgen som rammer Norge og særlig hovedstaden. Antallet anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo hittil i år ligger i skrivende stund på 53, et uhyre høyt tall sammenlignet med hva som har vært vanlig før. Enda verre blir det når man hører overgrepsmottaket hevde at det reelle antallet trolig ligger over 80 ettersom mange ofre som de kommer i kontakt med, velger ikke å gå til politiet med sin sak. Jeg spør meg altså: Er virkelig deltagelse i fakkeltog den beste måten for en ledende politiker, et regjeringsmedlem, å angripe saken på?

Å gå i demonstrasjonstog er jo snarere de mange og hjelpeløses måte å si fra om urett på, å forsøke å få de mektiges oppmerksomhet på. Jeg skjønner at reaksjonsmåten kan ha blitt nærmest for en betinget refleks å regne hos mange SVere, gitt partiets historiske bakgrunn. Men en minister, og tillike en nestleder og kronprins i et regjeringsparti, er ikke en alminnelig borger uten makt og innflytelse. Han kan spille på andre og mer effektive strenger om han vil. Det neste spørsmålet blir da: Betyr ikke problemet med voldtekter av norske kvinner nok for ham til å ville ta disse sterkere virkemidlene i bruk?

Jeg har tidligere (”Vilje, midler og konsekvenser”) poengtert at i de voksnes verden, og der skal helst ministre befinne seg, er det ikke tilstrekkelig å si eller på annet uforpliktende vis tilkjennegi at man ønsker å oppnå et mål. Man må også ville midlene for å oppnå målet, i alle fall i såpass grad at man aksepterer den nødvendige bruken av dem. Ellers blir ”jeg vil målet” intet annet enn tomt prat, munnsvær, og slikt inngir ikke tillit.

Statsråd Lysbakken vet at de aller fleste overfallsvoldtekter på kvinner i Norge utføres av fremmedkulturelle utenlandske menn. Det er tenkbart at man kan få voldtektsfrekvensen ned på lang sikt ved hjelp av alt fra holdningskampanjer til bedre belysning til flere overvåkningskameraer til jeg vet ikke hva; personlig tviler jeg på at bedringen ville bli betydelig, men tilnærmingen har en viss plausibilitet over seg og det er mulig at den ville vise seg effektiv. Likevel er det utvilsomt at slike forsøk vil ta tid og i mellomtiden vil mange titalls, kan hende hundretalls norske kvinner bli voldtatt i sitt eget land, i sin egen by. Svært mange andre, kvinner så vel som menn, vil under samme tid bli offer for meget grov vinnings- og voldskriminalitet uten seksuelle motiver. Alle ofrene vil påføres betydelige lidelser. Mange vil være fysisk og/eller psykisk merket for livet.

Ved vesentlig å redusere nærværet i bybildet av de nevnte fremmedkulturelle elementene kan man raskt få ned voldtekts- og voldskriminalitetsfrekvensen; dette er svært rimelig siden de står bak så mange av nettopp disse forbrytelsene. Det reduserte nærværet kan oppnås på tre hovedmåter: Ved å begrense disse menneskenes innreisemulighet til Norge, ved å sende dem ut som ikke har noe her å gjøre, og endelig ved å holde dem internert som ikke har lovlig opphold her, i påvente av snarlig utsendelse.

Jeg vet meget vel at disse forslagene innebærer vansker av juridisk-ideologisk natur. Men som Olof Palme engang sa, og akkurat her er jeg enig med ham: ”Politikk er å ville.” Man vil måtte gå noen runder med seg selv rundt vårt forhold til en del internasjonale konvensjoner og lovverk dersom man innfører grensekontroll på nytt. Likevel er vanskene først og fremst av psykologisk natur, og nå kommer jeg til å skrive noe som muligens vil få mange til å hoppe i stolen: Man må lære seg å diskriminere. Ordet bruker jeg da i dets egentlige, opprinnelige betydning, nemlig å skjelne. Man må begynne å skjelne mellom det og de som er nyttige for Norge (og svært mange immigranter til vårt land er det), og det og de som ikke er det; man må altså forskjellsbehandle. Dette vil uvegerlig involvere gruppetenkning – dette konsept som ganske ubegrunnet er gjort til et fyord i samtidspolitikken – hvilket på individnivå kan medføre urettferdigheter, men gruppetenkning er og blir nødvendig og noe alle griper til i svært mange sammenhenger i det praktiske liv. Midlene kan altså synes krasse, og de kan sikkert medføre kritikk fra både FN og EU og den internasjonale så vel som nasjonale godhetsindustrien, men de vil være effektive.

Det finnes situasjoner der de som styrer landet, bevisst må akseptere tap av egne innbyggeres helse og liv for å oppnå et overordnet, et viktigere gode – det typiske er soldater som må gå i kamp for landets frihet og selvstendighet, mens et mindre ekstremt eksempel er trafikkofre som aksepteres fordi vi oppfatter god samferdsel som så viktig for samfunnet – men det vi diskuterer her er så åpenbart ikke en slik situasjon. Politikerne skal ikke, har ikke rett til å risikere norske kvinners liv og helse for å unngå å falle i unåde hos globaliseringshigende internasjonale organisasjoner.

Myndighetene, inklusive minister Lysbakken, må altså klargjøre hvor sterkt de ønsker å oppnå færre overfallsvoldtekter, om ønsket er dyptfølt nok til at de også er villige til å bruke de midlene som er nødvendige. De skal vite en ting: Deres vesentligste mandat og viktigste oppgave er å gi norske borgere i Norge ytre og indre sikkerhet i sine liv, hverken mer eller mindre. Dette er selve grunnstenen i samfunnskontrakten mellom borgerne og dem de har valgt til å styre seg. De førstnevnte gir avkall på all voldsbruk seg imellom mot at de sistnevnte sørger for sikkerheten. Dersom de styrende svikter sin del av oppgaven, så har først vi, folket, et kjempeproblem, og da varer det ikke lenge før også makthaverne har det samme.

En hvilken som helt minister må selvsagt gjerne gå i akkurat det protesttoget han eller hun vil, og han kan gjerne fremlegge sine meninger på twitter for alt det jeg bryr meg; begge deler er relativt personlige ytringer som gir befolkningen signaler om personens sinnelag såvel som foretrukne adferdsmønster. Men det er aldri tilstrekkelig bare å si sin mening dersom du maktmessig er i stand til å gjøre noe mer effektivt for å nå målene. Da begår du en unnlatelsessynd, og slike er ingenlunde mindre alvorlige enn gjerningssynder.

Om Lysbakken og andre i toppolitikken virkelig vil fjerne størstedelen av overfallsvoldtektene, så finnes midlene. Får vi snart gjerninger som monner fra regjeringen, eller blir folket en ny stor dose tom retorikk til del? Jeg har en erfaringsmessig basert mistanke, men jeg håper jo at jeg tar feil.