Nå senhøstes gjennomfører norske skiløpere time etter time med elghufs, myrløping, staking i lange motbakker og annen styggedom som jeg knapt vet navnet på. Alt gjøres for å bli god til konkurransesesongen, for å nå høyt satte prestasjonsmål. Også hundrevis av idrettsutøvere som ikke heter Northug eller Bjørgen, og som aldri vil komme til å motta folkets hyllest som seierherrer, satser langsiktig, hardt og målbevisst. Noen vinner, de fleste gjør det ikke.

Alt dette finner vi naturlig og aktverdig: Skal man oppnå det man drømmer om, må man også ville midlene, den langsiktige og slitsomme kampen for å bygge opp god form og teknikk og alt annet som inngår. Om man ikke akkurat alltid er like aktivt begeistret for dem – myrløp i regnvær lyder for eksempel ikke som noe storveis tidsfordriv, synes nå jeg, men hver sin lyst – så innser man at i de voksnes verden finnes ingen vei utenom om målet skal nås. Lotteri og flaks er intet å stole på om man skal vinne fremgang og suksess, verken innen yrkeslivet, idretten eller noe annet ferdighetsspill.

På den andre siden av målet befinner handlingers konsekvenser seg. Man har gjort noe og dette fikk følger; slik er det jo som regel. Iblant er konsekvensene forutsett og vurdert som ønskelige, og det viste seg også retrospektivt at alt var såre godt; fint, da er alt i orden. Men ikke sjelden er utfallet mer vanskelig vurderbart, omstridt kanskje, eller det viste seg at ”bivirkninger” inntrådte som ikke var mistenkt eller i alle fall var vesentlig undervurdert i forkant. Hvordan tar man da hånd om situasjonen?

La meg trekke fram fire medisinske og/eller politiske (i ordets vide betydning) utviklinger eller vurderinger fra vår samtid med komplekse og til dels uklare følger der vondt og godt er blandet på en uregjerlig måte. Hvor bevisst og edruelig var man i konsekvensanalysen i forkant og i ettertid? Eller la meg vinkle tematikken på en litt annen måte, med utgangspunkt i en av mange definisjoner av etikk, nemlig at denne reflekterer ”our best thinking about our best interests.” Hvilke menneskers ”best interests” er det man har lagt vekt på i de scenariene jeg vil diskutere?

Det første eksempelet er rent medisinsk og gjelder mennesker med en alvorlig kreftsykdom. Kreftcellene kan alltid utryddes – typisk ved å bruke en eller flere av behandlingsmodalitetene kirurgi, stråling og kjemoterapi – men problemet er at det ofte ikke er mulig å gjøre dette uten alvorlig skade for, eller at man til og med tar livet av, pasienten. Det er ikke alltid mulig å si på forhånd hva som vil bli resultatet, ofte må man nøye seg med å fortelle den syke at risikoen er så eller så for det ene eller det annet hvis man gjør så eller så. Dette er vanskelig, for å si det mildt, men prinsippet er at man informerer så ærlig og usminket som mulig, og at man gjør det grundig. Det dreier seg tross alt om å bevare livet, og i slike situasjoner er de fleste villig til å akseptere både økt akutt dødsrisiko og alvorlige senfølger for å ha best mulig sjanse til å overkomme sykdommen. At pasienten stoler på legens informasjon om konsekvenser av handling eller ikke-handling, er helt fundamentalt; jo nærmere man står stupet, desto viktigere blir tillit til den som skal hjelpe. En gammel kollega hadde helt rett da han sa: ”En god lege er en du kan kjøpe gummistrikk i metervis av.”

På 1970-tallet gikk det en bølge av ”slipp pasientene fri”-tenkning gjennom psykiatrien og samfunnsmedisinen i Norge. Selvsagt var dette en arm av den radikaliserte bølgen som preget tiden, en slags helsemessig variant av filmen og sangen ”Släpp fångarna loss det er vår”. Fjern utenfratvangen så blir problemene mindre, for ”var människa i sin själ, i grunden vill så väl”. Rent konkret resulterte dette innen psykiatrien blant annet i at man først reduserte og deretter (på 80-tallet) la ned Reitgjerdet psykiatriske sykehus for farlige og særlig vanskelige sinnslidende menn. Kriminelle sinnsyke ble overført til mer eller mindre lokale tilbud som iblant var vel utbygd, men som ofte var alt annet enn klare til å ta imot det nye klientellet. Dette fikk konsekvenser, blant annet skjedde en del drap der tidligere pasienter ved Reitgjerdet tok liv av fullstendig sakesløse medmennesker. Også senere har man hatt eksempler på samme, blant annet ved knivdrapet på en trikkepassasjer i Oslo for få år siden utført av en mann nettopp sendt ut fra psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus.

Man visste at noen slike handlinger ville kunne skje. Hvor eksplisitt ble vurderingen gjort fra helsepolitisk hold at man aksepterte et økt antall årlige drap utført av sinnslidende fordi man ønsket å redusere bruken av tvang, inklusive tvangsinnleggelser, innen psykiatrien, samtidig som man ikke ville bruke vesentlig mer penger på fagfeltet? Har DU hørt en politiker si rett ut at noen flere drepte er den prisen vi får være villige til å betale? Jeg har det ikke.

En narkomaniepidemi har utviklet seg i Norge de siste 40 årene. Vi har mange rusmisbrukere, mange utslåtte og mange overdosedødsfall. Årsakene er innfløkte og jeg tror ingen kjenner det hele bildet, i alle fall ikke på en kvantitativ måte. Men i enhver rimelighetsvurdering av situasjonen vil faktorer som normoppløsningen i samfunnet (kampen mot alle autoriteter, svekkelsen av familien som sosial enhet), svak grensekontroll og lett tilgang for utenlandske pushere til et pengesterkt marked kunne vektes inn som betydningsfulle.

Venstresiden innen politikken har alltid hatt en forkjærlighet for samfunnsmessige i stedet for individualiserte forklaringer på enkeltmenneskers svikt og feil, enten det gjelder kriminalitet eller selvpåført sykdom. På den andre siden av det politiske spektrum fremhever liberalister av alle sjatteringer verdien av frihet fremfor ansvarlighet og enkeltindividets mest mulig uinnskrenkede rett til selv å velge livsmåte, inklusive hvilken type rus man vil hengi seg til. Hvor ofte ser vi de samme politikerne og samfunnsdebattørene si fra om at noen hundre ungdommers rekruttering til og fortapelse i narkomani årlig er en pris verd å betale for å ha et spennende og dynamisk samfunn preget av globalisme og stor frihet, men med tilsvarende liten omtanke for hva som er samfunnsgagnelig?

I disse dager er det brutt ut stor ståhei i media om epidemien av overfallsvoldtekter som rammer jenter og kvinner særlig i Oslo, men også i andre byer i kongeriket. Politikerne sveller over av empati og verbal handlekraft og fremmer til dels kreative forslag: De skal gå natteravn sammen (mon tro om de fortsetter etter at medieoppmerksomheten er avtatt?), belysningen i byen skal selvsagt bli bedre, kanskje burde også sosial seksualatferd (ved siden av den mer biologiske seksualkunnskapen) innføres som obligatorisk skolefag, og i alle fall skal det arrangeres kurs i norske seksualvaner på asylmottak slik at alle får vite at i Norge er det ikke tillatt å voldta, ikke engang lettkledde og berusede kvinner.

De aller færreste av de velvillige og omtenksomme på TV og i andre medier nevner elefanten i rommet, nemlig at nesten alle overfallsvoldtektene utføres av fremmedkulturelle unge menn. Fjernet du disse fra det norske samfunnet, reduserte du tallet overfallsvoldtekter med over 90% å dømme etter tallene.

Men her er det altså at det glipper for politikerne. De vil ikke midlene for å unngå de uønskede konsekvensene, eller de vil dem ikke nok, i alle fall, derfor snakker de heller ikke om dette. Det de da stilltiende medgir, er at voldtekt av flere titalls unge norske kvinner årlig er prisen det offisielle Norge er villig til å betale for ikke å opptre diskriminerende og risikere å krenke menneskerettighetene til den nevnte gruppen utlendinger. La meg være personlig og direkte, noe politikere aldri setter pris på: Ville de sett det slik også om det var deres egen datter som var blitt voldtatt? Jeg tror ikke det og jeg håper ikke det, men i praksis er de tydeligvis villige til å leve med disse konsekvensene, uansett hva de sier høyt.

Ikke misforstå meg: Jeg anklager selvsagt ikke politikerne for å VILLE voldtektsøkningen eller narkomaniepidemien. Problemet hva skyld angår er bare at det er knekkende likegyldig i hvilken sinnsstemning de befinner seg når de fatter sine beslutninger om aktivitet eller inaktivitet; sinnelagsetikk er ubrukelig som verktøy å styre landet med.

Norske myndigheters plikt er først og fremst å ha omsorg for nordmenns ve og vel. Norske jenters rett til å være trygge i egen by er derfor, i Norge, viktigere enn utlendingers rettigheter som lovlige eller ulovlige asylsøkere. Dette burde sitte så dypt i ryggmargen på politikerne at det skulle være unødvendig å minne dem om det. Men tar de ikke mest hensyn til egen befolkning, så må og skal de skiftes ut, det er faktisk så enkelt.