Dette har mindre å gjøre med å støtte de svake, og mer å gjøre med at man betaler det man tror man skylder.

Som en fullverdig norsk patriot som feirer nasjonaldagen vår med religiøs lidenskap, er det vondt å se forringelsen av sosialdemokratiet. Helt siden Norge ble rik på olje på 60-tallet, har landet vært stolt av sitt engasjement for de svake og mistilpassede, og har blitt satt på en pidestall av alle venstreorienterte kandidater overalt i verden.

Lite vet disse venstreorienterte at 52 prosent av den norske befolkningen mottok en form for støtte fra staten i 2022. 10,5 prosent av befolkningen er uføretrygdet, et tall som anslås å øke med om lag 2,5 prosent hvert år. Andelen uføre relatert til psykiatri øker drastisk hos de yngste, mens pensjonister må selge husene de har jobbet et helt liv for å betale, for å ha råd til stadig høyere skatter på pensjonene som er lavere enn lovet.

I 2012 ble det rabalder i norske nyhetsmedier på grunn av et nytt fenomen kalt «å nave», som er slang for folk som lever på sosialhjelp. Reglene åpnet for at de under 25-år kunne ta et friår etter videregående for å «chille og finne ut av ting» mens de mottok økonomisk støtte fra NAV. Kriteriene for å motta bistand hadde ikke endret seg, men holdningen til å søke om den type støtte hadde sakte gjort det. For å ta tak i dette problemet, satte den konservative fløyen press på myndighetene for å reformere reglene i 2018. Hvis problemet bare var at man ikke var streng nok ville prognosen for en reform være god. Tenåringene rapporterte imidlertid i en undersøkelse, en uforskammet oppfatning om at de hadde rett til penger fra staten. Kravmentaliteten hadde allerede slått så sterke røtter hos unge nordmenn, at reformen førte til at de nå måtte finne en ny måte å få det de mente at staten skyldte dem. Systemet som nå krever en diagnose for å motta bistand, ser plutselig en lang rekke mennesker med diagnoser som kvalifiserer til funksjonshemming.

I år er statlig økonomisk bistand til 18- til 29-åringer på et rekordhøyt nivå, hele tre ganger høyere enn i 1995. Blant de av Millenium generasjonen som lever av penger fra NAV, hevder 63 prosent å ha psykiatriske problemer. De hevder å ha nøyaktig den typen symptomer det stilles krav om for å få trygd. Helsepersonell som ikke er ansatt som vaktbikkjer, men trenet til å se og diagnostisere psykiske lidelser, har en naturlig tilbøyelighet til å ha sympati for dem.   Behandling av psykiatriske lidelser er en djevelsk vanskelig og langvarig prosess, så det å skrive en søknad som argumenterer for en pasients generelle reduserte kapasitet, gir i det minste en følelse av å ha gjort noe. For ikke å nevne at en psykiater kan komme til å føle seg ansvarlig for enhver forverring av pasientens tilstand, dersom den unge, bedende personen blir stående uten inntekt. I Norge er hver psykiater ansvarlig for en liste av pasienter som veiledes av rundt seks sosialarbeidere, psykologer, eller sykepleiere. Disse avgjør om de skal skrive en søknad om uføretrygd. Psykiateren skriver under mellom sine mange møter, og ofrer ikke den type søknader stort mer enn et blikk. Sosialtjenestens ansatte anfører at de ikke har noe å bemerke til godkjenning av søknaden psykiateren har skrevet under, og den glir igjennom uten særlige problemer.

Det er nesten utrolig at i dette landet som er kjent for sin skientusiasme og utendørs aktivitet, skal utmattelse og tretthet være den vanligste forklaringen på uførhet. Med mindre det vi ser er konsekvensen av å motarbeide menneskets natur i generasjoner. Vi trenger ikke gå så langt som å kalle de som søker uføretrygd for unnasluntrere. Når du er på nattklubb etter en lang dag, vil utmattelsen avta med den smittende stemningen fra folk som danser og koser seg. Å gå inn i et klasserom der halvparten av elevene sover, vil få deg til å kjenne utmattelsen komme i løpet av et sekund. Bevisene er sterke for at psykososial påvirkning på vanlige psykiatriske lidelser er en avgjørende faktor, og mye sterkere enn nevrobiologiske bevis. Vi trenger alle et bestemt miljø rundt oss for ikke å bli ofre for våre verste impulser, som alltid er en trussel og må holdes i sjakk.

Nordmenn har i utgangspunktet aldri lært seg ansvaret som skal til for å sørge for at det er nok bensin på bilen.

Venstrepolitikere har en tendens til å sammenligne det å få kortvarig uføretrygd med å kjøre bil på en motorvei, svinge av på en veiskulder og vente på å få fylt opp tanken. Problemet er at nordmenn aldri har lært seg ansvaret som skal til for å sørge for at det i utgangspunktet er nok bensin på bilen. Nå er den veiskulderen stappfull av biler som venter på å få påfyll — noe som underbygges av at 81 prosent av de som får kortvarig uføretrygd fortsetter å motta livslang uføretrygd. Det samme gjelder for behandling av psykiatriske lidelser. Å eliminere hverdagens gjøremål er lite egnet til å forbedre mental styrke. Tvert imot, den beste terapien er å bli tvunget til å kjempe en dag til, for å bevise for deg selv at du er sterkere enn du trodde, og i stand til å møte verden med rak rygg. Når 50 prosent av nordmennene utvikler en psykiatrisk lidelse i løpet av livet, blir motivasjonsfaktorene viktige. Hvorfor skal du prøve så hardt for å overvinne utmattelse, når det er tre ganger så vanskelig som det å bli reddet av å bli i sengen og motta uføretrygd i fremtiden?

Raushet mot de som virkelig hadde det vanskelig var en gang grunnfjellet i disse sosiale programmene. Men når halvparten av befolkningen søker om bistand og uføretrygd, ser vi gradvis at hver enkelt lidende får mindre. Derfor har det nidkjære engasjementet for sosiale tjenester og skatt mindre å gjøre med å støtte de svake og mer å gjøre med å betale det man føler at man skylder. Hvis den type tjenester fra det offentlige tas for gitt, vil staten bli behandlet som en forelder, og vennen din som har uførestønad blir som et slags søsken som får noe du ikke får.

 Hannah Spier, M.D. er en norsk psykiater som praktiserer i Sveits og har sin utdannelse i psykiatri fra Universitetet i Zürich. Hun er mor til tre små barn og er forfatter av The Substack Psychobabble. Hun offentliggjør podkasten «Hva burde jeg fortelle min datter?» to ganger i måneden på Apple Podcast og Spotify.

Denne artikkelen ble tidligere publisert hos Spectator.org on den 23. mai 2023, og republiseres på Document.no med forfatterens velvillige tillatelse.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!