Gjesteskribent

Yrkesbetegnelsen «sosionom» blir ofte brukt som et skjellsord i Norge. Til å begynne med var det et yrke som ble assossiert med å sy puter under armene på «døgenikter» og rusmisbrukere. Sosionomen forsto dem så godt at skattepengene rant ut av både statskassa og den kommunale kassa.

Idag er sosionom synonymt med å øse ut penger på våre nye landsmenn. Og til en viss grad kan det se slik ut for en utenforstående. Både når det gjelder rusmisbrukere, «døgenikter» og endel av våre nye landsmenn, øses det faktisk ut endel skattepenger. Sosionomen er utdannet i et fag der debatten om å være verdig/uverdig til hjelp skal være et ikke-tema, og oppgaven på et sosialkontor blir derfor å finne hjemmel i loven for å hjelpe. Pr. definisjon og rent praktisk er det nok sosionomen/sosialarbeideren som kaster penger etter både verdige og uverdige; men det er lovverket sosionomen arbeider i henhold til, som gjør det mulig. Og det er våre politikere som har fastsatt lovverket.

Nå skal det sies – og det ettertrykkelig – at et velferdssamfunn SKAL ha et nettverk der de som ikke makter, har evner eller av andre årsaker ikke klarer seg, skal få hjelp til å komme videre. Det skal Lov om sosiale tjenester (LOST) sørge for. Dette lovverket sikrer at vi alle, om vi skulle trenge det, kan få økonomisk bistand for en kortere periode av livet. LOST forutsetter at alle vurderinger bygger på skjønn – noe som ikke betyr at saksbehandlerne skal sitte for seg selv og synse og tro. Noen gjør nok det – det er ikke å benekte. Men erfaringsmessig gjør de fleste så godt de kan, der de tråkler seg gjennom LOST og lovens forskrifter. Alle avslag og innvilgelser skal begrunnes faglig og på empiri, hvilket igjen forutsetter kunnskap om samfunnets oppbygging, miljøet den enkelte lever i, normer og regler, psykologi, rusproblematikk mm. En sosionom er utdannet etter en såkalt «generalistmodell» – noe som innebærer å vite «litt om alt». Der mer kunnskap trengs, hentes den inn i samarbeid med de profesjoner som innehar kunnskap man er i behov av. Avgjørelsen, selve vedtaket om innvilgelse eller ikke, blir så godkjent av teamleder eller evt. jurist der det finnes.

Så over til frustrasjonen. Hva vet vi som jobber i yrker der kontakt med innvandrere er blitt endel av vår hverdag? Hva vet vi om flyktninger, asylsøkere, personer med opphold på humanitært grunnlag, personer på familiegjenforening mm. Vet vi tilstrekkelig faglig sett til å ta imot all den elendighet som behandlingsapparatet etter hvert står overfor? Sosialtjenesten har sine sosionomer og jurister med varierende kunnskap, både når det gjelder livserfaring og skolering utover grunnutdanningen. Visse innen spesielle profesjoner vet nok endel om traumer, krigserfaring, barnemishandling, men vet vi som arbeider i førstelinjetjenesten tilstrekkelig? Og vet de andre faggruppene egentlig hva LOST går ut på? Selv samarbeidet jeg med en advokat i en sak engang, han var advokat for min klient, og han sa rett ut at han ikke hadde mye begrep om hva LOST ville kunne bety for hans/min klient. Han ante faktisk ikke hva «mitt» lovverk gikk ut på! Hva skal en sosialarbeider da forvente av kunnskap om LOST hos en psykolog, politibetjent, i skoleverket og fengselsvesenet etc. – alle instanser et sosialkontor må forholde seg til og samarbeide med?

I hovedtrekk er LOST bygget opp for å ivareta akutte hjelpebehov, samt økonomisk bistand for en kortere periode der målet er å gjøre personen selvhjulpen. Hjelpen skal kun gis til personer bosatt i Norge, og personer som har lovlig opphold- og arbeidstillatelse. På tross av dette klare påbud i lovverket gis sosialhjelp til personer uten at de oppfyller ovennevnte kriterier. Det være seg om de har kommet seg inn i landet uten å ha blitt registrert eller om de er utvist. Selv har jeg i mitt arbeid i sosialtjenesten opplevd følgende:
(Alle eksempler som følger gjelder personer som kommer enten fra Pakistan, Iran, Irak, Marokko eller Somalia. Det er personer med enten flyktningstatus, opphold på humanitært grunnlag eller permanent oppholdstillatelse. Generaliseringen av eksemplene tar ikke bort essensen og det prinsippielle i saken.)

1:
Personer som er utvist fra Norge etter kriminelle handlinger tilsvarende 1 års soning i fengsel, får fortsette å bo i Norge. Politiet har ikke kapasitet til å følge dem til flyplassen, og dermed er det opp til enhver om de vil bli eller ikke. Mange velger å bli. Til tross for at sosialtjenesten viser til at de ikke har rett til å motta sosialhjelp, har jeg erfart at Fylkesmannens kontor omgjør vedtaket og pålegger sosialtjenesten å sørge for livsopphold og bolig. Grunnprinsippet i lovverket om at «alle andre muligheter» skal tas i bruk før sosial stønad innvilges, settes dermed tilside. I slike tilfeller vil «alle andre muligheter» bety: du har et land du kan og skal reise hjem til!

2:
Foreldre med fysiske og psykiske problemer, der barneskolebarn opptrer som tolker i det daglige. De opptrer også som voksenpersoner i familien, da foreldrene enten ikke er i fysisk stand til husarbeid eller har uklare psykosomatiske diagnoser som ikke kan kartlegges grunnet språk, behandler er feil kjønn i henhold til religion etc. Ofte ser man hele familien forsvinne en måned før skoleslutt – og de er ikke tilbake før minimum en måned etter skolestart. Alt i forståelse med skoleverket. Likevel beklager skoleverket ved hver skolestart at skolepulter står tomme! Skoleverk og barnevern toer sine hender, trygdekontoret og sosialtjeneste utbetaler penger.

Det har også vært eksempler der enslige foreldre med barn forlater Norge og barna til barnevernet. De forlater dog landet først etter at de har fått innvilget uføretrygd. Påskuddet for å forlate landet er å fortsette kampen mot regimet i hjemlandet, sammen med sin ektefelle som fortsatt er i landet. De var altså flyktninger pr. def. – men overlater sine barn til fremmede for å fortsette en kamp i et land de flyktet fra. På et vis høres dette rimelig ut, at man faktisk ønsker å hjelpe til i sitt hjemland. Samtidig blir det hele noe underlig. Det skulle være tilstrekkelig at den ene ektefellen er i hjemlandet, mens den andre tar seg av barna. Istedet oppholder man seg i Norge i flere år, og reiser først når uføretrygden er i orden.

3:
På grunn av det visstnok tette familieforhold i visse islamske land, opplever sosialtjenesten at foreldre med fysiske eller psykiske problemer, krever at voksne arbeidende barn slutter i arbeidet for å hjelpe til hjemme. Hjemmebaserte tjenester blir ikke alltid akseptert som kompetente i en situasjon der evt. en mannlig pleier skal stelle en muslimsk kvinne hjemme. Det søkes evt. da om omsorgslønn – noe sosialtjenesten ikke innvilger. Men forventninger ligger der – og det er ofte en lang prosess som settes i gang for å få barna tilbake i jobb – eller evt. skolegang.

4:
Det er mange enslige menn som kommer til Norge. Noen har ektefeller i hjemlandet, andre ikke. De som ikke har det, skaffer seg ikke sjelden kone i hjemlandet i ettertid. Norske myndigheter har godkjent ekteskap som er inngått pr. stedfordredere i de forskjellige menns hjemland . Kvinnene kommer så til en menn uten annen bopel enn en hybel, ingen annen inntekt enn sosialhjelp, og mannen har kanskje en psykiatrisk diagnose i tillegg til et rusproblem. Kvinnen blir slik selv sosialklient, og går en svært usikker fremtid i møte.

Det er også kjent og erfart at kvinner og barn som kommer på familiegjenforening, ikke er gift med den mannen som har fått dem inn i landet. «Kone» og «barn» kles opp for tusener, mannen får større bolig på grunn av barna – og så er kvinne og barn forduftet. I et par tilfeller reiste mor og barn til et annet Skandinavisk land, der de hadde andre familiemedlemmer.

5:
Ja – disse mennene! Mange er vanskelige å få i tale når det gjelder norskundervisning og siden tiltak med tanke på arbeidsgivende inntekt. Det hjelper lite å halvere livsoppholdsbeløpet for en slik person, når Fylkesmannens kontor omgjør vedtaket til fordel for mannen – og i tillegg pålegger sosialtjenesten å tilbakebetale beløpet som ble holdt tilbake. Sosialklientkarrieren er sikret for all fremtid på den måten. Og dette gjør Fylkesmannen vel vitende om at lovgivningen gir sosialtjenesten full anledning til slike virkemidler. Den slags virkemidler tas i bruk med hard hånd overfor de fleste etniske norske menn og kvinner, som ikke har tilleggsproblemer som rus og psykiatri.

Det er nok av eksempler blant de sistnevnte, som tross fysiske lidelser må gå i årevis på tiltak uten noen form for utsikter til arbeid. Det ser ut til at det viktige er å ha folk på tiltak, om det gavner den det gjelder er uinteressant. Det ser flott ut på papiret for politikere – og det er et slit for den det gjelder, når en slik uforutsigbarhet i livssituasjonen pågår år etter år. En slik situasjon sliter folk ut, og det er prinsipielt betenkelig når man samtidig ser friske menn fra evt. Somalia slippe unna med et pennestrøk.

Dette går norske skattebetaleres penger til! Det er selvfølgelig ikke normen – men det skjer! Det skjer såpass ofte at en sosionom med 6 års erfaring fra rent sosialkontorarbeid har opplevd det gjentatte ganger. En vanlig sosialarbeider forsøker å gjøre det loven sier han/hun KAN gjøre – innenfor lovverket. Der hele blir absurd når fylkesmenn går inn og pålegger sosialtjenesten endring av vedtak til noe som står i sterk strid med lovteksten. LOST skal sikre kortvarig hjelp – ikke årevis med hospitsutbetalinger i kr. 35.000,- klassen pr. mnd. Innebygd i LOST ligger en mengde krav til klienten, krav som jeg har opplevd blir mindre og mindre jo lenger bort fra Norge man er født! Min erfaring er at svært mange innvandrere blant visse grupper, kjenner lovverket like godt som sosialtjenesten. De kjenner også til nordmenns evige redsel for å bli kalt rasist – en merkelapp jeg er vel kjent med fra mitt yrke. Et nei er nok til å få denne beskyldningen mot seg – fra visse. Jævla hvite hore, ludder, trusler om voldtekt, «jeg vet hvor du bor» – er heller ikke ukjent. Ingen av våre mannlig etnisk norske klienter kalte vår kvinnelige innvandrersosionom for noe som helst! Nei – dette er snakk om stor kunnskap fra endel av de mannlige innvandrerklientene, om vår norske «skamfølelse» over å være hvit! De vet hvor skoen trykker – for de har vært i systemet i årevis!

Samtidig møter sosialarbeideren ikke bare krav fra klienten. Sosialarbeideren møter også sterke krav, meninger og synsinger fra andre i behandlingsapparatet (psykologer, DPS, barnevern, skole, hjemmetjeneste, fengselsvesen, pårørende, sykehus etc.) om hva deres klient/pasient er i behov av når det gjelder penger. De sitter med en etterhvert mer personlig relasjon til vedkommende, og mener seg ofte å vite bedre enn sosialtjenesten hva LOST kan tilføre deres pasient. Overleger, psykologer, psykiatere vet jo alt – og ingenting om de begrensinger som er innebygd i LOST. Det er bare å ringe fra psykiatrisk avdeling på et sykehus, og si; Mohammed skrives ut i dag, og trenger bolig…….. Javel! Det har vi ikke – muligens et hospits…. NEI – han må ha en ordentlig bolig….. Vel, kanskje det hadde vært en god ide å ta kontakt med oss litt tidligere, fått til et samarbeid…….Resultatet er at sosialarbeideren bruker resten av dagen til å fremskaffe bolig, om det er mulig! Til tross for at man har hundrevis av søknader som skal behandles.

Selv sitter jeg igjen med en opplevelse av at er du vanskelig nok, er du født i et muslimsk land (for det ER faktisk de som er problemet) og er enslig mann – da kan du leve som sosialklient i årevis – muligens resten av livet. Mange har ekstrainntekt i tillegg, men den er så svart at den aldri kommer opp i lyset. Man bare aner – når man ser klær og smykker de av og til glemmer å ta av seg. De gangene jeg har greid å få tak i noen av deres familiegjenforente koner, møter jeg ofte kvinner som i utgangspunktet er ressurssterke. Og det må de være, sier de selv – når man er gift med en mann som eks.vis tygger khat hele dagen. Jeg har møtt kvinner som ikke får møte meg uten at mannen er tilstede. Fordi mannen vil ha kona hjemme – og ikke i norskundervisning. Hun kan jo risikere å sette seg inn i sine rettigheter etterhvert – tenker jeg! Kjønnslemlestelse? Det snakkes som om dette er en nyoppdagelse de senere årene. Dette har vi visst om – via disse kvinnene, og noen ungjenter som ble tvangsgiftet bort på en av de lengre ferieturene som ingen etnisk nordmann noengang vil få. Alt for kulturen – i et land som er totalt på tvers av vår egen!

Norge som land bør snart våkne. Vi tar faktisk imot personer vi ikke har ressurser til å ta imot. Hverken når det gjelder det faglige, eller også når det gjelder det litt mer kyniske. Vi må blitt mer kyniske – kanskje like mye som NAV forholder seg til sine etnisk norske klienter. Kanskje vi skulle rydde litt i egne rekker, før vi tar tak i hele verdensproblematikken? Eller – det har vi vel allerede gjort så mange ganger og med så store beløp – at nå er det på tide med fokus på Norge.

Av Advena

Advena har lang erfaring fra helse – og sosialsektoren.