Gjesteskribent


Illustrasjonfoto: Bente Haarstad. Personen på bildet har ikke tilknytning til saken.

 

Den hijab-kledte somaliske kvinnen ser frustrert på meg da jeg forteller henne at hun må delta i arbeidspraksis for videre rett på sosialhjelp. Historien om Fatima, som jeg vil kalle henne videre i denne fortellingen, handler om en feilslått innvandringspolitikk og en velferdsstat nær sammenbrudd.

Fatima vil være hjemme, og hun ønsker å være sammen med andre somaliske kvinner som heller ikke jobber. De møtes på dagtid, snakker sitt eget språk, og deltar ikke på noen norske arenaer som kunne styrket mulighetene for jobb. Fatima har nok med seg selv og sin egen klan. Den norske klanen betaler for hennes tilværelse.

Fatima flyttet til den lille randkommunen hvor jeg jobbet som NAV-rådgiver for noen år siden. Hun kom sammen med sine tre barn som var i slutten av tenårene, to sønner og en datter. Far til barna var ukjent. Fatima kjente sine rettigheter til trygd og sosialhjelp når hun flyttet til kommunen, trolig kjente hun disse allerede når hun forlot sitt eget hjemland.

Hun begynte på introduksjonsprogrammet, men hadde høyt fravær. Et fravær som skulle ha medført trekk i stønad, men flyktningkonsulenten mente trekk av stønaden ville skade tilliten Fatima hadde til kommunen. Så Fatima lærte seg at fravær ikke fikk konsekvenser. Hun trengte ikke lære seg norsk, hun trengte ikke bidra. Alt var gratis. Flyktningkonsulenten var stolt over sin egen snillhet og godhet.

Barna til Fatima begynte på skole. De var lite motiverte til skolegang. De droppet ut av skolen, og når de fylte 18 søkte de sosialhjelp. Fatimas yngste sønn kom på mitt kontor. Han kom med en utfylt søknad om sosialhjelp. På feltet «nasjonalitet» hadde han skrevet Djibouti, taushetsplikten hindret meg i å kontakte utlendingsmyndighetene, det har plaget meg i flere år.

Fatima hadde fortalt ham at han hadde rett til sosialhjelp etter at han fylte 18 år. Jeg krevde at han skulle delta i en arbeidspraksis for rett på sosialhjelp. Sønnen forlot gråtende kontoret. En rasende konsulent fra kommunen kom og skjelte meg ut sammen med Fatimas sønn, som var sjokkert over kravet om arbeidsinnsats for rett på penger fra kommunens skattebetalere senere på dagen. Vi kunne ikke stille slike store krav til ham siden familien var så sårbar i samfunnet. De klagde til fylkesmannen, men fylkesmannen ga meg medhold, og sønnen måtte delta i en arbeidspraksis for rett på sosialhjelp. Da fikk han en sykemelding fra lege, og dermed slapp han å jobbe.

Fatimas eldste sønn voldtok ei jente sammen med en annen mann fra Somalia/Djibouti. Mens han ventet på rettssaken og dom, fikk han innvilget arbeidsavklaringspenger. Han kom ofte innom NAV-kontoret og krevde supplerende sosialhjelp, siden han brukte opp trygdepengene på noen dager. Jeg måtte gi ham matpenger flere ganger i måneden, for det hadde han rett på, fortalte han meg. Han kjente til det snillistiske regelverket i sosialtjenesteloven. Han var fryktet i det lille tettstedet. Han solgte narkotika, og hadde vært i flere voldsepisoder. Folk på stedet håpte at han ville få en lang dom for voldtekten.

Datteren til Fatima ble tidlig gravid. Hun opplyste til NAV at hun og barnefaren ikke bodde sammen, og søkte om overgangsstønad. Barnefaren var en somalisk mann. Hun fikk innvilget overgangsstønad, men ofte når jeg kjørte forbi boligen til kvinnen på vei hjem fra jobb, så jeg barnefaren sammen med Fatimas datter og deres felles barn. Jeg meldte forholdet inn til NAV Kontroll. De foretok undersøkelser, men de kjente sine rettigheter og visste hvordan man skjuler sporene av felles husholdning. Min observasjon var ikke nok bevis, og hun fikk beholde stønaden. Jeg ser barnefaren fortsatt ofte sammen med Fatimas datter og hennes barn.

Fatima og hennes barn er fortsatt ikke i arbeid, selv flere år etter at de flyttet til Norge. Fatima og hennes familie har meldt seg ut av det norske samfunnet, og har nektet å arbeide eller utdanne seg. Det er deres eget valg. De har hatt mange tilbud om arbeidskvalifisering, utdanning og arbeidspraksis.

Men de har bevisst unndratt seg disse tilbudene, og vi har latt dem gjøre dette. Det er en institusjonalisert praksis i det norske velferdssystemet blant leger, sosionomer og politikere der oppfatningen og utøvelsen av velferdsarbeidet er at det er synd på innvandrere som kommer til Norge, og at disse ikke skal møte normale krav til arbeidsdeltakelse og en plikt å forsørge seg selv.

Vi kan ikke fortsette på denne måten. Dette uvesenet er i ferd med å undergrave velferdssystemet, og må bringes til opphør.

 

Geir ønsker å være anonym. Document vet hvem han er, og vi har sjekket hans historie.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.