Sakset/Fra hofta

Av en eller annen grunn har Aftenposten hengt noen betraktninger av Iffit Qureshi – herunder en stygg sykeliggjøring av Yahya Hassan – på et ellers utmerket intervju med Sylo Taraku om integrering. Hun sier seg enig med sistnevnte i at integrering krever egeninnsats.

Deretter kommer forbeholdene:

Hun mener imidlertid at man ofte snakker om integrering uten å ha definert begrepet først. Er «Ola» fra Oslos vestkant som aldri har kontakt med noen innvandrere på østkanten godt integrert? Mens «Fatima» som har venner fra hele Oslo, men går med hijab, ikke er det? spør hun.

Sånn umiddelbart går det an å spørre seg hvorfor Qureshi avgrenser samfunnsgeografien til hovedstaden. Vi tenker jo på landet som et fellesskap. Skulle det ikke på en eller annen måte telle i Olas favør, hva graden av integrering angår, at han i sitt valg av gevanter ikke virker fremmedgjørende på nesten hele landets befolkning?

Det med definisjonen har hun ellers rett i. Når er man integrert? Folk flest har nok en vag følelse av dette, men spør man f.eks. det kompetente departementet, blir man ikke så mye klokere:

Alle som bor i Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i landets fellesskap.

Målet for integreringspolitikken er like muligheter, rettigheter og plikter for innvandrere og barna deres til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv.

Her fremstår integrering som en slags utopi det er statens oppgave å legge til rette for. Når hadde alle like muligheter? Når kunne en stat ordne det?

Et annet problem er at integreringspolitikken på denne måten kan gjøre krav på å være vellykket med vanntette skott mellom grupper av befolkningen, så lenge de er omtrent like lovlydige, velutdannede, rike eller tilbøyelige til medlemskap i frivillige organisasjoner. Sånn sett lyder Qureshi som et ekko av departementet:

De fleste innvandrere følger norsk lov og norske regler. De går på jobb, tjener penger, betaler skatt.

Men integrering betyr snarere at skottene mellom befolkningsgrupper ikke er så pottetette. Hvilket nok krever størst innsats fra medlemmer av minoriteten, siden majoriteten i kraft av sitt større antall og lengre historie i landet ikke er rede til å endre sine sedvaner.

En operativ definisjon kunne godt være at du er integrert hvis du gir barna dine lov til å gifte seg utenfor gruppen, eller du får lov av foreldrene dine til å gifte deg utenfor gruppen, og da i særdeleshet med en person tilhørende majoriteten. Fravær av integrering er altså ikke nødvendigvis ens egen skyld. Giftermål med en i majoritetsbefolkningen er forøvrig den mest pålitelige veien til integrering, av opplagte grunner. Det ville ikke akkurat skade om den nye regjeringen merket seg dette.

Det kan synes som om Qureshi ikke er helt med på disse notene:

– Integrering kan ikke innebære at man skal ta av seg hijaben.

Det var da fasansfullt, for det er ikke så mange andre symboler som klarere forteller omgivelsene at «du og jeg tilhører forskjellige verdener». Hvis det plagget ikke var assosiert med et Adgang forbudt-skilt, trengte det kanskje ikke være sånn. Men det er det jo. Er det noen som har sett en ugift, hijabkledd jente gi kjæresten sin, kanskje en nordmann, et kyss på Grønlands torg?

Nå trenger det ikke være sånn at Fatima ikke er integrert før hun våkner opp bakfull og med tapt uskyld hjemme hos den norske kjæresten hun ikke er gift med. Men hvis tanken på et lignende scenario etter at ringene er på plass oppleves som forbudt, krenkende og vemmelig hos en klan Fatima gir sin fulle lojalitet, er hun ikke integrert.

Alle vet dette, og det er på tide å si det høyt. Så neste gang noen intervjuer en talsperson, kan et av spørsmålene lyde: Kunne datteren din ha giftet seg med sønnen min?

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mener-god-integrering-forst-og-fremst-krever-egeninnsats-fra-innvandrere-selv-7336144.html