Norskhet kan være vanskelig å definere. De fleste starter med ord som demokrati, likestilling og menneskerettigheter. Men dette er å finne i mange land. Det er ofte enklere å definere norskhet ut fra hva det ikke er. Vi nordmenn, vet hva som er norsk. Vi vet det bare.

Fra utlandet ser Norge og nordmenn annerledes ut enn hva nordmenn selv oppfatter. Ting nordmenn tar for gitt har andre ikke tenkt på, og omvendt. Å se Norge og nordmenn gjennom noen andres øyne kan være lærerikt.

Men du trenger ikke å bo utenlands for å betrakte Norge og nordmenn med andre øyne. Innvandrere gjør det daglig i Norge. Og mange av dem opplever at norskheten er noe de ikke helt tar del i. De føler seg utenfor.

ANNONSE

Dette utenforskapet er ikke noe særfenomen i Norge. De er opptatt av dette i alle land i Europa. Det skal være grunnlaget for manglende integrering, avmakt og radikalisering blandet med en god porsjon skepsis og bitterhet. Og det ender i terrorisme.

Usman Rana har skrevet en kommentar i Aftenposten i forbindelse med serien #Jegernorsk. Han utfordrer norske medier:

Norske medier har et ansvar for at vi snart leser om den første generasjonen mørkhudede nordmenn, og ikke fortsetter å telle antall innvandrergenerasjoner.

rana

Usman Rana vil tøye definisjonene av norskhet

«Førstegenerasjon av mørkhudede nordmenn», skriver Rana. Han tror kanskje at en «mørkhudet nordmann» kan bli en norsk versjon av «black British»? Men dette er ikke sammenlignbart. En «mørkhudet nordmann» må bli til en «black Scotsman» eller «black Englishman», og disse uttrykkene finnes ikke på engelsk all den tid Scotsmen og Englishmen er etniske befolkningsgrupper.

Det ligger et genetisk aspekt i ordet «nordmann» uansett hvor mye myndighetene og Språkrådet forsøker å fjerne det. Nordmenn må da også få lov til å tilhøre et eget folkeferd, ikke bare en definisjon av en tilfeldig befolkningsgruppe innenfor en landegrense. Fellesordet «norsking» som Hylland Eriksen så gjerne ville introdusere, frister fremdeles ikke. At vi kun har ordet nordmann sier vel mye om hvor homogent samfunnet har vært opp igjennom tidene.

Vi får ikke et større samhold eller bedre integrering av at nordmenn innlemmer innvandrere i uttrykket «nordmenn». For det er nettopp dette det blir på folkemunne: «nordmenn». Folk skjærer allerede tenner når de leser i avisene om «nordmenn» som terrorister i Kenya. Jeg tror ikke at «mørkhudet nordmann» vil lette på gnisselydene.

Rana har et merkelig utgangspunkt når han kritiserer mediene. Det finnes knapt noen annen gruppe som er så glade i det «nye norske vi» som norske medier. Vi som leser både litt her og der ser at lokalavisenes reportasjer hvor innvandrere figurerer negativt ikke plukkes opp av riksavisene. Saker som tidligere ville gitt tabloidoppslag, blir nå forbigått i stillhet. Det er ikke ansett som «god tone». Selve serien #Jegernorsk er nettopp et eksempel på hvor glade norske medier er for å hjelpe til med integreringsjobben.

Usman Rana viser til Khalid Hussains bok Pakkis.

Jeg pleier å si at for å bli akseptert som nordmann, må det aller først steget være at man selv føler seg norsk og betrakter Norge som sitt hjemland.

Og ikke er engstelig for norsk patriotisme, å utforske tradisjonell norsk kultur og identifisere seg med norske symboler, som det norske flagget og 17. mai. Derfor er det en utfordring i moskeer i Norge at det siktes til opprinnelsesland som Marokko og Pakistan når man i bønnene referer til «hjemlandet».

Ja, det er logisk at det aller første steget er å betrakte Norge som sitt hjemland. Så kommer utfordringen: hvordan føle seg norsk. Dette er jo så mangt og så individuelt. Og det er ikke så lett å forsøke å arve noen andres kulturarv. Det fungerer stort sett veldig dårlig.

Selv etter tyve år i Storbritannia så kan jeg ikke identifisere meg med Storbritannias historie. Jeg kan riktignok mye om den, men den er jo ikke min historie. Og det er bare dumt å late som noe annet. For førstegenerasjon er derfor løpet kjørt, ens egne røtter hører til der man kom fra og for mitt vedkommende er det Norge.

For neste generasjon stiller saken seg i et annet lys. De må få anledning til å tilhøre det landet de vokser opp i. Det er en del av det valget man gjør når man velger å bosette seg i et annet land. Man har ansvaret for at barna får danne sine egne røtter. Khalil Gibrans dikt renner meg i hu: Dine barn er ikke dine barn…

Henteekteskap utgjør selvsagt også en stor del av integreringshinderet. Kontinuerlig påfyll med førstegenerasjon med et annet «hjemland» gir en halvannen generasjon fremfor andregenerasjon. Men denne hindringen er det innvandrerne selv som skaper.

Det er altså foreldrene som velger hvor godt barna integreres i det nye landets kultur. For mitt vedkommende betød det å velge et engelsk navn til min datter. Noe å tenke på for alle foreldrene til «Muhammed» som er Oslos mest populære fornavn?

Oppveksten til min egen datter ble en blanding av norsk og engelsk språk med en normal britisk kulturoppvekst og med norske innslag fra Thorbjørn Egner og Kaptein Sabeltann. Resultat: En tospråklig datter som står støtt på begge ben i begge land. Fra egen erfaring kan jeg si at det altså ikke er spesielt vanskelig å tilpasse seg hvis man virkelig går inn for det.

For tredjegenerasjon vil assimileringen være total. Jeg vil kanskje bli den rare norske bestemoren som lager vafler. Norskheten forsvinner gradvis og tredjegenerasjon kommer ikke til å snakke norsk, ihvertfall ikke uten aksent. Og det er slik det skal være når man ikke lenger bor i Norge.

Usman Rana vil at tredjegenerasjonen av innvandrere i Norge skal være norske. Men så lenge den yngste generasjonen hele tiden skal preges av koranen fremfor blåbærturer så er det lite håp om det.

Vi kommer tilbake til det å «gå inn for det». Her skorter det mye på viljen for innvandrere i Norge. Kulturforskjellen er stor og norske verdier og tradisjoner fremstår ofte som noe fæle og syndige greier, spesielt sett med muslimske øyne. Man må ønske å bli en del av sitt nye land, og det ser jeg lite av blant norske innvandrere med parabolen vendt mot hjemlandet.

Men jeg synes ikke at det er så rart at moskéene refererer til andre land som «hjemlandet». Imamer og mange av de troende har nettopp sine røtter i et annet land; hjemlandet. Problemet er at barna ikke løsrives fra innvandrersamfunnet. De er blitt så mange i antall at det er blitt tilnærmet umulig å integerere seg. For hvem skal de integreres med all den tid mange av dem går på skoler hvor over 90 % er innvandrere? Da blir det en høy terskel for å melde seg inn i Skiforeningen.

Integeringsproblematikken er forhåndsvis enkel:

  1. Du trenger en gruppe rundt deg daglig som du kan integreres i.
  2. Du må ønske og få aksept av dine egne til å bli en del av den nye gruppen.
  3. Gruppen må akseptere deg som nytt medlem.

Man må som regel gjøre seg fortjent til aksept. Det er som med respekt; det er ikke noe man kan ta, men noe man får. Å starte prosessen med å stille urimelige krav til gruppen er et dårlig utgangspunkt. Det samme gjelder endringer av definisjoner av norskhet. Nordmenn vet utmerket godt at det er mange måter å være norsk på.

Usman Rana mener at det er gruppen, eller storsamfunnet, som han kaller det, som er for snever.

På den annen side må ikke storsamfunnet definere den norske identiteten så snevert at det ikke er rom for å være norsk på andre måter.

Den norske identiteten må være fundert på demokrati, solidaritet, menneskerettigheter og respekt for norsk kulturarv, men innenfor dette være dynamisk og fleksibel.

Rana glemmer at dette «storsamfunnet» består av individer. Her er det behov for aksept på et personlig plan. Det fungerer annerledes enn for pressgrupper i politikken hvor man kan tvinge igjennom endringer som så gradvis folk blir vant til fordi de må. På det personlige plan så selger folk huset og flytter ut av bydelen.

I det siste avsnittet her sier Usman Rana at norskheten skal defineres av en slags global menneskerettighetsfloskeloppramsing. Dette er bla bla. Solidaritet finner du i Polen også.

Den norske identiteten består av hvordan vi lever våre liv. Og det inneholder mye mer enn demokrati, menneskerettigheter, solidaritet og respekt for norsk kulturarv. Vi gjør mer enn å passivt respektere vår norske kulturarv – vi viderebringer vår norske kulturarv. Rana ser ikke ut til å forstå at selve norskheten ligger i denne forskjellen.

Usman Rana vil tøye grensene for norskhet:

Å feire den hinduiske høytiden diwali, være avholdsmann, gå med turban og hijab kan være vel forenlig med det å være norsk. Dessverre er mange etniske nordmenn uenige i dette, hvilket bidrar til å fremmedgjøre en hel generasjon unge med minoritetsbakgrunn. De blir tvunget til å velge og får ikke muligheten til å inkorporere sine røtter i den norske identiteten

Her stopper det opp for aller fleste nordmenn. Å være norsk avholdsmann er ikke det samme som et religiøst alkoholforbud. Å gå med turban er ikke en norsk tradisjon. Heller ikke hijab. Tvert imot viser disse to hodeplaggene at du ikke ønsker å være norsk. Hijab er for nordmenn en avstandmarkering til norsk kultur som slettes ikke viser noen «respekt for norsk kulturarv», for å bruke Ranas egne ord.

Ranas avslutter med medienes ansvar:

Selvsagt skal problematiske forhold ved minoritetskulturer diskuteres i aviser og TV, men omtalen må være proporsjonal og tilnærmingen ikke alltid problemfiksert.

Dessuten må nordmenn med annen etnisk bakgrunn inviteres i mediene ikke bare som aktivister i saker som angår deres bakgrunn, men som kommentatorer i kraft av sine yrker. Her ser vi en positiv tendens, med økonomer og leger fra minoritetsmiljøer som snakker om nettopp finans og medisin

Dette var selvmotsigende. Han klager samtidig som han skriver om en positiv tendens til innvandrere som kommentatorer i kraft av sine yrker.

Når det gjelder problematiske forhold ved minoritetskulturer så vil vel mange hevde at dette ikke er tilstrekkelig problemfiksert i norske medier.

Og hva mener han med at omtalen må være proposjonal? Mener han at media har overdrevet omtalen av pakistanernes taxisvindel? At det ikke er somaliere som selger narko i Oslo sentrum, at det ikke er rumenere som tigger, at det ikke er vietnamesiske gjenger, at det ikke er nigerianske prostituerte osv? Er Ranas ønskedrøm et eneste langt «Dalen vår»?

Det er på høy tid at Rana vender seg mot de muslimske miljøene fremfor å piske maschoistiske norske medier som allerede ligger på sin multikulturelle rygg.

Nå må han slutte med å syte hos Aftenposten!

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629