Velkommen til det flerkulturelle Norge.

Her forventer vi at du beholder din kultur og ukultur fra utlandet, så du bidrar til tverrkulturell forståelse og berikelse. Barna dine i tre generasjoner, plikter også å videreføre kulturen fra ditt hjemland – selv om de er født her, og aldri skal bo der. De er altså kultur-livegne overfor flerkulturismen og foreldrene sine. Frihet til å velge, gjelder ikke innvandrerbarn.

Samtidig som du beholder din kultur, forventes det, at alle fremmedkulturelle «tilpasser» seg vår kultur, gjennom «integrering». Dette er en prosess som innebærer, at du likevel skal fravike din kultur, hvertfall delene som vi misliker, og bytte dem ut med deler av norsk kultur som vi liker.

Akkurat det siste er litt forvirrende, siden norsk kultur ikke finnes. Målet er nemlig å skape en helt ny, felles kultur som vi alle skal integrere oss til, og som danner det «nye Norge». Fortsatt forvirret? Vel, du må være sosialist for å forstå det. Stem AP – det er derfor du er her.

ANNONSE

Hva er egentlig flerkultur eller multikultur? 

Ingen vet. Det burde være lett å finne ut av, siden alle har snakker varmt om det i over 30 år? Men Googler man «definisjon av flerkultur», får man bare treff som stiller samme spørsmål, mens Wikipedia innleder med «uttrykk med skiftende innhold og verdiladning».

Javelnei.

Arbeiderpartiets store politiske prosjekt, og mest brukte verdiord, er altså umulig å definere skikkelig. Det burde få alarmklokkene til å ringe hos enhver kritisk journalist. Dessverre har de vært mer opptatt av å forklare at norsk kultur ikke finnes, fremfor å finne ut hva multikultur faktisk er, hvor den finnes, og hva sluttresultatet av det skal bli.

Og hva er egentlig integrering?

Ingen vet. Der er nemlig en klar og tydelig definisjon like fraværende som for multikultur.

Oppsummert ser integrering ut til å bety, at siden «alle kulturer er like mye verd», kan alle få beholde sin egen kultur, og likevel bli en av oss – såfremt de tilpasser seg til vårt verdisyn, likestilling, demokratiske tradisjoner og ytringsfrihet. Også de fra land hvor  machoverdier, kvinneforakt, korrupsjon, overtro og undertrykkelse av individet er en del av kulturen.

b546c31c-0f1d-417e-8b77-ab0912caa3fb

Integrert?

Hvilket altså innebærer at alle skal beholde kulturen sin, bli mer norske, og tilpasse seg noe helt nytt – som ingen vet hva er – på en gang. Skjønner? Vi skal «nærme oss hverandre» for å bli «multikulturelle». Men det betyr ikke at vi skal bli like, for formålet med multikultur er jo å være forskjellige. Ja – jeg blir også svimmel av idiotien. Det henger ikke sammen, og ingen klarer å forklare det på en logisk måte. Det er derfor alle flerkulturister reagerer med skjellsord når man stiller spørsmålet.

Integrering peker i to retninger.

Europas totale integreringsfiasko kommer ikke overraskende på oss som har studert det politiske samfunnseksperimentet «flerkultur» med kritiske øyne. Dette prosjektet sender som vi ser, sterke motstridende signal til alle innvandrere:  «Vi liker deg som du er, men du må bli mer som oss, selv om vi ikke liker oss selv, og egentlig er vi like.».

Hvordan skal man forholde seg til noe sånt? Det er uløselig. Man kan aldri knytte seg til noe som helst. Det blir aldri bra nok. Man forventes å holde på statusen som «utlending» gjennom å dyrke sin fremmedkultur – samtidig som man skal tilpasse seg. Men ikke for mye. Men hvor pokker går grensene? Det er ikke rart at innvandrere føler seg «fremmedgjort», blåser i hele flerkulturen og beholder sin egen kultur.

Hadia Tadjik er et godt eksempel på hvor vanskelig dette er:  Hun snakker nemlig mye og varmt om integrering og flerkultur, men fremstår som ingen av delene: Hun har gitt opp «integrering», og har assimiliert seg til norsk kultur, verdier og holdninger forlengst. Og da er det jo lett å bli oppfattet som «en av oss». Det er nemlig det hun er.

Assimilering og pluralisme vs flerkultur. 

Det finnes altså to metoder for å inkludere innvandrere: 1:  Assimilering som skaper pluralistiske samfunn. Eller 2: Integrering som skaper multikulturelle samfunn.

USA er et eksempel på det første. USA er nemlig ikke multikulturelt. Det er multietnisk, hvor innvandrere må forsørge seg selv, og bli amerikanere med lojalitet til USA. Professor Arild Pedersen ved UiO,  hadde en lignende beskrivelse i forskjellen mellom multikulturalisme og pluralisme. Sitat:  «… integrering basert på pluralisme (hvor et mangfold av forskjellige etniske, religiøse etc grupperinger likevel kommuniserer med hverandre gjennom felles språk og verdier) er noe forskjellig fra multikulturalisme (hvor grupperingene eksisterer ved siden av hverandre uten kommunikasjon).»

Selv de godt integrerte blir jihadister. 

Flerkultur og integrering har feilet fullstendig over hele Europa. Selv idealistene innser det nå. Men de nekter å innse at det er noe galt med det hellige, politiske prosjektet deres. De nekter å stille kritiske spørsmål ved selve ideologien Flerkultur. I stedet hevder de at «utenforskap» og «rasisme» driver unge muslimer inn i radikalisering, og det er vår jobb å inkludere og integrere dem bedre. Det er flere problemer med dette:

1: Menneskesynet i dette er forunderlig. Venstresiden ser visst på innvandrere som viljeløse «tabula rasa» som vi skal gi raushet, kurs, opplæring, penger, særbehandling og dressur, så de finner sin plass og integreres av oss. Og hvis integreringen mislykkes, er det dermed vår skyld. Innvandreren er bare med på lasset, som en viljeløs bylt. Men dette er vanvidd: Den eneste som kan tilpasse seg et liv i et nytt land, er innvandreren selv.

Han/hun har 100% av ansvaret selv, og den beste og sikreste måten er å assimilere seg: Bli en del av fellesskapet og kulturen i landet man selv har valgt å flytte til. Å insistere på at man er utlending, samtidig som man sutrer over at man oppfattes som utlending, er absurd.

2:  Å bli en voldelig, kvinnefiendtlig, demokratihatende islamist, er ikke noe andre har skylden for. Det er noe man velger selv. Men igjen ser vi venstresidens dårlige menneskesyn skinner gjennom: Mørkhudede er uskyldige, viljeløse «barn», som kun er formet av hvite manns anerkjennelse og inkludering, eller forakt og ekskludering. Alt er hvite manns skyld og ansvar. Selv har innvandrere ingen makt, myndighet eller ansvar for egne valg og handlinger. Dette er en blåkopi av menneskesynet fra 1880-tallets imperialister.

3:  Det er ikke bare fremmedgjorte og ekskluderte som blir jihadister og terrorister. Mange jihadister fra vesten er godt assimilerte, utdannede og var vestlige i sin livsførsel – til islam fikk tak på dem. Og dette er et valg de selv gjør – ingen andre har skylden. Et eksempel er to unge danske muslimer, som begge var integrert og inkludert, og fikk god utdannelse; den ene som maskinfører, den andre som ingeniør. Begge endte som krigere for Allah.

Hva med integrering når selv de beste blir jihadister?

 

30 års eksperimentering være nok.

Etter over 30 år med integrering, hevder fortsatt partiledere at vi må finne «en god modell» for å integrere utlendinger. Vi må finne en «felles plattform for flerkultur». Men nå må vi bli voksne:

Etter 30 år skal fasiten være klar. Etter 30 år skal det være enkelt. Har vi ikke en krystallklar, fungerende metode for «integrering» etter 30 år, så finner vi den aldri.  Fungerer det ikke etter 30 år, så fungerer det aldri.  30 år er nok. Vi må heller slå fast, at prosjektet er forfeilet. Et luftslott. En fiasko. Slutt. Stopp. Dropp det. Det er på tide å avslutte «integrering» og «flerkultur» og gjøre som USA:

Fremtidens Norge må bli et norskkulturelt og multietnisk land.

Og for å bevare kontrollen og velferdssystemene bør asylinstituttet kun gjelde inviterte og utvalgte. For de øvrige bør greencard-ordning gjelde, og alle innvandrere bør møtes med en forventning om å assimilere seg eller reise hjem igjen.

Flerkultur og integrering fikk sin sjanse. Det dødt og maktesløst. Det nye vi, er det gamle vi: Fellesskap gjennom felles kultur, verdier og likheter.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629