«Vær sint, for f!» skriver Rune Berglund Steen i søndagens utgave av Agenda magasin. Folk er sinte, Rune. Mange er sinte på selvgode, selvhøytidelige mennesker som gjennom eget selvrealiseringsprosjekt diskriminerer andre på bakgrunn av statsborgerskap, hudfarge og fødested. De er sinte på slike mennesker som deg, som tar det for gitt at nordmenn skal brukes som melkeku slik at du kan finne meningen med ditt liv, på bekostning av alle oss andre.

Leder av Antirasistisk senter har gitt ut ny bok, artikkelen i Agenda magasin denne søndagen er et utdrag. Det var så kaffen gikk i vrangstrupen da ordene tordnet i øynene mine. Jo lenger ned i artikkelen jeg kom, jo mer sørgelig ble det. Det Berglund Steen har oppnådd med dette utdraget fra sin nye bok, er å avsløre eget mindreverdighetskompleks og mangel på mening i tilværelsen.

Til dette må han nemlig ha et prosjekt. En sårbar gruppe han kan redde, fremme og beskytte. En definert trengende gruppe: flyktinger fra den tredje verden. Det vil si, menneskene han omtaler i teksten, som står på trappen til Europa, er ikke nødvendigvis flyktninger, det er migranter. Men det spiller ingen rolle for Berglund Steen.

Innledningsvis skriver han følgende:

Med de siste årenes nasjonalistiske bølge har verden slik vi kjenner den, endret seg i løpet av kort tid. Den har ikke endret seg ugjenkallelig, men det vil kreve kamp å endre den tilbake. Det er ingen tvil om hvem som lider under endringene. Det er flyktninger, migranter og innvandrere, det er skeive, og det er – i en litt annen forstand – alle som ønsker å leve i frie, tolerante, åpne og liberale samfunn, der mennesker står fritt til å definere seg selv, og hvor maktfordelingen er reelt demokratisk bestemt etter gjennomskinnelige prosesser.

I et Europa der mange har latt seg forføre av fiendebilder, snever nasjonalisme og ekskluderende verdier, bør alle liberale og progressive krefter kjenne stolthet over våre verdier om solidaritet, fellesskap, likestilling og likeverd. Dette er verdier å bygge samfunn på, det er verdier å bygge en verden på, og det er verdier å bygge en kamp på.

Det Berglund Steen skriver her, er beviset på at dette handler om Rune Berglund Steen. Hadde han levd ut sine egne verdier, hadde han akseptert andres meninger, syn, bekymringer, tanker, levesett, politisk retning og friheten til å ytre dette – uten å nedvurdere og trakassere. Da hadde det ikke vært behov for noen kamp, fordi vi hadde hatt debatt.

Debatt er kron-eksempelet på et reelt demokrati.

Sensurering og kategorisering av meninger som ikke sammenfaller med hans egen smak, hva enn det måtte være, er ikke et samfunn bygget på verdier som «solidaritet, fellesskap, likestilling og likeverd». Det er ikke et liberalt samfunn, det er et ensrettet og illiberalt samfunn.

Videre skriver Berglund Steen:

Det er nesten litt underlig å se hvordan grupperinger på ytre høyre fløy, som gjerne snakker om nasjonalisme og patriotisme, så gjerne gjør vold på noen av de verdiene som kan gi oss best grunn til å være stolte av en norsk og europeisk arv. Det er det liberale og demokratiske Europa som fortjener vår stolthet, ikke det autoritære, lukkede og hatefulle.

Du snakker om å kaste sten i glasshus.

Det mest illiberale, autoritære og hatefulle er det jo han selv som er talsperson for. Ved sin sensurvilje og anmeldelse av ytringer som ikke faller i hans smak, viser han for hele verden at han selv er et kron-eksempel på illiberale og autoritære krefter.

De som drukner på vei inn i menneskerettighetenes høyborg, har krav på vårt sinne. De som rives opp mot piggtråden vår, har krav på vårt sinne. De som skytes av de greske og tyrkiske grensevaktene, som nå er satt til å være våre grensevakter, har krav på vårt sinne. Barn har mange rettigheter, også til skolegang, men mange av disse barna nyter ikke engang det privilegium å puste over bølgetoppene. De har krav på vårt sinne.

De har også krav på å bli unntatt påvirkning og indoktrinering av LHBT, som allerede starter i barnehagen og skolen. Fra arvesynden hvor små gutter må be om unnskyldning til jentene for hvordan menn i andre tider oppførte seg mot kvinner. De har krav på å bli fritatt fra kritisk raseteori og den konstruerte europeiske arven: at hvite barn er iboende rasister fordi de er født hvite, og at de skal bære skylden på sine skuldre for deres forfedres synder.

Har ikke nordmenn krav på eget sinne? Sinne over politikere som inviterer migranter til Europa som gruppevoldtar mindreårige, driver fornedringsvold og ran, utnytter velferdsstaten våre forfedre har bygget opp, setter krav på våre skattepenger som de sender til sine hjemland hvor de selv også reiser på ferie?

Har ikke flyktningbarna krav på vårt sinne pågrunn av den indoktrineringen deres samfunn utsetter dem for? Som for eksempel hat mot Vesten og annerledes troende og tenkende som dermed ikke får lov til å integrere seg i det norske samfunnet?

Hva med å tenke litt større?

Nei, det er avmålt og kynisk å være voksen, skriver Berglund Steen. Det er dessuten det nye politisk korrekte å være voksen.

Faen ta det nye politisk korrekte, der det har blitt «voksent» å være avmålt, eller til og med kynisk. Det nye politisk korrekte krever at vi ikke setter barns død i sammenheng med katastrofale utgaver av vår egen selvbeskyttelse. Tallknuserne som regner seg fram til at det koster oss noe å være solidariske, har tært ned en del av folkesjelen vår. For «realistisk» sett har vi det visst best hvis vi stenger de andres virkelighet ute eller lærer oss å håndtere den i distanserte, teknokratiske termer.

Prisen vi betaler for din «solidaritet», er frykt, fattigdom, splittelse og ødelagte jenter og gutter. Ødelagte liv og økonomi. Et polarisert samfunn. Å være voksen, Berglund Steen, er å se konsekvensene av våre handlinger. Konsekvensen av den politikken du favner om. Den ødelegger. Den er destruktiv.

Berglund Steen ber oss være forbanna med et mål om solidaritet og økt medmenneskelighet. Å bidra med å fordele den «uvurderlige ressursen trygghet».

Så vær forbanna, men vær det med et mål om solidaritet. Vær forbanna med et mål om økt medmenneskelighet. Vær forbanna med et mål om at Norge skal bruke mer av våre ufattelige ressurser på å hjelpe flere av dem som har minst, spesielt av den uvurderlige ressursen trygghet. Hva har vi egentlig for noe bedre å ta oss til her til lands? Hva skal vi bruke ressursene våre på, som skulle være mer verdt? Selvsagt skal vi ta oss av «våre egne», men vi har rom for flere prosjekter enn «oss selv». Å ta oss av mennesker på flukt, å ta dem imot og gi dem muligheter, kan være noe for en nasjon å leve for, det kan være en del av meningen med oss.

Problemet er at tryggheten, menneskerettighetene og solidariteten Berglund Steen ber om, er forbeholdt én bestemt gruppe. Det er påfallende hvor selektert medmenneskeligheten og nestekjærligheten er. Det er definerte utsatte, sårbare grupper som får oppmerksomheten og omtanken. Ingen andre. Til og med «våre egne» er satt i anførselstegn. Hvor er solidariteten?

«Hva har vi egentlig for noe bedre å ta oss til her til lands? Hva skal vi bruke ressursene våre på, som skulle være mer verdt?» spør Berglund Steen. Vi kan starte med køen til fattighuset, uføretrygdede, barnefattigdom, forfalne skoler, oppgraderte vannsystemer, arbeidsplasser, rydde opp i miljøkriminaliteten som har bredt seg ut over vår vakre natur i form av meningsløs vindkraft-prosjekter, forsøpling, oppgradert vannkraft, levelige strømregninger til folket, sørge for at alle barn kan delta i fritidsaktiviteter – uavhengig av hudfarge, at mennesker i nød ikke får beskjed om å kjøpe seg en grill når de står med lua i hånda. Det var noen få eksempler. Det hadde også vært fint å kunne sitte igjen med mer av pengene man jobber og sliter for, istedenfor at de brukes til å male prikker på bakken, eller å sponse mennesker som vil male med rumpa og mensenblod.

Kjære Rune Berglund Steen, jeg mangler ikke retning i livet. Jeg mangler ikke mening. Jeg har mye å leve for. Jeg ønsker ikke at ditt behov for selvrealisering skal gå ut over min trygghet og lommebok. Du må gjerne hjelpe alle de menneskene du ønsker, men ikke på min bekostning. La meg spørre deg følgende:

Jentebarn som blir gjengvoldtatt, er det trygghet?

Fornedringsvold og ran, er det trygghet?

Gjengvold, er det trygghet?

Ytringsforbud, jamfør hatlover, er det trygghet?

Forfølgelse av eks-muslimer, er det trygghet?

Brenning av regnbueflagget, er det trygghet?

Flyktninger og innvandrere, som for eksempel Vårt Naive Norge har tatt opp, som lever på hemmelig adresse fordi de har benyttet sin ytringsfrihet eller har møtt sine overgripere fra hjemlandet i Norge, er det trygghet?

Å bli kategorisert som rasist fordi man forteller sannheten om innvandrede, kriminelle overgripere, er det trygghet?

Antisemittismen som har blomstret med innvandringen fra MENA-land, er det trygghet?

Det folk er sinte på, er hvordan du og dine meningsfeller bruker en bestemt gruppe mennesker, som av politikere og medier er definert som sårbare, til å fremme dere selv som humanister og forkjempere for menneskerettigheter.

Det er påfallende hvor selektert medmenneskeligheten og nestekjærligheten er. Det er de definerte sårbare gruppene som får oppmerksomheten og omtaken. Ingen andre. De gruppene som media har søkelys på. Skomakerens barn kan godt gå uten sko uten at det løftes et øyenbryn. Det er ikke stort nok.

Det er påfallende hvor selektiv humanismen og menneskerettighetene deres er, og det bekrefter at deres humanisme og menneskerettigheter er alt annet enn absolutt, ergo handler det åpenbart ikke om hverken humanisme eller menneskerettigheter, men om selvpromotering.

Det er sørgelig lesning.

Det er nok nå.

I all den tid vårt liberale samfunn skal fordele den viktigste og «uvurderlige ressursen trygghet», må vi kunne kreve den selv. Slutt å sette vår trygghet på spill for å fremme egen agenda.

 

 

Kjøp Ruud Koopmans bok her!

Tegn abonnement her: 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂