Gjesteskribent

Thomas Knarviks parafrase over et klassisk maleri vil bli ikonisk innenfor politisk karikatur. Venstresiden har ennå ikke klart å ta inn over seg kraften i bildet. Det har ennå ikke hentet ut sitt potensial.

Den siste tiden har vi sett tydeligere enn på lenge at det offentlige ordskiftet forpestes av en type sjåvinisme det er på tide at vi begynner å ta på alvor, nemlig moralsjåvinismen.

Wikipedia gir oss en grei oppsummering av hva sjåvinisme generelt handler om (min utheving): «Sjåvinisme beskriver selvgod patriotisme, kraftpatriotisme, kraftfull nasjonalisme eller et overdrevet selvbilde. En sjåvinist kommer til uttrykk gjennom en nedlatende, fordomsfull og mulig hatefull holdning til andre, basert på eksempelvis nasjonalitet, religion eller kjønn (manns-/kvinnesjåvinisme).»

Internettsøk gir mange treff på for eksempel «mannssjåvinisme», «kvinnesjåvinisme», «nasjonalsjåvinisme» og «religionssjåvinisme», men ingen på «moralsjåvinisme» eller «moralsjåvinist». I denne artikkelen vil jeg prøve å bøte på akkurat den tilkortkommenheten. La oss se litt på hvordan særlig moralsjåvinister som Eivind Trædal og Rune Berglund Steen opptrer.

Eivind Trædal

Mange vil ha fått med seg at Trædal for en drøy måned siden nærmest gikk amok på NRK Dagsnytt 18. Man skulle kanskje tro at han ville ha blitt korrigert (av partikamerater og meningsfeller) for sin ufine og kritikkverdige behandling av motdebattantene Helge Lurås (redaktør, Resett) og Hans Rustad (redaktør, Document), men, neida, han viser få eller ingen tegn til anger, og har i etterkant av debatten fortsatt å demonstrere en «nedlatende, fordomsfull og mulig hatefull holdning til andre» (se f.eks. her, her og her). Og denne moralsjåvinismen er ikke en raptus som har truffet ham for en kortere periode nå i 2018, men noe som har vært hans varemerke i årevis, hvilket han selv gjerne skryter av.

Noen uker før han skjelte ut Lurås og Rustad på Dax18, skrev han dette i et innlegg i Aftenposten:

Det er lett å underslå problemet ved å omtale «nettmobben» som om det er snakk om ukontrollerte horder, men i virkeligheten handler det om temmelig velorganiserte miljøer, som gjennom målrettede kampanjer med karakterdrap og hets har som mål å kneble «brysomme» stemmer i norsk offentlighet, […].

På seg selv kjenner man andre. Om man ser nærmere på hvem i Norge som «gjennom målrettede kampanjer med karakterdrap og hets har som mål å kneble ‘brysomme’ stemmer i norsk offentlighet», så er det ikke mange som kan måle seg med Trædal; det er akkurat slik han holder på hele tiden.

Han er altså ikke bare en moralsjåvinist, han er også en hykler. Det vil si, han vil formodentlig mene at hans egen hetsing av og karakterdrap på «brysomme» stemmer som Lurås, Rustad og andre er helt på sin plass, siden disse faktisk er brysomme og farlige (slik han ser det), og derfor bør knebles. Det er hetsingen, trakasseringer og karakterdrapene på sine egne meningsfeller han er bekymret for, ikke den som rammer hans meningsmotstandere. Det siste er tydeligvis bare til pass for dem. Og han bidrar mer enn gjerne selv, så ofte han kan.

Det er mange «vanlige» mennesker som kanskje ikke helt vet hva de skal mene om innvandring- og integreringspolitikken her i landet. Mange av disse synes formodentlig nettsteder som Document og Resett er for ensidige, at de tar for hardt i, eller noe slikt. Det er selvsagt helt legitimt, og i et fritt og demokratisk land må alle få lov til å tenke selv og gjøre seg opp sine egne meninger. Men dette må rimeligvis gjelde også for dem man er uenig med, inkludert folk som Lurås og Rustad, og det er på høy tid at «vanlige» folk markerer avstand fra de umoralske og antidemokratiske metodene til sånne som Trædal.

Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen er leder for Antirasistik Senter (ARS), en ytre venstre-organisasjon som finansieres av offentlige midler. Steen er en sindig kar, og han er vanligvis ikke like vulgær, ubehøvlet, frekk, arrogant og nedlatende som Trædal. Han er likevel en moralsjåvinist. Dette viser han dels ved at han solidarisk støtter Trædal etter at denne har blamert seg på Dax18 (se også her), dels ved hvilke holdninger han legger for dagen hva angår de som ikke uten videre kjøper hans eget verdensbilde, samt akkurat hans oppfatning av hva som er rett og galt. Her er noen smakebiter fra et Dagblad-innlegg med den megetsigende tittelen Hvor var du da Eivind Trædal satte de norske alt-righterne på plass? (kursiv tilføyd av meg):

Noen ganger er det riktig å gjøre det klart at aktører som Lurås og Rustad beveger seg utenfor det alminnelige meningsspekteret, noe Rolness for øvrig illustrerer godt i sin beskrivelse av dem. Det er riktig ikke å godta at Lurås med sin etnonasjonalisme og Rustad med sin borgerkrigsmentalitet skal skyve på stadig flere grenser i retning av frykt, hat og åpen konflikt, uten at det skal ha noe å si for hvordan de møtes i studio. De utgjør ikke naturlige deler av et offentlig ordskifte, så mye som en trussel mot det.

Legg merke til formuleringen «det alminnelige meningsspekteret». Her har altså selvoppnevnte «antirasister» (som ved sin begrepsbruk mer enn antyder at alle som ikke er helt enige med dem, er rasister) i generasjoner jobbet for å skvise alle andre synspunkter enn dere egne ut av den offentlige sfæren, men så snart noen gjennomskuer de totalitære, antidemokratiske og antiintellektuelle holdningene som ligger bak dette, da hyler man opp.

Med andre ord: Hvem er det sin skyld at «det alminnelige meningsspekteret» ikke lenger inkluderer synspunkter og vurderinger som før var helt alminnelige? Det er for en stor del «antirasistenes» skyld. De har nemlig helt systematisk, ved meningsterror og andre udemokratiske virkemidler, forsøkt å kneble alle sine meningsmotstandere (jamfør Lars Akerhaugs artikkel Anstendighetstyrrani). Konsekvensene av den «antirasistiske» politikken (gettodannelser, gjengkriminalitet, skolevold, osv.) viser med all ønskelig tydelighet at ett eller annet er galt med den bakenforliggende tenkningen. Og stadig flere tar mot til seg og sier at vi (av hensyn til demokrati, fred, sikkerhet, menneskerettigheter, miljø – kort sagt menneskehetens framtid) snart må begynne å se med nye og kritiske øyne på hva som kommer til å bli det langsiktige resultatet dersom «antirasistenes» ideologi skal få bestemme veien videre for hele den vestlige verden.

Og hva er så «antirasistens» reaksjon på dette. Tja, den kan parafraseres omtrent som følger. «Nei, her skal vi aldeles ikke ha noen kritisk og rasjonell tenkning og etterprøving av de antirasistiske dogmene. Våre dogmer hviler på et trygt filosofisk og etisk fundament, og er derfor hevet over demokratisk debatt. Enhver som bestrider våre dogmer bør derfor hetses, trakasseres, latterliggjøres og fryses ut i så mange sammenhenger som mulig. Vi aksepterer ingen opposisjon som beveger seg utenfor den meningskorridoren vi selv har definert. Enhver som våger å utfordre vårt meningsmonopol, er en samfunnsfiende og skal behandles deretter. Ytringsfrihet gjelder kun for de som respekterer våre kjøreregler.»

Steen vil formodentlig protestere på ovenstående parafrase, og si at han ikke står for slike holdninger. Vel, det er mulig at han egentlig ikke ønsker å stå for noe slikt, men en nøktern analyse av hva ARS og andre «antirasister» har stelt i stand i løpet av de siste tiårene, vil gjøre det ganske klart at det er dette som i praksis er konsekvensen av deres ideologi.

Litt senere i samme Dagblad-innlegg skriver Steen:

Det snakkes mye om polarisering i disse dager. Problemet er ikke at folk har ulike synspunkter. Dette samfunnets store dialoger må kunne romme alle synspunktene som går i alle fall fra Rødt til Frp, om enn helst den utgaven av Frp som ikke tegner et bilde av andre partier som nasjonens fiender. Noe mindre enn denne spennvidden er klamt og udemokratisk. Vi trenger ikke å samles i sentrum, og strengt tatt er det nokså få av oss som gjør det. Det er ikke meningen i et demokrati, og heller ikke behovet.

Det vi trenger, er en felles front mot de som tyr til hatefull og konspiratorisk retorikk, eventuelt med innslag av borgerkrigsfantasier. […]

Det er simpelthen ikke med aktører som Rustad og Lurås den politiske samtalen som former samfunnet skal gå, og det er ikke her den eventuelt bryter sammen. Samtalen bryter sammen først hvis vi tillater at de som sprer frykt, fordommer og hat, får for stor innflytelse over det brede politiske spekteret av meningsbærere som er i stand til å både diskutere og krangle med hverandre uten å fantasere om borgerkrig.

Jeg tviler ikke på at Steen er oppriktig når han sier at «samfunnets store dialoger må kunne romme alle synspunktene som går i alle fall fra Rødt til Frp». Og ovenstående er uansett en forbedring i forhold til hva en del andre «antirasister» ser ut til å mene, noe jeg synes Steen skal ha kred for. Men det er likevel noe «klamt og udemokratisk» over disse avsnittene.

Det meningsspekteret han her sier at han (aller nådigst) kan godkjenne, er jo nettopp det vi finner hos de partiene som gjennom årtier har latt seg piske på plass av den «antirasistiske» meningsterroren. Man har omhyggelig dressert politikere fra de fleste partier slik at de er blitt tannløse og maktesløse i forhold til det som er «antirasistenes» våte drøm, nemlig en samfunnsrevolusjon basert på innvandring. Man kan nok få lov til å diskutere innvandringstempo og andre detaljer, så lenge man aksepterer at samfunnet sakte, men sikkert, omdannes i den retningen «antirasistene» krever.

Og når folk begynner å våkne og protesterer mot at landet deres blir forvandlet til det ugjenkjennelige, og pådrar seg problemer som er i ferd med å vokse oss over hodet, da kommer «antirasistenes» intoleranse raskt til overflaten; man godtar kort og godt ikke opposisjon mot egne dogmer.

Jeg kan være enig med Steen i at vi bør være forsiktige med å snakke om «borgerkrig», skjønt jeg antar at Rustad egentlig ikke gjør stor annet enn å lage en ny vri på den gamle og velbrukte metaforen om «kulturkrig». Det er dramatiske forskjeller både i virkelighetsoppfatning og etiske resonnementer hos ulike grupper i samfunnet, og dette fører med logisk nødvendighet til det som mange opp gjennom årene har betegnet som en «kulturkrig». Når Rustads borgerkrigsmetafor brukes som «bevis» på at han er useriøs, er det – nettopp – useriøst. For ikke å snakke om billig!

For øvrig må vi aldri akseptere at det å legge fram ubehagelige faktaopplysninger skal kunne klassifiseres som å spre «hat». Joda, både Document, Resett og HRS kan bli litt ensidige til tider, men disse nettstedene er tross alt etablert som en motvekt til den motsatte ensidigheten vi stadig ser hos hovedstrømsmediene. Dette er helt legitimt, og «antirasistenes» kritikk på dette punktet holder etter min vurdering ikke vann.

Jeg oppfatter det derfor som en sterk indikasjon på manglende toleranse og demokratisk sinnelag når Steen på sitt eget nettsted, under den artige tittelen Sirkus Atten, serverer følgende ingress: «Å sette redaktørene for to av de primære driverne for det nye hatet i studio samtidig, var et problematisk opplegg.» Nei, frustrasjon og oppgitthet (kanskje til og med sinne) over en bekymringsfull utvikling (som man altså gjør sitt beste for å dokumentere) innebærer ikke at man sprer hat. Det er derimot nøyaktig hva både Trædal og Steen gjør; de sprer hat mot oss som mener at «antirasistenes» program bygger på utopier og ønsketenkning, og derfor – så å si med logisk nødvendighet – vil ende i katastrofe om ikke noen tar til motmæle. Og dermed krenker de vår demokratiske og grunnlovsfestede rett til å ytre oss om disse forholdene. Selvfølgelig skal redaktørene i Document og Resett (om ikke annet så i kraft av sine lesertall) få slippe til i den offentlige debatten om temaer som innvandring og integrering.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!