Sakset/Fra hofta

Mens deler av presse-Norge forberedte seg til hyggelig samvær på Litteraturhuset for å diskutere behovet for alternative offentlige stemmer, besluttet regjeringen å halvere pengestøtten til Human Rights Service (HRS). Fortellingen bak regjeringens prioritering er at dissenterne skal ut. Dermed aner vi også konturene av en politikk som legger til grunn at integreringen bare kan lykkes dersom regjeringen snakkes etter munnen.

Hvem skal ut?

Hvem skal ut?

HRS har tidligere levert en rekke godt funderte, alternative løsninger i innvandrings- og integreringspolitikken. Ikke minst gjelder det under arbeidet med å tvinge frem politisk vilje til handling i problemkomplekser som omskjæring og tvangsekteskap; områder der man i alt for lang tid var redd for å gjøre noe av frykt for beskyldninger om gruppestigmatisering og rasisme. HRS beskyldes for aggressiv retorikk, men er saken god og oppriktig ment, bør formen den fremsettes i være underordnet. Foran rekken av grunnleggende verdispørsmål er det, alle ømme tær til tross, viktigere med et ektefølt engasjement, enn med overflatisk og harmonisk ensretting.

Med en økning på nesten 30 prosent i statstøtten har Antirasistisk senter (ARS), som synes å mene at arbeid mot rasisme og arbeid for en liberal innvandrings- og integreringspolitikk er samme sak, blitt neste års budsjettvinner i kategorien ”ressursmiljøer på integreringsfeltet”. Selv om deres høyprofilerte ”Teatime”-kampanje er et sympatisk tiltak, virker regjeringens prioritering mindre gjennomtenkt fra et demokratisk perspektiv. For der HRS kan beskyldes for ensidighet når det gjelder innvandringens problemer, kan ARS beskyldes for trang til å behandle borgernes politiske holdninger og følelsesliv (les: fjerne fremmedfrykt og hat). Antirasistenes manglende toleranse for andre virkelighetsforståelser enn den som springer ut av egen idealisme, kan med fordel undertrykkes i et demokrati der argumenterende rasjonalitet er en forutsetning. Med sine offentlige betalte sjeleingeniører kan ARS lett ende opp som et problem for et åpent demokrati.

ARS-leder Kari Helene Partapuoli synes å ville innskrenke ytringsfriheten for de med gale meninger. I et innlegg i Dagsavisen kort tid etter 22/7 gikk hun til eksempel inn for politisk overvåkning av sine meningsmotstandere. I et brev som ARS sendte til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i 2010, fremgår det at senteret også har brukt FN-systemet til å presse den norske regjeringen til å frata HRS all statsstøtte. Ingen spesielt demokratisk metode. Og når kommunikasjonsansvarlig, poeten Rune Berglund Steen, sender følgende melding på twitter etter regjeringsskiftet i Danmark – ”Vi hadde en 400-årsnatt under Danmark, Danmark har hatt en 10-årsnatt under seg selv” – kan man bare anta at det er rom for økt demokratiforståelse blant de ansatte i ARS.

Når regjeringen halverer støtten til den i realiteten eneste alternative stemmen som finnes på regjeringens liste over ressursmiljøer på integreringsfeltet, handler det ikke om knebling av debatt eller offerroller, men om demokratiets vilkår på lengre sikt. Det er et demokratisk ideal om politisk meningsmangfold regjeringen svikter når de gjør HRS til årets taper i budsjettsammenheng. Når de samtidig øker støtten til en organisasjon (ARS) som synes å mangle grunnleggende forståelse for betingelsene bak et moderne demokrati, så er det også grunn til å frykte at alle de fine ordene om mer demokrati, mer åpenhet først og fremst var… tja, prat..?