Kommentar

Dagsavisen melder at det går mot knebling av krefter man er politisk uenig med. Det gjelder særlig de foreslåtte kuttene i pressestøtten Dagsavisen ikke overlever uten, men også andre blir nå rammet i den statsfinansierte ytringsfriheten sin. – De kutter for meningsmotstandere, vræler Dagsavisen.

Spesielt opprørt er Sosialistisk Venstrepartis Bård Vegar Solhjell: – Økonomisk knebling av meningsmotstandere, ytrer han, og legger til:

– Makten brukes gjennomgående til å økonomisk hemme krefter man er politisk uenig med, og dra fram de man er enig med.

Det er det verste jeg har hørt! Sånt går da ikke an?

I hvert fall ikke når – huttemegtu! – støtten til HRS (Human Rights Service) blir tilnærmet fordoblet fra 500.000 til 900.000.

Den dypt bekymrede Bård Vegar Solhjell stiller spørsmål ved hvordan pengene fordeles. Det gjør informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, også – med den ørlille forskjellen at hun stilte spørsmål allerede da Solhjells egen partileder, daværende barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, gjennomgående brukte makten sin «til å økonomisk hemme krefter han er politisk uenig med, og dro fram de han er enig med.» For å komme HRS til livs la Lysbakken om det daværende systemet med søknader over til det nåværende, hvor statsråden – Lysbakken – kunne dele ut midler etter eget, personlige forgodtbefinnende.

Hvis Solhjell – eller Dagsavisen, for den saks skyld – syntes at dette var litt dumt fordi det la til rette for maktmisbruk og således kunne komme til å treffe dem og deres venner i bakhodet en regnværsdag, så hadde de alle muligheter til å si fra om det der og da. Høyt og tydelig.

Det kom ikke et pip.

For mens meningsmotstanderen HRS ble rundt 1,3 millioner fattigere etter tre runder med Lysbakkens nye, vilkårlige tildelingspolitikk, ble samme Lysbakkens venner i bl.a. Antirasistisk senter rikere.

I 2011 så Lysbakkens tildelinger følgelig slik ut.

Hvem skal ut?

En objektiv tilskuer vil muligens legge merke til et noe påfallende trekk ved denne listen: Den eneste av de tolv organisasjonene som fikk sitt statlige tilskudd dramatisk redusert, er tilfeldigvis også den eneste som er åpent kritisk til norsk innvandrings- og integreringspolitikk og organisert islam.

Men Solhjell fikk kanskje ikke med seg dette?

Hans partileder hadde da også offentlig luftet sin motvilje mot HRS og Hege Storhaug allerede i 2008. I forbindelse med forslaget om obligatorisk underlivssjekk for å bekjempe kjønnslemlestelse, skrev han selv innlegget “I dårlig selskap”:

«Jeg liker ikke prosjektet til Hege Storhaug. Hun svartmaler stadig det flerkulturelle samfunnet, og integreringen i Norge. Hun generaliserer og skaper et fiendebilde av muslimer i Norge som jeg mener er både misforstått og farlig. Hun sier hun jobber for kvinnefrigjøring, men i mangt og mye løper hun Fremskrittspartiets ærend, det mest reaksjonære partiet i likestillingspolitikken.»

Og videre:

«Dessverre gjør Storhaug og hennes meningsfeller det vanskeligere å få gjennomslag for slike forslag. Fordi de blir tolket inn i den fremmedfiendtlige konteksten som hun vanligvis opptrer i.»

Samtidig var den daværende statsrådens departement involvert i et forsøk på å frata HRS både statsstøtte og legitimitet gjennom FN:

I juni 2010 overleverte elleve organisasjoner, med Antirasistisk senter (ARS) i spissen, en såkalt skyggerapport om rasisme og diskriminering i Norge til Audun Lysbakken. Rapporten – bestilt og betalt av Barne- og likestillingsdepartementet – som skulle videresendes til FNs rasediskrimineringskomitè som supplement til den norske regjeringens offisielle rapport, inneholdt et eget kapittel om nettopp HRS. I rapporten anbefalte ARS, hvis statstøtte BLD økte med 500.000 i samme forbindelse som HRS fikk sin halvert, at HRS ble fratatt sin økonomiske støtte pga deres politiske budskap.

I 2012 måtte Lysbakken gå av som barne- og likestillingsminister da det ble avslørt at departementet han styrte hadde bevilget 154.000 kroner til organisasjonen Jenteforsvaret, som da var en undergruppe av Sosialistisk Ungdom. Men ordningen han innførte besto, og etterfølgeren Inga Marte Thorkildsen – nok en partifelle av anti-knebleren Solhjell – fortsatte å kutte støtten til HRS.

Det gikk altså en rød tråd gjennom Audun Lysbakkens politiske virke på statsrådstaburetten: Hans makt ble brukt gjennomgående til å økonomisk hemme krefter han var politisk uenig med.

Bård Vegar Solhjell og Dagsavisen er tilsynelatende svært opptatt av at denslags maktmisbruk og knebling ikke må forekomme. Men hvor var de da nettopp dette skjedde med HRS, i regi av Solhjells partileder?

Det meste taler for at begge snakker for sin syke mor. Det er i alle fall ingenting som tyder på at noen av dem bryr seg nevneverdig om maktmisbruk og økonomisk knebling av meningsmotstandere – så lenge det ikke går ut dem selv.

Det finnes et ord for Bård Vegar Solhjell og Dagsavisens opptreden: Hykleri.

Og er det noe som ikke trenger økonomisk støtte, så må det vel være en egenskap man finner i overveldende mengder straks man stikker nesen inn på enkeltes partikontor eller i enkeltes redaksjonslokale?