aftenposte-lysbakken-storhaug

– Audun Lysbakken slår knallhardt tilbake mot kritikken fra innvandringsskeptiske Human Rights Service, hoier Aftenpostens Jørgen Svarstad.

Mon det?

Mye tyder på at det eneste knallharde i denne saken er Aftenposten-journalistens korttidshukommelse, ettersom han villig tar Lysbakkens påstander for pålydende uten å stille noen kritiske spørsmål til vår SV-venn.

For til tross for allminnelig kjente fakta, lar Svarstad Lysbakken komme unna med å kalle informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, for paranoid.

Audun Lysbakken svarer: – Dette er paranoide teorier av beste Storhaug-merke som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Lysbakkens bemerkelsesverdige påstand – som altså får passere i fred for Svarstad – er et svar på denne uttalelsen fra Storhaug:

– Den innebar at han som statsråd kunne bruke potten på 14 millioner og dele ut til de organisasjonene han likte, uten at organisasjonene måtte søke om det.

Kan dette kalles paranoid? Nei, selvfølgelig kan det ikke det. Ikke for noen med hukommelsen sin i orden, i alle fall. Rent bortsett fra at oversikten over Lysbakkens tildelinger klart viser at hans personlige sympatier og antipatier har gjort seg gjeldende, så vil de fleste huske at Lysbakken måtte gå av som statsråd nettopp på grunn av hans høyst tvilsomme tildeldingspraksis. Han gikk faktisk så langt at han overkjørte sin egen stab i Barne- og likestillingsdepartementet for å kunne gi penger til en undergruppe av Sosialistisk Ungdom (SU) – hvor Lysbakken tilfeldigvis har sittet i ledelsen.

Da mediene begynte å grave litt, kom flere uredeligheter i Lysbakkens tildelingspraksis til overflaten. Han hadde tildelt stiftelsen Reform (Ressurssenter for menn) 4,1 millioner i grunnbevilgning og over 1,5 millioner kroner i tilleggsbevilgninger. Prosjektleder i Reform – som i 2013 gjorde seg bemerket ved å anbefale kriminalisering av «antifeministiske holdninger» – Gjermund Skaar er en god venn og partifelle av ingen ringere enn Audun Lysbakken, som tilfeldigvis har vært styremedlem i samme organisasjon.

Politikere og medier forlangte at Lysbakken la alle kortene på bordet. Det hevdet han at var blitt gjort, men saken hadde avdekket en heller mangelfull journalføring i Lysbakkens departement ifb med tildelingen til Jenteforsvaret og kort etter avslørte da også Dagbladet en ukjent e-post som stilte saken i et noe annet lys enn Lysbakken til da hadde forsøkt å fremstille det som.

Det ble for mye for selv det tilgivende Norge og det ellers velvillig innstilte Dagbladet. Medienes press økte og Lysbakken måtte motstrebende ta konsekvensene av sin manglende evne til å opptre upartisk og brudd på god tildelingsskikk samt inhabilitet og gå av.

Men Svarstad husker kanskje ikke det? I så fall er han i godt selskap, for etter eget utsagn ble ikke Lysbakken orientert om at SU var blant søkerne til pengepotten hans. Da en offentliggjort tekstmelding tvert imot viste at han ble det, påsto han at han ikke kunne huske den.

Og så var det selve ordningen Lysbakken laget, da:

– At vi laget et system nærmest for å ramme HRS, er helt feil. Vi laget et system som var mer basert på kriterier, og vi satte klare mål for hva vi ønsket å oppnå med ordningen. Vi gikk vekk fra det gamle systemet med søknader, vi fikk mer forutsigbarhet og gjennomsiktighet og det ble lettere å prioritere politiske mål, sier han. Pengene fra potten skal gå til «nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet».

Systemet er så basert på kriterier, forutsigbarhet og gjennomsiktighet at Lysbakkens partifelle Bård Vegar Solhjell kaller det «økonomisk knebling av meningsmotstandere» nå da det blir brukt av en annen statsråd enn kollega Lysbakken.

Sistnevnte hadde visst ikke gått helt etter kriterier, forutsigbarhet og gjennomsiktighet han heller, for i 2012 hadde han dette å si om eget system og egen praksis:

Audun Lysbakken lover nå at departementet skal gå gjennom alle tildelingene i 2011, og alle tildelingsordningene.

Detaljene vil komme fra Barne- og likestillingsdepartementet i løpet av de neste ukene, og skal forelegges Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Han kan ikke garantere at alt er i orden i de andre sakene.

– Nå vil vi ha en gjennomgang for å sikre at det ikke har vært andre tilfeller der rutinene ikke har vært fulgt. Siden vi nå har sett at rutinene har sviktet, vil vi gå gjennom alt, sier Lysbakken.

– De fikk redusert støtten fordi vi opplevde at de ble mer og mer en tenketank for innvandringsskeptiske miljøer, og mindre en organisasjon som drev konkret integreringsarbeid, betror Lysbakken Svarstad og slipper lykkelig unna med det.

Han slipper attpåtil unna med å si «vi» istedet for «jeg», for som statsråd var det utelukkende Lysbakkens ansvar. Såvidt meg bekjent har statsråder enda ikke blitt kongelige, selv om det til tider kan virke som om de tror det selv.

Men alle Lysbakkene i Lysbakkens departement opplevde ikke plutselig at HRS «ble mer og mer en tenketank for innvandringsskeptiske miljøer» og ikke burde vært i den aktuelle potten – Lysbakken gjorde offentlig rede for sin personlige antipati mot Hege Storhaug og HRS allerede i 2008.

Det er så enkelt som at i lys av alt vi vet om Lysbakkens åpenlyse upartiskhet og vilje til å ta snarveier – til og med begå regelbrudd i en grad som gjorde at han må gå av som statsråd – for å gi statens penger til sine venner, er det overhode ingen grunn til å tro på hva han sier om sine økonomiske disposisjoner mens han satt som barne- og likestillingsminister. Og det burde vært enhver journalists utgangspunkt, for når det gjelder dette er Audun Lysbakken beviselig ikke troverdig.

Så hvorfor fremstiller Aftenposten ham da som at han er det?