Sakset/Fra hofta

Ettersom det viser seg at barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken ikke unnslår seg for å favorisere politiske meningsfeller med høyst ureglementert tildeling av fellesskapets penger, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan han som statsråd behandler politiske motstandere – ikke minst fordi hans personlige antipatier var vel kjent før han fikk makt til å gjøre noe med det.

Mens deler av presse-Norge i 2011 forberedte seg til hyggelig samvær på Litteraturhuset for å diskutere behovet for alternative offentlige stemmer, besluttet Audun Lysbakken og hans departement å halvere pengestøtten til Human Rights Service (HRS). Et påfallende trekk er at den eneste av de tolv organisasjonene på listen som fikk sitt statlige tilskudd dramatisk redusert, også er den eneste som er åpent kritisk til norsk innvandrings- og integreringspolitikk og organisert islam:

Hvem skal ut?

Nyheten om at Lysbakkens departement gikk inn for å halvere støtten til HRS kom ikke uventet. Allerede i 2008 uttrykte Audun Lysbakken (SV) offentlig sin motvilje mot HRS og Hege Storhaug. I forbindelse med forslaget om obligatorisk underlivssjekk for å bekjempe kjønnslemlestelse, skrev han selv innlegget “I dårlig selskap”:

«Jeg liker ikke prosjektet til Hege Storhaug. Hun svartmaler stadig det flerkulturelle samfunnet, og integreringen i Norge. Hun generaliserer og skaper et fiendebilde av muslimer i Norge som jeg mener er både misforstått og farlig. Hun sier hun jobber for kvinnefrigjøring, men i mangt og mye løper hun Fremskrittspartiets ærend, det mest reaksjonære partiet i likestillingspolitikken.»

Og videre:

«Dessverre gjør Storhaug og hennes meningsfeller det vanskeligere å få gjennomslag for slike forslag. Fordi de blir tolket inn i den fremmedfiendtlige konteksten som hun vanligvis opptrer i.»

Herr statsrådens departement har da også vært involvert i to mislykte forsøk på å frata HRS både statsstøtte og legitimitet:

Sommeren 2009 ble forfatter Amal Adens grove anklager mot HRS gjenstand for møter i både Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) og Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), og daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) ba Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å undersøke Adens påstander:

Undersøkelsene av den statsstøttede stiftelsen Human Rights Service (HRS) startet i fjor sommer. Klassekampen skrev da: «Uro i regjeringen for HRS-kritikk: HUITFELDT PÅ KRISEMØTE OM STORHAUG». Årsaken til uroen var en rekke anklager fra den somaliskfødte forfatteren Amal Aden rettet mot HRS – der Aden i en periode var ansatt. Anklagene gikk på at HRS skal ha brukt press, trusler, manipulering og avlytting i forbindelse med stiftelsens arbeid, samt at HRS skal ha betalt kilder. Anklagene fikk ifølge Klassekampen «alarmen til å gå i regjeringskvartalet».

IMDi frikjente imidlertid HRS. I en pressemelding i april 2010 konkluderte IMDi undersøkelsen slik: “IMDi har gjennomgått de opplysninger som foreligger i saken. IMDis vurdering er at opplysningene ikke gir grunnlag for krav om tilbakebetaling av tilskudd som HRS tidligere har mottatt fra IMDi i perioden 2006-2009″.

Men til tross for at BLD hadde purret på saken og både Aden og HRS hadde mottatt et foreløpig rapportutkast – hvis deler ble lekket til Aftenposten i mars 2010 og resulterte i overskriften Beskyldes for lovbrudd i ny rapport – benektet leder for Analyse og tilskudd i IMDi, Bjørn Holden, at det fantes noen slik rapport. Lysbakken uttalte i samme anledning at han ikke hadde sett IMDis rapportutkast og at det ikke hadde vært noen kontakt mellom ham og IMDi i saken, utover BLDs purring på fremdriften. I mellomtiden hadde Amal Aden trukket seg fra Lysbakkens kvinnepanel i protest mot at han “somlet med HRS-saken”.

I juni 2010 overleverte elleve organisasjoner, med Antirasistisk senter (ARS) i spissen, en såkalt skyggerapport om rasisme og diskriminering i Norge til Audun Lysbakken. Rapporten – bestilt og betalt av BLD – som skulle videresendes til FNs rasediskrimineringskomitè som supplement til den norske regjeringens offisielle rapport, inneholdt et eget kapittel om nettopp HRS. Her anbefaler ARS, hvis statstøtte BLD økte med 500.000 i samme forbindelse som HRS fikk sin halvert, at HRS blir fratatt sin økonomiske støtte pga deres politiske budskap.

Det går altså en rød tråd gjennom Audun Lysbakkens politiske virke på statsrådstaburetten: En frivillig organisasjon under departementets kompetanseområde bestående av personer som i hovedsak er enig med herr statsråden i multikulturelle spørsmål, favoriseres ved mer eller mindre lyssky politiske tjenester, enten økonomisk eller ved manglende oppryddingsiver som i SOS Rasisme-saken. En annen organisasjon med et litt annet syn på det multikulturelle fratas halvparten av den støtten de har selv om ethvert forsøk på å finne noe formelt som kan brukes mot den mislykkes. Helt til herr statsråden selv ordner med et dokument hvor den samme organisasjonen brunbeises, da.

Det finnes ord for denslags, og de egner seg på trykk: Politisk korrupsjon, skamløs sådan.