Sakset/Fra hofta

Skulptur av to pissende menn av David Černý ved Franz Kafka-museet i Praha. Foto: Alexander Baranov / Wikimedia Commons.

Sladrehanker og svertere som Løgnaslaget og Sveinung Rotevatn har i praksis fri boltreplass i offentligheten til å kunne ødelegge andres omdømme og arbeidsplasser.

Det de driver med, får i praksis ingen konsekvenser for dem selv.

Vi er i ferd med å få et samfunn hvor ting som etnisitet og religiøs tilhørighet har større rettslig beskyttelse enn retten til å beholde arbeidsplass og inntekt. Det er alvorlig.

Utfallet av frisørsaken og «kakkerlakk»-saken og nå den pågående svertekampanjen mot Resett har gitt noen signaler om hvordan det norske samfunnet i praksis forholder seg til angrep på næringsvei, og til angrep på etnisitet.

Her har ikke begge deler i realiteten den samme beskyttelse.

Det vet alle som har opplevd å bli svertet ut av arbeid og inntekt fordi de ikke deler venstresidens synspunkter. Slik at en da er lyst fredløs som «rasist», mister kunder og står uten mulighet til å renvaske seg.

Stempelet er satt. Og stemplerne går fri.

Vi har tidligere hatt en lov i Norge som så svært alvorlig på, og slo hardt ned på det som Per-Inge Torkildsen, Sveinung Rotevatn, Eivind Trædal, ARS og flere andre på venstresiden driver med idag, altså å forsøke å ta levebrødet fra folk som ytrer seg i offentligheten med synspunkter de selv ikke er enige i.

Denne finner vi Norges eldste lov, Gulatingsloven, som kan regnes så langt tilbake som til 800-tallet.

Den gjaldt først Gulatings rettsområde – altså Vestlandet, og ble senere en del av loven som skulle gjelde for hele Norge – Magnus Lagabøtes Landslov av 1274-76 – regnet som et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning i Europa.

Gulatingsloven inneholdt noe som er svært aktuelt idag – nemlig bestemmelser om bakvaskelser og spredning av falske rykter, ærekrenkelser (karakterdrap).

Dette ble den gang vurdert som like alvorlig som drap – og skulle ifølge loven straffes like strengt.

Det å ta omdømmet og leveveien fra et menneske ble oppfattet som like alvorlig som det å ta livet av et menneske.

I dag er prioriteringen anderledes.

Lovgivningen som omfatter slikt i dag, er åpenbart ikke istand til å beskytte enkeltpersoner og bedrifter mot slik kampanjevirksomhet som det for eksempel Thorkildsen, Evang, Rotevatn, Radikal Portal, ARS m.fl. driver med i forskjellig grad.

Hvis en ser på lovgivningen som beskytter folks etnisitet mot angrep, ser vi at denne har en strafferamme på inntil tre års fengsel – og at den rammer effektivt enkeltpersoners sleivkjeft om for eksempel «neger» og «kakkerlakk».

Den ytringsfriheten som dagens organiserte sladrehanker nyter godt av, siden de i praksis ustraffet kan ødelegge andres næringsvei og omdømme, benytter de til å forsøke å frata andre levevei og yrke og straffe dem for å ha deltatt i debatten med andre synspunkter.

Det er alvorlig. Det er ødeleggende.

Hadde vi forstått hva et bærekraftig samfunn bygger på, hadde vi hatt en lovgivning og en rettspraksis mot slikt i dag, som tok dette like alvorlig som det vår gamle tinglov gjorde.
Og som var tilsvarende streng og effektiv som den lovgivningen vi har i dag som beskytter folks etnisitet.

Det har vi ikke.

Merete Hodnes frisørsalong og arbeidsplasser som Resett og Document og alle andre bedrifter, burde bli sett på som like verdifulle som, og ha like solid rettsvern her i landet som folks etnisitet og bruk av gruppe-identitetsmarkører som hijab.

Det gjør det ikke.

Det at retten til å vektlegge etnisitet og religiøs tilhørighet i realiteten har bedre beskyttelse enn folks rett til å beholde omdømme, jobb og inntekt, forteller litt om hvor lite vi forstår med hensyn til hva som skaper verdier i virkeligheten her i landet.

Det vi verdsetter, beskytter vi. Det vi anser som verdiløst, beskyttes i mindre grad.

Vårt samfunn legger i realiteten til rette for at inntekt og arbeidsplasser fritt skal kunne angripes og raseres av hver den som er uenig, mens retten til for eksempel å vise folkegruppe-tilhørighet gjennom diverse symbolplagg holdes høyt og hellig.

Dette er feil prioritering. Vi kan ikke leve av å sladre på hverandre.

Etnisitet og/eller religiøs tilhørighet skal ha vern mot hets og angrep. Men det samme må også folks rett til å beholde erhverv og omdømme også ha.

Vi må få lov å kunne beholde jobber og skape arbeidsplasser.

Det er dette vi faktisk lever av. Det er dette som skaper verdier. Ikke etnisk og religiøs tilhørighet.

 

Faktaboks:

Avsnittet om såkalte ærekrenkelser er tatt ut av Straffeloven og omfattes av idag av Skadeerstatningsloven. Kapittel 3, §.3-6 a ( Erstatning ved ytringer som – da beviselig – har påførert inntektsmessig tap.)

Avsnittet som beskytter mot angrep på ens etnisitet finnes fremdeles i Straffeloven, Annen del, Kapittel 20, §. 185 (Som omhandler hatefulle ytringer rettet mot bla. etnisitet.) Strafferammen her er inntil 3 års fengsel.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her