Kommentar

Ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.h.) hilste på Ali Farah (t.v.) etter at han ble frifunnet i Oslo tingrett for utilbørlig opptreden mot Ali Farah i ambulansesaken fra Sofienbergparken i 2007. I midten Farahs forsvarer, advokat Helge Hjort. Schjenken vant i 2011 en knusende dom over Dagbladet i den samme saken. Avisen ble dømt for ærekrenkende påstander og ble i Oslo tingrett dømt til å betale Schjenken en million kroner i oppreisning. Foto: Heiko Junge /NTB Scanpix

Privatpersoner som er kritiske til innvandring, har ikke lenger et strafferettslig vern mot hatefulle og krenkende ytringer. Dette er et reelt problem, ikke minst fordi de underliggende holdninger bak slike verbale angrep – at innvandringsskepsis er noe moralsk suspekt – har solid støtte fra toneangivende medier, samt de fleste politikere og intellektuelle.

Ærekrenkelser og andre rettsstridige angrep på det personlige omdømmet ble avkriminalisert i den nye straffeloven av 2005 (i kraft fra oktober 2015). 

I 2008 gikk regjeringen Stoltenberg II inn for å oppheve straffebestemmelsene mot ærekrenkelser i forslaget til ny straffelov. Begrunnelsen var hensynet til ytringsfriheten og at bestemmelsen ikke lenger harmonerte med kravene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Samtidig gikk regjeringen inn for å utvide straffebudet om hatefulle ytringer, den såkalte rasisme-paragrafen i § 135a i straffeloven av 1902, slik at det også omfattet kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. Akkurat dette forslaget ble senere trukket, etter massiv kritikk, mens avkriminaliseringen av ærekrenkelsene ble stående, samtidig som § 135a ble videreført og noe utvidet gjennom den nye § 185.

Erstatning og oppreisning ble stående som de eneste lovfestede reaksjonene mot krenkelser av ære og omdømme. Med unntak for de krenkelser som er spesifikt vernet av § 185, ble det etter dette opp til den fornærmede parten selv å håndheve grensene for hva man kan utsettes for av sine motstandere i det offentlige rom. Av de beskyttede kategorier har det vist seg å være etnisitet / nasjonal opprinnelse og religion som har størst betydning i praksis.

Ingen siviliserende trussel om straff ved overtramp fra «venstre»
Straffeloven (1902) § 247 hadde følgende ordlyd:

Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. 

Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.  

I årene som har gått siden forslaget om opphevelse av denne bestemmelsen ble lansert, har den politiske debatten i Norge blitt stadig mer polarisert. Særlig gjelder det et betent område som innvandring, der det har etablert seg to fronter eller posisjoner som, grovt forenklet, kan beskrives som de som ønsker en liberalisering av innvandringspolitikken på den ene siden, og de som ønsker en innstramming på den andre. For å forenkle enda mer, kan vi kalle den første gruppen for «venstresiden» og den andre for «høyresiden». Personer på høyresiden som stiller seg kritisk til den rådende politikken på dette området, møtes ofte med beskyldninger om fremmedfiendtlighet, rasisme eller fascisme/nazisme. 

Vi skyter inn at den voldsomme opptattheten av hat som samfunnsproblem er noe relativt nytt. Antagelig har det først og fremst sammenheng med den store økningen i innvandringen, som etter vår vurdering har vært en vesentlig underliggende faktor i den økte polariseringen. Men det virker trolig at også lovgivningen om hatkriminalitet – som siden 1970 har fått både utvidet virkeområde og en høyere strafferamme – har hatt selvstendig betydning. 

Det synes ganske klart at det særlig er mot innvandringskritiske og konservative stemmer (av mer eller mindre velartikulert karakter) at pekefingeren rettes hva gjelder «hat». Og det er kun ved det som bedømmes å være overtramp herfra at § 185 slår inn. Saksfeltet har fått relativt høy prioritet fra politi og påtalemyndighet, og domstolene har fulgt opp med markante straffereaksjoner. (Se de ferske dommene i HR-2020-184-A og HR-2020-185-A.)

Det er grunn til å poengtere det åpenbare: Gitt at det dreier seg om en straffeforfølgelse, er det det offentlige som, uten kostnader eller risiko for den fornærmede, fullt ut ivaretar sanksjonsbehovet her.

En tilsvarende trussel om straff henger ikke over dem som, ved hjelp av hatefulle utsagn, angriper sine meningsmotstandere på den innvandringskritiske siden av debatten. De sistnevnte kan ikke påberope seg noe vern etter § 185. Dette er et reelt problem, ikke minst fordi de underliggende holdninger bak slike verbale angrep – at innvandringsskepsis er noe moralsk suspekt – har solid støtte fra toneangivende medier, samt de fleste politikere, kulturfolk, intellektuelle osv.

Schjenken-saken, Ways of seeing, Halvor Fosli / Rogalands Avis

Et spesielt grelt eksempel på hvor galt det kan gå, var da Dagbladet bidro til å få utnevnt ambulansesjåføren Erik Schjenken til den nye riks-rasisten i Norge, en ekstremt stor belastning for ham. Dagbladet ble til slutt dømt til å betale erstatning for sin løgnaktige og krenkende virksomhet (Rt. 2014 s. 152), men det var først etter en lang og meget kostbar sivil prosess. Det tjener til ambulansesjåførens ære at han orket å stå løpet ut, men det hører med til historien at han neppe hadde klart det uten omfattende finansiell støtte utenfra.

Et annet eksempel er teaterstykket «Ways of seeing», som hadde premiere i 2018. Her hengte man ut navngitte samfunnsdebattanter og politikere med forbindelser til FrP for å «ha interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn» og for å «tilhøre rasistiske nettverk». Det ble også fremstilt bilder av deres private hjem. Til tross for opplevelsen av å bli utsatt for hat og ringeakt på et usannferdig og belastende grunnlag, kunne ikke disse påberope seg § 185. Anmeldelse for brudd på privatlivets fred førte heller ikke frem. Sivilrettslig søksmål ville vært eneste mulighet for rettslig prøving og eventuell sanksjonering. Den barrieren ble for høy.

Et helt ferskt eksempel, som ikke har vært prøvd rettslig, finner vi i Rogalands avis. Her fikk skribenten Jarl Wåge – som jevnlig benyttes også av Dagbladet til å utbre sin forakt for det meste som har med FrP å gjøre – nylig spalteplass til å omtale Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd» (2019), en faktaspekket bok som uttrykker en sterk bekymring for konsekvensene av dagens innvandringspolitikk.

Wåge skriver at Fosli går inn for både tvungen assimilering og deportasjon av innvandrere. Han benytter dette påståtte faktum til å klistre forfatteren til barnemorderen fra Utøya og til jødedeportasjonene under 2. verdenskrig. Problemet er at sammenlikningen er basert på en løgn. Fosli har slett ikke tatt til orde for verken tvungen assimilering eller deportasjon, hvilket fremgår tydelig av boken, og som forfatteren også påpeker i et svar til skribenten. 

Tilsvarsretten holder ikke

Det skulle være unødvendig å nevne at det skader omdømmet til en seriøs forfatter å få synspunktene sine jevnført med nazister og massedrapsmenn. Det er heller ingenting som tilsier at rene falsknerier skal ha et vern under ytringsfriheten, uansett hvor skadelige de er for den som utsettes for det. Det er derfor viktig at det finnes adekvate muligheter for å komme denne typen usannheter til livs. 

Det hjelper, men er ikke nok, at man har tilsvarsrett i samme avis. Retten er ikke er forankret i lov, kun i presseetikken. Den verbale trakasseringen kan dessuten fortsette uhindret av tilsvarsretten, uten konsekvenser for den som driver med det. I den offentlige debatt om ladete spørsmål som dette, er smitteeffekten stor, og den som går hardest ut, setter gjerne standarden for polemikken. 

Det er en nærliggende konsekvens av at det er «fritt frem» for hat og trakassering av denne art at de som ønsker en anstendig, saklig og oppriktig debatt, men ut fra et annet politisk ståsted enn det politisk korrekte, ikke orker (eller tør) å delta. Debatten overlates da til dem som mangler hemninger. Den offentlige debatt og kunnskapsutvikling er ikke tjent med dette. Heller ikke borgernes krav på fri meningsutfoldelse. Kort sagt, de grunnleggende hensyn bak ytringsfriheten blir skadelidende.

Rettsstatlig problem

Det er derfor et samfunnsmessig og rettsstatlig problem at det ikke finnes en oppdragende og siviliserende trussel om straff, også for dem som begår overtramp av den karakter som er eksemplifisert over. Tilsvarende gjelder for grove og belastende usannheter om standpunktene til personer på den andre siden av debatten. Bestemmelsene i Grunnloven § 102 annet ledd om vern om den personlige integritet og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 17 om beskyttelse av ære og omdømme gir støtte til dette synet. 

Vi går nå inn i en tid hvor det liberale demokratiet på mange måter kan sies å være i en krise, der frontene hardner til og konfliktene synes uløselige. Desto viktigere blir det med en fri meningsutveksling og at det finnes et ris bak speilet som bidrar til at de stemmene som ønsker en redelig og saklig politisk debatt, får komme til utfoldelse, uavhengig av hvilket politisk ståsted man inntar.

I dag er det den fornærmedes lommebok og mentale helse som avgjør om det kan iverksettes en rettsprosess som slår fast om ytringen befinner seg utenfor eller innenfor lovens grenser. De fleste orker ikke ta den kampen selv, noe som betyr at de som velger å fremsette ærekrenkende ytringer ikke løper noen nevneverdig risiko. Bøllene vet selvsagt dette. Nettopp derfor er det grunn til å vurdere behovet for endringer i lovverket.

Et alternativ er å erstatte någjeldende straffelovs (2005) § 185 med en bestemmelse som bygger på den gamle straffeloven § 247, og la den gjelde for alle. Den såkalte hat-paragrafen fungerer i dag i realiteten som et individuelt krenkelsesvern, men bare for noen utvalgte samfunnsmedlemmer.

En ny bestemmelse kan plasseres på samme sted i straffeloven som § 185 – i kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet – for å markere at omdømmebeskyttelsen skjer i samfunnets interesse. Vi spiller inn dette forslaget for vurdering av den nyoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: