Pakistanske kristne finner seg selv gråtende i stillhet for fred, forståelse og respekt for deres religiøse symboler – men deres rop synes å falle på døve ører, både nasjonalt og globalt.
Fiendtligheten tok en skremmende vending da ekstremistgrupper truet med å angripe kirker og kristne, og erklærte at ingen kristne ville være trygge i Pakistan. Disse gruppene ba til og med andre jihadistgrupper om å rette sine angrep mot kristne og deres gudshus, til tross for at lokale kristne ikke hadde noe med hendelsen å gjøre, og selv da de kraftig fordømte Koranens vanhelligelse og ikke kan holdes ansvarlig på noen måte.
Myndighetene synes å være ute av stand til effektivt å garantere beskyttelsen av religiøse minoriteter eller deres hellige symboler. Denne stillheten – reell eller oppfattet – tolkes ofte som en taus aksept, og kan potensielt føre til ytterligere fiendtlige handlinger.
Fiendtligheten tok en skremmende vending da ekstremistgrupper truet med å angripe kirker og kristne, og erklærte at ingen kristne ville være trygge i Pakistan. Disse gruppene ba til og med andre jihadistgrupper om å rette sine angrep mot kristne og deres gudshus, til tross for at lokale kristne ikke hadde noe med hendelsen å gjøre, og selv da de kraftig fordømte Koranens vanhelligelse og ikke kan holdes ansvarlig på noen måte.
Faktisk ser det ut til at det å være kristen i stedet for muslim kan være den virkelige utilgivelige forbrytelsen i nåtiden.
Det som er verre er den svake responsen fra den pakistanske regjeringen mot disse truslene mot sin kristne minoritet.
Statsministeren selv, i stedet for å de-eskalere situasjonen og roe ned sinnet blant muslimer, oppfordret til landsomfattende protester og markeringen av «Yume Taqdees» (Koranens hellighet).
Statsministeren klarte til og med ikke å utstede en uttalelse til støtte for kristne som kraftig fordømte vanhelligelsen av den hellige Koranen.
Kristendommen har vært en integrert del av Pakistans flerreligiøse samfunn siden dets opprinnelse. Kristent lederskap støttet Muhammad Ali Jinnahs grunnleggelse av Pakistan i 1947, der han lovet like statsborgerrettigheter. Likevel blir de ofte behandlet som annenrangs borgere, målet for diskriminering, fiendtlighet, og vold… det finnes dusinvis av slike eksempler.
Ofte har diskriminerende lover, som den kontroversielle blasfemiloven, blitt misbrukt mot kristne, noe som ytterligere forverrer deres situasjon. Denne loven, som pålegger strenge straffer, inkludert dødsstraff, for lovbrudd mot religion – eller noen ganger bare skrøpelige, grunnløse, eller ikke-eksisterende anklager om lovbrudd – har ofte blitt brukt som våpen mot kristne og andre religiøse minoriteter.
Det er nødvendig med en omfattende strategi som inkluderer forbedrede sikkerhetstiltak for religiøse minoriteter og opplysningskampanjer for å fremme toleranse og gjensidig respekt.
Den pakistanske regjeringen må opprettholde sitt løfte om religiøs frihet og beskytte alle sine borgere, slik det er nedfelt i grunnloven og i tråd med internasjonale avtaler.
Nå er tiden inne for at den pakistanske regjeringen må vurdere sin tilnærming til religiøse minoriteter. Første skritt bør være en umiddelbar og utvetydig fordømmelse av vold og trusler mot religiøse minoriteter, inkludert kristne. Denne fordømmelsen bør ikke bare være et symbolsk tiltak, men bør følges opp med streng rettslig handling mot oppviglerne av slik vold.
Samtidig er det nødvendig for regjeringen å ta aktive skritt for å fremme fred og religiøs harmoni. Dette kan oppnås gjennom inkludering av religiøs toleranse og sameksistens i læreplanene for skoler og offentlige bevissthetskampanjer. Videre kan interreligiøse dialoger fungere som kraftfulle plattformer for å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom ulike religiøse grupper i Pakistan.
Beskyttelsen av religiøse minoriteter og fremme av sosial og religiøs harmoni bør ikke betraktes som valgfritt, men som fundamentalt for sosial stabilitet og demokratisk etos i Pakistan.
De svenske kristne som brenner Koranen skal ikke forstyrre deres liv. Veien til varig fred ligger i å anerkjenne hvert rop, uansett hvor stille det kan virke.
I den sammenkoblede, digitale verdenen på 2000-tallet kan en hendelse tusenvis av mil unna sende sjokkbølger som kjennes andre steder i verden. Den nylige brenningen av en Koran i Sverige har hatt ettervirkninger så langt som til Pakistan og en spesiell innvirkning på den allerede forsvarsløse kristne minoriteten der.
Dette er ikke første gang pakistanske kristne har opplevd samfunnsmessig fordommer, institusjonell diskriminering og sporadisk vold. Disse problemene blir ofte forverret når lignende hendelser finner sted hvor som helst i Vesten. Følgene av Koranens vanhelligelse i Sverige har imidlertid intensivert disse konfliktene og resultert i en alarmerende økning i trusler og skammelig behandling av kristne symboler, spesielt korset, som symboliserer kristendommen.
Fanget i kryssilden av denne internasjonale hendelsen, finner pakistanske kristne seg selv gråtende i stillhet for fred, forståelse og respekt for deres religiøse symboler – men det synes å falle på døve ører, både nasjonalt og globalt.
Vanhelligelsen av det hellige korset er ikke bare en respektløs handling mot deres religiøse følelser; det utgjør også en betydelig trussel mot deres sikkerhet.
Skuffende nok forverrer den manglende egnede responsen fra Pakistans regjering til disse hendelsene situasjonen ytterligere. Myndighetene synes ikke å være i stand til effektivt å garantere beskyttelsen av religiøse minoriteter eller deres hellige symboler. Denne stillheten – reell eller oppfattet – tolkes ofte som taus aksept, og kan potensielt føre til ytterligere fiendtlige handlinger.
Fiendtligheten tok en skremmende vending da ekstremistgrupper truet med å angripe kirker og kristne, og erklærte at ingen kristne ville være trygge i Pakistan. Disse gruppene ba til og med andre jihadistgrupper om å rette sine angrep mot kristne og deres gudshus, til tross for at lokale kristne ikke hadde noe med hendelsen å gjøre, og selv da de kraftig fordømte Koranens vanhelligelse og ikke kan holdes ansvarlig på noen måte. Likevel representerer truslene om vold mot kirker og kristne en feilaktig og skadelig «øye-for-øye» tilnærming til hevn, som rammer enkeltpersoner som kanskje overhodet ikke har noe å gjøre med den opprinnelige påståtte overtredelsen – og dermed eskalerer spenninger og forsterker splittelser. Faktisk ser det ut til at det å være kristen i stedet for muslim kan være den virkelige utilgivelige forbrytelsen i nåtiden. Diskrimineringen og truslene som kristne står overfor i Pakistan vekker alvorlig bekymring om religiøs frihet og toleranse i landet.
Det som er verre er den svake responsen fra den pakistanske regjeringen mot disse truslene mot sin kristne minoritet. Kritikere hevder at regjeringen, ledet av statsminister Shahbaz Sharif, har mislyktes i å beskytte kristne samfunn, og har etterlatt dem sårbare og redde. Til tross for den eskalerende situasjonen og den synlige trusselen mot kristne kirker og enkeltpersoner, virker regjeringens innsats for å sikre sikkerheten til sine kristne borgere stort sett fraværende.
Statsministeren selv, i stedet for å de-eskalere situasjonen og roe ned sinnet blant muslimer, oppfordret til landsomfattende protester og markeringen av «»Yume Taqdees (Koranens hellighet).
Flere islamske organisasjoner kritiserte dette, og argumenterte for at fordi de har rett til å protestere, burde statsministeren heller ha brukt internasjonale diplomatiske kanaler. Islamske grupper ser ut til å mene at det å protestere mot Koranens vanhelligelse er deres rett. Statsministeren bør imidlertid engasjere seg i dialog med den svenske regjeringen.
Statsministeren klarte til og med ikke å utstede en uttalelse til støtte for kristne som kraftig fordømte vanhelligelsen av den hellige Koranen. Støtte fra statsministeren kunne ha vært et aktuelt og strategisk trekk for å beskytte kristne mot potensielle grusomme angrep fra ekstremister. Likevel tok han ikke denne handlingen, muligens på grunn av bekymringer om mulige reaksjoner eller rett og slett en generell motvilje mot å ta standpunkt i saken.
Kristendommen har vært en integrert del av Pakistans flerreligiøse samfunn siden dets opprinnelse. Kristent lederskap støttet Muhammad Ali Jinnahs grunn; Han lovet like statsborgerskapsrettigheter. Likevel opplever de ofte å bli behandlet som annenrangs borgere, som mål for diskriminering, fiendtlighet og vold.
Dette er ikke første gang at Muslim League (N) – fullt navn er Muslim League Nawaz, oppkalt etter Pakistans tidligere statsminister Nawaz Sharif – regjeringen har vist en slik uansvarlighet og mangel på handling mot trusler mot den kristne fellesskapet; det finnes dusinvis av slike eksempler. For eksempel, da kristne ble angrepet i Gojra i 2009, i Joseph Colony i Lahore i 2013 og i angrepet på Youhanabad-kristne fellesskap i 2015, ble responsen fra Shahbaz Sharif, tidligere Chief Minister of Punjab, ansett som utilstrekkelig. Han ble valgt som medlem av provinsforsamlingen (MPA) fra Youhanabad, men mislyktes i å besøke sine velgere. Hvis slik neglisjering hadde skjedd fra en hvilken som helst MP i en vestlig nasjon, ville han blitt tvunget til å gå av eller i det minste blitt etterforsket av et parlamentarisk utvalg.
Denne manglende handlingen fra regjeringen skaper et miljø der religiøse minoriteter føler seg kontinuerlig usikre og diskriminert.
Basisen for slik fiendtlighet stammer fra dypt forankrede misoppfatninger, stereotyper og ekstremistiske ideologier. Ofte har diskriminerende lover, som den kontroversielle blasfemiloven, blitt misbrukt mot kristne, noe som ytterligere forverrer deres situasjon. Denne loven, som pålegger strenge straffer, inkludert dødsstraff, for brudd på religion – eller noen ganger til og med bare svake, grunnløse eller ikke-eksisterende anklager om brudd – har ofte blitt brukt som våpen mot kristne og andre religiøse minoriteter.
Dette er en situasjon som krever umiddelbar oppmerksomhet. Pakistans regjering må opprettholde sitt løfte om religionsfrihet og beskytte alle sine borgere, slik det er nedfelt i grunnloven og i tråd med internasjonale pakter som den universelle menneskerettighetserklæringen, den internasjonale pakt om borgerlige og politiske rettigheter, den internasjonale konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og erklæringen om avskaffelse av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro. En omfattende strategi som inkluderer forbedrede sikkerhetstiltak for religiøse minoriteter og opplysningskampanjer for å fremme toleranse og gjensidig respekt, er nødvendig på en presserende måte.
Interreligiøse dialoger kan fungere som kraftfulle plattformer for å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom ulike religiøse grupper i Pakistan.
Konsekvensene av regjeringens forsømmelse av denne saken er alvorlige, inkludert marginalisering av religiøse minoriteter, samfunnsmessig ustabilitet og en skadet internasjonal omdømme.
Derfor er tiden for handling nå. Regjeringen må alvorlig bryte fri fra likegyldighetens syklus og aktivt omfavne et miljø med religiøs toleranse og gjensidig respekt. Beskyttelsen av religiøse minoriteter og fremme av sosial og religiøs harmoni bør ikke betraktes som valgfritt, men som fundamentalt for sosial stabilitet og demokratisk etos i Pakistan.
De pakistanske kristnes stille rop om respekt og sikkerhet vitner om den utfordrende situasjonen religiøse minoriteter ofte står overfor i kjølvannet av globale hendelser. Ekkoet av en hendelse som skjedde tusenvis av mil unna i Sverige bør ikke forstyrre deres liv. La dette være en påminnelse om vårt felles ansvar for å fremme toleranse, respekt og fred i vårt globale samfunn. Veien til varig fred ligger i å anerkjenne hvert rop, uansett hvor stille det måtte virke.
Nasir Saeed er direktør for CLAAS-UK – Centre for Legal Aid, Assistance and Settlement, en interdenominasjonell organisasjon som jobber for kristne som blir forfulgt på grunn av sin tro i Pakistan.
