Gjesteskribent

Hva har skjedd med Storbritannia når en muslim må forsvare kristendommen?, spør formann for det muslimske Educational Centre of Oxford, Dr Taj Hargey i Daily Mail:

Tilfellet med Shirley Chaplin er en malende beskrivelse av den snikende trenden med å marginalisere kristendommen. Kristendommen er under beleiring i dette landet, skriver Hargey:

Storbritannias nasjonale religion har aldri vært så marginalisert og latterliggjort som nå, spesielt av de offentlige institusjonene som skal forsvare den.

Saken med sykepleier Shirley Chaplin, som har blitt svartelistet av helsemyndighetene i Devon og Exeter for å bære krusifiks mens hun utøver omsorg for pasientene, er en malende beskrivelse av denne lumske trenden.

Dette er utvilsomt i strid med selve begrepet religionsfrihet, som en gang ble ansett som en hjørnestein i vår demokratiske, respektfulle og tolerante nasjon.

For vær sikker: En ny form for ondartet sekularisme sveiper gjennom samfunnet – og målet er kristendommen.

Jeg er muslim. Men selv som ikke-kristen kan jeg så alt for tydelig se den skammelige måten Storbritannias nasjonale tro blir erodert på. Å forby et krusifiks er faktisk å gjøre narr av vår verdsatte rett til religionsfrihet.

Med en typisk byråkratisk blanding av arroganse og autoritær holdning har helsemyndighetene i Devon og Exeter hevdet at forbudet ikke er et angrep på kristendommen, fordi det å bære krusifiks ikke er en essensiell forutsetning for troen.

Men hvem har utnevnt disse halvt autonome byråkratene til å uttale seg i saker om religiøs doktrine? Hvilken rett har de til å belære en from kvinne om hennes dyrebare overbevisninger?

Og hvorfor kan de ikke akseptere at Chaplins dypt religiøse overbevisning, som hun velger å uttrykke med krusifikset, også inspirerer henne i sitt medfølende arbeid i helsevesenet?

Som muslim er jeg fylt av fortvilelse over holdningene våre politisk korrekte tjenestemenn utviser mot kristendommen. For meg kan all sann religiøs tro, hvis den praktiseres med velvilje og ydmykhet, bare styrke vårt samfunn. Å undergrave religion er å undergrave samfunnet selv.

Det er ikke et tilfeldig sammentreff at den sosiale tekstune blir stadig mer frynsete i Storbritannia etterhvert som kristendommen gjentatte ganger blir utsatt for angrep.

Etterhvert som vi mister vårt sterke moralske kompass, har familiesammenbrudd og voldskriminalitet nådd et rekordnivå, mens vår en gang så velkjente fellesskapsånd fordamper. I møtet med denne typen aggressiv sekularisme, bør kristne og muslimer være naturlige allierte.

For i motsetning til hva noen skrikhalser av muslimske ekstremister hevder, er det ingen konflikt mellom kristendom og islam. De er en del av den store abrahamittiske tradisjonen – ja, det er et viktig vers i Koranen som lyder: «Menneskene nærmest og kjærest for muslimer er de som sier: «Vi er kristne».»

Det er derfor britiske muslimers plikt å forsvare kristendommen når den kommer under angrep. For det er viktig å anerkjenne den sentrale rollen kristendommen har spilt i etableringen av vår felles kultur.

Kristen etikk ligger faktisk til grunn for vårt rettssystem, med dets vekt på rettferdighet og likhet for loven. Og uten den begrensende, uselviske moralen som stammer fra troen, blir det sosiale anarkiets eller totalitarismens triumf en bekymringsfull mulighet.

Det som er kvalmende med denne saken er den politisk korrekte brigadens opprørende hykleri. For i offentlig sektor, hvor man normalt er overfølsomme mot beskyldninger om fordommer mot etniske minoriteter, er det utenkelig at byråkrater skulle vade inn med den samme forferdelige mobbingen mot en muslimsk eller hinduisktisk sykepleier som ønsket å ha et symbol på sin tro på arbeidsplassen.

Ja, det har nylig vært flere tilfeller der offenlige tjenestemenn har tillatt sikh-elever å bære sine rituelle dolker, mens de forbyr kristne å bære kors. Tilsvarende har mange skoler satt kristendommen på sidelinjen mens de feirer andre religioner, i den grad at på noen områder har vi en generasjon av elever som vet mer om den hinduistiske festivalen Diwali enn om den religiøse betydningen av julen.

Slik grotesk inkonsekvens gjør ikke noe for å fremme harmoni i samfunnet vårt. For det overordnede inntrykket er at staten i økende grad favoriserer minoritetsreligioner over Storbritannias egen.

Like avskyelig er det imidlertid at disse travle politisk korrekte ikke engang har mot til å være åpne om sin fanatiske avsky for kristendommen. I stedet viser de til «helse og sikkerhet», det fellende begrepet byråkratene så ofte griper til når de ønsker å legge ned noe de misliker. Utrolig nok hevdet de i frøken Chaplins tilfelle at det var en risiko for at en pasient kunne gripe tak i krusifikskjedet. Det kunne ha vært gyldig om hun hadde jobbet med små barn, men frøken Chaplin har omsorg for eldre pasienter. Kan et krusifiks virkelig utgjøre en helsefare i dette miljøet? Sannsynligvis ikke. Tross alt har hun allerede brukt krusifikset sitt i 30 år uten det minste problem.

Et sterkt samfunn krever toleranse og integrering. Likevel har den politiske klassen gjort en tragisk feil de siste årene ved å vektlegge de kulturelle forskjellene mellom migrantsamfunn og vanlige briter. Denne agendaen har blitt ivrig utnyttet av islamske hardlinere som trives med splittelse. De er så ivrige etter å fremme bruk av burka for kvinner, slik at skillelinjene blir ytterligere understreket. Men disse skingrende kravene om innføring av burka i det muslimske samfunnet er fullstendig misforstått. Ingenting i Koranen sier at muslimske kvinner må være kledd på denne måten.

Og i motsetning til et enkelt krusifiks, som er helt ufarlig, gir burka en truende anonymitet og forsterker forskjellene mellom ulike kulturer. Faktisk; der alle må få lov til å bære et enkelt kors – eller hijab – er burka totalt upassende i Storbritannia. Jeg ønsker ikke å se det forbudt, for det ville bare øke følelsen av martyriet og misnøyen blant fanatikere, men jeg tror så absolutt at ordinære muslimer har plikt til å tale mot det.

Det samme argumentet kan gjøres mot minareter, som i motsetning til frøken Chaplins krusifiks, også kan ses som provoserende – og som det ikke er noe religiøst krav om i islam. Jeg talte nylig mot planene for en moské i Camberley, Surrey, som ville ha ført til at dagens vernede bygning ble revet – og erstattet med en stor Midtøsten-struktur komplett med tredve meter høye minareter, som ville ha hatt full oversikt over Sandhurst Royal Military Academy. Snarere enn å være en diskret og respektfull demonstrasjon av et individs tro, ville dette ha vært en provoserende struktur som skaper splittelse, i stedet for bånd, i lokalsamfunnet.

I dette tilfellet rådet forstanden. Men altfor ofte støtter den politisk korrekte brigaden åpenlyse, religiøse demonstrasjoner av minoritetsreligioner, mens de slår hardt ned hardt på stille religiøse gester fra kristnes side.

Dette må endres. Gjensidig respekt er den eneste veien videre for Storbritannia – og det må inkludere respekt for Storbritannias gamle kristne sivilisasjon.

For hvis ikke myndighetene endrer sin linje og begynner å beskytte det britiske flertallets tradisjoner, går vi mot en ubarmhjertig, enda større splittelse.

Dr Taj Hargey er formann for den muslimske Educational Centre of Oxford

Daily Mail: What has Britain come to when it takes a Muslim like me to defend Christianity?