Kommentar

Etter den endelige dommen i krusifikssaken som har gått for den europeiske menneskerettsdomstolen, har flere observatører påpekt at man ser konturene av et Europa som har fått nok av angrepene på sin kultur, historie og identitet. Pendelen ser ut til å begynne å svinge tilbake.

I Norge finnes det imidlertid fortsatt folk som taler multikulturens sak. I kjølvannet av Strasbourg-domstolens kjennelse uttalte Njål Høstmælingen — sjefen for International Law and Policy Institute, en kommersiell tenketank hvis oppdragsgivere inkluderer norsk forvaltning — følgende til Vårt Land (siden gjentatt i Dagsnytt Atten):

På det reelle planet trur eg at mange, særlig muslimer, vil lese at domstolen vernar den kristne trua, men ikkje den islamske. Det er greit å forby hijab og burka i Tyrkia, men det er tillate med krusifiks på skulene.

Høstmælingen formulerer riktignok ikke det anklagende spørsmålet som ville påkalt et svar, men han lar det henge i luften, hvor islamistene neppe vil la det henge særlig lenge: Hvorfor er det greit med krusifikser, men ikke med niqaber eller burkaer? Er kanskje ikke alt sammen religiøse symboler? Skal man forskjellsbehandle mellom religionene også nå da? For er ikke dette diskriminering av islam?

Det kan rettes innvendinger av formalistisk art mot denne måten å se tingene på.

Man kan f.eks. si at sløret ikke er noe symbol på islam, slik korset er for kristendommen, men snarere et påbud som er dukket opp etter at den muslimske fundamentalismen for alvor våknet til live igjen etter Khomeinis revolusjon, og at det ikke på noen måte kan sies å representere islam som trossystem, kun som rettslig, politisk eller sosialt system.

Eller det er mulig å fremheve at presset om å bære slør i seg selv er en menneskerettslig krenkelse av friheten og likestillingen, og at en nøye overveielse av saken får en til å betrakte et forbud som det minste ondet. Frihetens fiender skal ikke få anledning til å påberope seg friheten i sitt forsøk på å utrydde den.

En tredje innvending er at ILIP-direktøren stilltiende legger til grunn at enhver kjennelse på europeisk jord skaper en slags presedens for hele verdensdelen, og ser bort fra at standardene er forskjellige fra land til land, hvilket er et tegn på en pluralisme som er autentisk, til forskjell fra den sekularistiske og alt annet enn «nøytrale» ensrettingen som paradoksalt nok foretrekkes av multikulturalistene.

Disse og andre intellektuelle krumspring unnlater imidlertid å gå til sakens kjerne.

For å låne en formulering av Tysklands nye innenriksminister Hans-Peter Friedrich, er sakens kjerne at islam ikke er historisk hjemmehørende i Europa.

Dette er ingen ny tanke. Før Joseph Ratzinger ble pave, skrev han i noen av sine lærde avhandlinger at Europas identitet til en viss grad oppstod pga. verdensdelens tallrike sammenstøt med islam. Og kristendommen ble gjennom historiens løp påkalt som åndelig ressurs til å motstå presset fra muhammedanerne. Med tiden ble den europeiske kulturen til de grader gjennomsyret av kristne moralprinsipper at de kom til å deles også av ateister, som riktignok mener at de er universelle snarere enn spesifikt kristne.

Ved å si ja til krusifikset og nei til burkaen, gjør ikke Europa annet enn å insistere på verdien av sin egen identitet, som er blitt til de grader finslipt gjennom århundrenes løp at den krigserklæringen burkaen, niqaben eller hijaben representerer, avstedkommer en instinktiv motvilje som sitter dypt, uten at folk nødvendigvis kan argumentere for den. Men disse plaggene oppfattes uansett som inntrengere. Som Oriana Fallaci kort formulerte det i velkjent stil: «Hos oss er det ikke plass til den satansforjævlige burkaen.»

Bibelen er en fortelling om menneskenes lange og vanskelige vei frem til de moralprinsippene som ligger til grunn for vårt samfunn. Det gamle testamentets skikkelser er fulle av de samme moralske skavankene mennesket alltid har lidd av, Det nye testamente er en påminnelse om at det finnes tilgivelse for ens feil. Ta bort denne lærdommen — som Bibelen gjennom århundrer nesten hadde monopol på å gi, uten at noen fullgod erstatter hittil er funnet — og du har tatt bort den vestlige sivilisasjonen. Ikke bare det, man vil også ha tatt bort veien frem til menneskerettighetene som beskytter den adgangen muslimene, som ikke med noen rett kan påberope seg menneskerettighetsbrudd, har til å be til sin gud på europeisk jord.

Krusifikset er et annet av mange mulige uttrykk for denne historiske bevisstheten, som italienerne har i rikt monn, trolig i likhet med de andre store kulturnasjonene, om den enn manifesterer seg på andre måter.

Menneskerettsdomstolen har forstått at de ikke kan ta fra dem denne bevisstheten. Måtte de andre overnasjonale organene snart innse det samme.