Kommentar

Kan definsjonen på en liberaler være en person som er raus på andres bekostning? Mange mennesker i Vesten føler det nok slik. De kjenner motviljen i magen når liberalere utlover en toleranse andre må betale for.

En slik fortolkning kan man anlegge på Simen Ekerns kommentar i Dagbladet om Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og dens vedtak av 3. november om at korset må fjernes fra italienske klasserom. Vedtaket vakte som kjent sterke reaksjoner over en bred front. Ekern har en edruelig gjengivelse før han gir uttrykk for sitt eget syn.

Åshild Mathisen, pr-rådgiver og tidligere rådgiver i Kristelig Folkeparti, følger den argumentasjonen i sin faste spalte i Morgenbladet denne uka. «Et krusifiks som henger ubrukt i et moderne klasserom, er tømt for symbolmakt og har blitt nasjonal kulturarv», skriver hun. Men det er selvfølgelig bare sant hvis man ikke ser korset i sitt eget øye. Et symbol på Jesu lidelse og oppstandelse er kilde til mye god kunst — men livssynsnøytralt er det virkelig ikke.

Det beste argumentet for at dommen er korrekt, er nettopp en henvisning til tradisjonen. For i denne saken stikker ikke de kristne røttene så dypt som mange skal ha det til. Som den italienske journalisten og forfatteren Curzio Maltese nylig påpekte: Da Italia ble samlet på slutten av 1800-tallet, var krusifikser forbudt i statlige bygninger. Det var en klok, moderne tradisjon som ikke ble brutt før Mussolini kom til makten, og inngikk sin pakt med Vatikanet. Mens krusifikser i seg selv er en viktig del av den italienske kulturarven, er krusifikser i klasserommet en tradisjon fra fascismen. Det betyr naturligvis ikke at det er noe fascistisk ved korset, men det betyr at man skal være forsiktig med å la seg henføre av argumenter om den kristne kulturarvens naturlige forrang i Europa. Italia, som andre europeiske land, har også en vital sekulær tradisjon. Når staten hevder at dens religiøse symbolvalg ikke diskriminerer noen, er det grunn til å være skeptisk.

Kan vi se fram til en god debatt om korset i det norske flagget når stat og kirke skilles her hjemme?

Tenkte vi det ikke: det går tilbake til fascismen!! Den klassiske paradegren for å desavouere det nasjonale. Tradisjonen stikker ikke så dypt allikevel. Men det var jo også en tid før slutten av 1800-tallet. Den ønsker vi oss kanskje ikke tilbake til, men det kan se ut som vi er på full fart tilbake likevel, enten vi ønsker det eller ikke.

Det er ikke europeerne som tar oss dit, men importerte illiberale kulturer. Trykk avler mottrykk. Når selv venstresosialister vil frede korset, kommer det av at det er blitt et symbol på vår kultur. Selv de politisk korrekte begynner å bli nostalgiske.

Når noen har sagt at det bare er et tidsspørsmål før man vil fjerne korset i flagget, har jeg holdt det for en dårlig spøk. Ekern lanserer det på en måte som får en til å lure på om han mener det seriøst.

Reaksjonen på dommen i Strasbourg tyder på at europeerne er i ferd med å våkne. De slår ring om kulturen. De som ønsker å fjerne disse symbolene kan få seg en overraskelse. De er slett ikke tømt for mening, men de har fått ny mening. Slik fungerer den historiske hermenutikk, der Ekern kun ser fascisme.

Kampen om korset